Smitteforebyggende tiltak i sauebesetninger

Sjukdommer hos norsk sau
Vi har i dag relativt lite problemer med alvorlige smittsomme sjukdommer hos sau i Norge. Ett viktig unntak er skrapesjuke og mædi, der vi har egne kontrollprogrammer. Det har medført nedslakting av besetninger og lagt strenge restriksjoner på livdyrhandel og flytting av sau. Likevel har det vært lite fokus på grunnleggende smittebeskyttelse i den enkelte besetning i sauenæringa.

Munnskurv er en vanlig forekommende smittsom sjukdom som vi bør ta forholdsregler mot. Den kan medføre at lamma ikke vil drikke og at søya får mastitt, og den kan forveksles med munn- og klauvsjuke! Andre sjukdommer er smittsom øyebetennelse, diare, hoste og border disease (saueutgaven av BVD). Det er også fornuftig å beskytte dyra mot salmonellabakterier og utvortes og innvortes parasitter. Selv om noen smittestoffer finnes i de fleste sauefjøs, er det rapportert om sterkere sjukdomsbilde av for eksempel munnskurv etter innkjøp av dyr.

I geiteholdet vårt er paratuberkulose utbredt, og i mange andre land er paratuberkulose et stort problem også i saueholdet. Det settes inn betydelige ressurser for å bekjempe sjukdommen. Dette er vanskelig ettersom det er en snikende sjukdom med uklare symptomer. Paratuberkulose regnes for å være en av de mest tapsbringende sjukdommene på verdensbasis.

I Norge er vi også fri for bl.a. sauekopper, saueskabb, smittsom klauvsjuke/fotråte og de alvorlige smittsomme reproduksjonssjukdommene. Disse er utbredt i mange land, og gir store økonomiske tap i tillegg til at de er et dyrevernproblem. Det er uhyre viktig at vi tar forholdsregler for å unngå å spre også disse sjukdommene. De kan være vanskelige å oppdage fordi vi ikke kjenner symptombildet, og konsekvensene kan være meget alvorlige. På grunn av at det alltid går en viss tid fra et dyr blir smittet til det blir sjukt kan vi risikere å spre alvorlige sjukdommer i denne såkalte inkubasjonsperioden.

Motstandsdyktige smittestoffer
Resistente parasitter som ikke lar seg behandle med noe parasittmiddel er et økende og allerede stort problem i for eksempel Sør-Amerika og Australia. I noen områder er sauehold umulig på grunn av resistens. I Sverige fikk man for et par år siden problem med parasitter som er motstandsdyktige mot en gruppe av de vanlige parasittmidlene. Norske undersøkelser tyder imidlertid på at vi per i dag har svært lite problemer med resistens. Det er viktig at vi klarer å opprettholde denne situasjonen.

Bakterier som er resistente mot antibiotika er et stort problem i humanmedisinen, men også i veterinærmedisinen. I Norge er vi også på den veterinære side relativt heldig stilt, noe som antas å skyldes en restriktiv bruk av antibiotika. Likevel er dette et alvorlig problem, og en norsk undersøkelse viste at bakterier som ga jurbetennelse hos sau i betydelig grad var resistente mot bl.a. sulfonamider. Det er derfor viktig å tenke forebyggende både med tanke på dannelse og spredning av resistens.

Viktige smitteveier
Levende dyr og husdyrgjødsel utgjør generelt den største smittefaren. Smitte kan også spres med kjøtt, melk, sæd, embryo og spytt, via mennesker, kjæledyr, mus, rotter, fugler, insekter og gjenstander eller via luft og fôr.

Smitteforebyggende tiltak
Det er stor variasjon i drifts- og oppstallingsforholdene i sauenæringa. De skisserte tiltakene må derfor tilpasses og tas i bruk i den utstrekning det er mulig. I situasjoner med stort smittepress for alvorlige sjukdommer (slik som med munn- og klauvsjuke) kreves ekstra påpasselighet og innskjerpet beredskap.

Livdyrhandel
I følge forskrift om bekjempelse av dyresjukdommer er det i utgangspunktet forbud mot flytting av "hunndyr av sau" fra en besetning til en annen og strenge restriksjoner på flytting av værer. Handel med levende dyr utgjør en stor smitterisiko, ett eksempel er da parasitten Nematodirus battus ble "importert" til Rogaland med Suffolk-sau fra Skottland i 1951. Denne parasitten kan gi alvorlig sjukdom og manglende tilvekst, og har nå spredt seg til nesten hele landet, sannsynligvis via fjellbeite. En bør (før søknad om dispensasjon) nøye vurdere behovet for innkjøp av dyr, og fortrinnsvis handle fra nærområdet, der en kjenner sjukdomsstatus best. Det frarådes å importere dyr fra utlandet og å kjøpe dyr fra besetninger som har importert dyr.

Ved kjøp av sau bør disse følges av en veterinær helseattest. Sett innkjøpte dyr i karantene (mest mulig atskilt fra resten av fjøset) i min. 14 dager (lengre ved import). I denne perioden bør de behandles mot parasitter, og en bør da bruke et "Ivomec-preparat". Utenlandske undersøkelser viser  at det er relativt liten grad av resistens mot dette midlet (som av samme og miljømessige grunner ikke bør brukes rutinemessig, men bevares som et reservemiddel). I karanteneperioden må dyra observeres nøye, og undersøkes for og evt behandles mot utvortes parasitter

Fellesbeite
Sau kan utveksle smittestoff og resistente bakterier/parasitter på fellesbeite. Det er derfor viktig å tenke over helsestatus til dyr som sendes på fellesbeite. Snakk med din lokale veterinær om det er behov for å behandle mot parasitter før og evt. etter utmarksbeiteperioden. Eventuelle avføringsprøver bør helst tas i regi av beitelaga, slik at flest mulig får nytte av informasjonen.

Persontrafikk
Veterinærer, rådgivere og saueklippere er eksempler på personer som har nødvendig ærend i sauefjøs. Før andre personer slipper inn i husdyrrom bør en vurdere behovet for besøket. Personer som har ærend i fjøset skal bruke besetningens eget overtrekkstøy, dette er særlig viktig for de som kommer i tett kontakt med sauene, som for eksempel veterinæren. Ren kjeledress og rene støvler er den beste beskyttelsen, og kjeledress er å foretrekke fremfor frakk da den også dekker bena. Dersom slikt besøk er svært sjelden kan solid engangsutstyr benyttes. Snakk med din lokale veterinær angående detaljer.

Det bør opprettes en ren og uren sone, med et fysisk skille mellom urent inngangsparti og rent dyrerom. Dette skillet kan bestå av en benk kombinert med en rist i form av for eksempel en lastepall. Urent tøy og fottøy tas av før en går over rista og tar på gårdens eget overtrekkstøy. Utstyr bør i minst mulig grad tas med inn i fjøset, men dersom det er nødvendig, sørg for en ren papirsekk e.l. til å plassere det på. Det bør være muligheter for å vaske utstyr før og etter bruk. Dersom rennende varmt vann ikke er tilgjengelig i fjøset, må dette stilles til rådighet på annet vis.

Saueklippere har ofte eget utstyr. Dette bør være rengjort før bruk, og det må være mulighet for rengjøring og evt desinfeksjon etter bruk. Det samme gjelder utstyr som brukes av fostertellere og lignende.

Når dyra skal sendes til slakt bør de føres ut av fjøset av eier/røkter og overlates til dyretransportøren som tar de inn på bilen. Dersom transportøren må inn i fjøset, bør han bruke overtrekkstøy.

Reduksjon av smittepress i fjøset
Husdyra våre utsettes daglig for smittepress, og det er balansen mellom immunforsvaret og mengde og type bakterier, parasitter og virus som avgjør om dyra blir syke. Riktig fôring og godt stell er derfor viktig. For å minske smittepresset er det også viktig med et godt renhold i fjøset. Dyra skal ha et tørt underlag (strø), og fôrbrett og drikkekar skal rengjøres jevnlig. Rengjøring av binger og bruk av hydratkalk e.l. kan redusere smittepresset. Hydratkalk må ikke brukes på våte overflater (talle) da en kan få kraftig varmeutvikling som kan gi forbrenningsskader på dyra.

Bruk sunn fornuft
Det vil aldri være mulig å beskytte seg fullstendig mot smitte. Målet må være å redusere smitterisikoen mest mulig, gjennom tiltak hvor gevinsten står i forhold til innsatsen. Rådfør deg gjerne med din lokale veterinær før du gjennomfører nye tiltak.