Hoste hos sau om høsten og vinteren

En voksen sau puster trolig inn opp mot 10 000 liter luft hver dag. Avhengig av luftkvaliteten kan denne luften inneholde et stort antall partikler av ulik størrelse som enten må hindres i å nå lungene eller fjernes fra luftveiene. Nesen har bl.a. som funksjon å filtrere vekk de største partiklene samt å tilpasse temperaturen og fuktigheten på lufta som pustes inn. Slimlaget som dekker luftveiene inneholder bakteriedrepende stoffer. Flimmerhårene i luftrøret fører partikler opp slik at de kan svelges og hosterefleksen er også en viktig beskyttelsesmekanisme.

En norsk undersøkelse fra 70-tallet (Andersen og Lutnæs) viste at i noen besetninger hadde 20-25% av dyrene som ble slaktet om høsten forandringer som tydet på lungebetennelse. Grovt sett deles lungebetennelse inn i to typer, en akutt og en kronisk type, samt lungeorm.

Akutt lungebetennelse
Akutt lungebetennelse er mest vanlig hos lam. Den forekommer først og fremst de første tre levemånedene, men sees også hos lam om høsten. Årsaken er vanligvis bakterien Mannheimia (tidligere Pasteurella) haemolytica, en bakterie som finnes normalt i svelget hos friske dyr. Mange lam blir funnet døde uten at det er registrert symptomer. Dette er på grunn av det raske (akutte) forløpet, og det er da først ved obduksjon at en ser de typiske forandringene. Andre dyr viser tegn som vantrivsel, hoste, rennende nese, rask pust, nedsatt appetitt og feber.

I og med at bakterien finnes normalt hos friske dyr er det vanligvis andre underforliggende faktorer som utløser sjukdommen. Slike faktorer kan være stress i form av transport, driving, vaksinasjon, beiteskifte, dårlig vær, værforandringer eller dårlig innemiljø. Sjodogg (infeksjonssjukdom som overføres med flått) medfører nedsatt immunforsvar og er i områder av landet en viktig underforliggende faktor for både lungebetennelse og blodforgiftning med Manheimia/Pasteurella-bakterier. Infeksjon med forskjellige virus kan også gjøre lamma mer utsatt for akutt lungebetennelse.

Det er mulig å vaksinere mot pasteurellose (sjukdom forårsaket av Mannheimia/ Pasteurella-bakterien) samtidig som en vaksinerer mot pulpanyre (enterotoksemi), men effekten er noe omdiskutert. En må sammen med sin lokale veterinær også vurdere den økonomiske siden. For å gi lam en god nok beskyttelse bør de vaksineres to ganger.

De viktigste forebyggende tiltakene er å unngå stress i størst mulig grad og å gjennomføre tiltak mot sjodogg i områder der det er aktuelt. Sjuke dyr må behandles av veterinær, og det vil være nødvendig med flere dagers behandling.

Kronisk (atypisk) lungebetennelse
Den mer langvarige utgaven av lungebetennelse er vanligst hos lam opptil ett år gamle. I noen besetninger med mye hoste er det funnet at en tredjedel av lungene fra slakta lam hadde typiske forandringer (Bakke 1982). Undersøkelser både fra utlandet og Norge tyder på at bakterien Mycoplasma ovipneumoniae spiller den viktigste rollen, men at Mannheimia haemolytica ofte kommer i tillegg og medfører forverring av symptomene.

Symptomene på denne kroniske lungebetennelsen er mye mildere enn ved den akutte formen. Hoste er ofte det tydeligste symptomet og begynner ofte etter at dyra har vært oppstallet i rundt 2 måneder. En del dyr vil ved nærmere undersøkelse ha rask pust og rennende nese, evt. også feber, nedsatt appetitt og redusert tilvekst.

Mycoplasma-bakterien finnes ofte i luftveiene til eldre dyr, og det er derfor vanskelig å kvitte seg med smitten. Forebyggende tiltak kan være å unngå å blande unge og eldre dyr i fjøset, hvor smittepresset er mye større enn på beite. Det er en fordel med lavest mulig tetthet av dyr og god ventilasjon, men ikke trekk. Støvete luft vil belaste forsvarssystemet til dyra og gi bakteriene bedre vekstvilkår. Dersom dyr viser alvorlige symptomer bør de behandles av veterinær.

Parasittær lungebetennelse
Kronisk hoste kan også forårsakes av lungeorm, men er ikke så utbredt som hoste forårsaket av mycoplasma. Det er hovedsakelig yngre dyr som rammes. Hos sau er den store lungeormen vanligst, i motsetning til den lille lungeormen som er svært utbredt i geiteholdet. Den lille lungeormen er også funnet i noen få besetninger med pels- og spelsau. Den store lungeormen er 3-10 cm lang og legger egg som hostes opp og svelges. I tarmed utvikles eggene til larver som skilles ut i avføring. Larvene tas opp på beitet, de vandrer gjennom tarmveggen, via lymfe- og blodkar og ender opp i lungene hvor de utvikler seg til voksne ormer. I lungene lager ormene borreganger som igjen fører til betennelse. De kliniske symptomene er også her hoste, rennende nese og rask pust, men i tillegg er det vanligvis også problem med mage- tarm parasitter og generelt utrivelige, magre lam. Faren for smitte er størst om høsten.

For å stille diagnosen bør en ta avføringsprøve fra 5-7 dyr med typiske symptomer. Det er viktig at avføringsprøvene er ferske og at de sendes til et laboratorium tidlig i uka, slik at de ikke blir liggende lenge i posten. Om mulig kan også lunger fra slaktede dyr sendes inn til undersøkelse.

Avhengig av type parasittmiddel som brukes, vil behandling mot løpe- og tarmparasitter også virke mot lungeorm (Valbazen krever spesiell dosering). En må også tenke på miljøfaktorer.