Urinstein hos værer og værlam

Urinsteiner vil kunne oppstå på lik linje hos både værer og søyer, men urinrøret er kortere og har større diameter hos hunndyr. Hos hanndyr er urinrøret trangere, lengre og ikke minst bukter det seg i en s-form. Steinene kan sette seg fast i svingene, men vanligst er det at de kiler seg fast ved processus urethralis (den tynne "nåla" helt ytterst på penis). 

Forekomst

Urinstein har ingen egen sjukdomskode og innrapporterte tilfeller av urinvegsbetennelse og nyresjukdom er for få til å kunne dra noen nytte av tallene. Men urinstein er ansett for å være en av de viktigst årsakene til død hos værlam og værer. Ett klinisk tilfelle vil ofte bety at flere dyr har steiner og er i faresonen for å utvikle symptomer.

Kliniske symptomer

Værene vil vise symptomer som nedsatt eller opphørt matlyst, trengninger uten at det kommer urin, spent buk, tramping, spark under magen, stønning eller skjæring av tenner. Evt. kan det piple urin fra penis. I tilfeller som har pågått litt, vil det kunne lukte urin av pusten, og det kan oppstå ødemer under buken. Døden vil vanligvis inntre etter fem til åtte dager. 

Årsaksfaktorer

Steinene en finner hos værer kan være av forskjellig sammensetning avhengig av årsaksforholdene som også kan variere. Kalsiumfosfat er mest vanlig, men også magnesiumfosfat og kalsiumoksalater kan forefinnes. Fargen, fasongen og fastheten på disse steinene kan og variere.
Sauer er drøvtyggere, og store mengder kraftfôr er ufysiologisk. Intensiv fôring med mye kraftfôr og utilstrekkelig inntak av vann er ofte satt i sammenheng med uriolithiasis. I tillegg til mengden kraftfôr er forholdet mellom kalsium (Ca) og fosfor (P) i fôrrasjonen avgjørende. I kraftfôret bør forholdet Ca:P være 2:1. Ved for mye fosfor vil denne skilles ut i urinen og øke sjansen for dannelse av steiner. Men også forekomsten av magnesiumoksyd (MgO) bør ikke være for høy (max 200 g/tonn).
Enkelte plantesorter har mye oksalsyre i seg, dette kan bidra til dannelse av urinsteiner. Det er særlig syrearter (Rumexarter som småsyre, engsyre, høymoler), men også rabarbra og en del andre arter som kan være rike på oksalsyre.

Videre vil høy pH i urinen og østrogenlignende stoffer i fôret være faktorer som kan bidra uheldig. Det er angitt at rase kan ha betydning. Texel er spesielt utsatt pga sin evne til å ta opp og skille ut mineraler. 

Forebygging

Forholdet mellom kalsium og fosfor vil vanligvis være gunstig i grovfôret som i tillegg medfører en sur pH i urinen. Kraftfôr som er beregnet til oppfôring av lam, vil vanligvis ha riktig sammensetning av kalsium og fosfor. Rikelig opptak av vann er viktig for å redusere dannelsen av krystaller og for å skylle urinveien for grums og dermed forebygge tetting. Høyt fiberinnhold er gunstig for å sikre vannopptaket og fordøyelsen generelt. Tilsetting av koksalt (NaCl) til kraftfôret kan øke vannopptaket og dermed virke forebyggende. Anbefalt mengde NaCl varierer i litteraturen fra 1% og helt opp i 10%. Mengder opp til 3% er angitt å ikke påvirke fôropptaket negativt. Dersom urinveien allerede er delvis eller helt tette, vil det vanligvis være for sent. 

Behandling

I noen tilfeller kan dyrene reddes ved amputasjon av processus urethralis, men effekten kan være forbigående eller mangelfull. Men det kan være verdt et forsøk, for så å anbefale slakting raskest mulig. I enkelte tilfeller er imidlertid avliving eneste utvei. Nødslakt kan være mulig i et tidlig stadium, men urinlukt vil i noen tilfeller medføre kassasjon. Som nevnt, er ett klinisk tilfelle en indikasjon på at resten av dyrene er i faresonen og at en bør sette i verk forebyggende tiltak.