Utøy om høsten

Lus er sauens vanligste utvortes parasitt, og mye tyder på at lus forekommer i nesten alle besetninger som ikke gjennomfører noen form for bekjempelse. Likevel oppfatter relativt få produsenter lus som et problem. Under normale forhold forårsaker ikke lus klare symptomer, de gjør likevel betydelig skade, både i form av nedsatt trivsel og tilvekst og skader på skinnet.

Det forekommer flere arter av lus hos sau, men her i landet er pelslusa den arten som har praktisk betydning.

Pelslus
Pelslus er trolig svært utbredt. Voksne lus er snaut 1,4 mm lange, gulbrune av farge og med et bredt hode med kraftige kjever. Den finnes innerst i ullfellen inntil huden og forveksles lett med bøss og lignende. Pelslus gnager på det øverste hudlaget og ernærer seg ellers av flass, avstøtte hudpartikler, skorper og ullfett. Pelslus forekommer i alle aldersgrupper, men ser ut til å være særlig tallrik hos lam første vinteren, ikke minst hos blålam med dårlig trivsel. Lusa kan finnes overalt på den ullne delen av sauen, men utbredelsen har et sentrum i nakke og skulderområdet.

Hos andre arter er det en klar årstidsvariasjon i forekomsten av lus. Denne variasjonen sees også hos sau, men i mindre grad, noe som trolig skyldes at lusa er godt beskyttet av ull gjennom sommeren. Denne beskyttelsen er nok også det biologiske grunnlaget for at pelslus hos sau har et litt lavere oppformeringspotensiale enn pelslus hos andre arter.

Blodlus
Blodlus er påvist hos sau her i landet, men vi vet lite om utbredelse og betydning. Blodlus er noe lengre og smalere enn pelslus, blågrå av farge og med et smalere hode med stikkemunn. Den ernærer seg ved å suge blod. I motsetning til pelslus vil blodlus først og fremst finnes på de ullfrie delene av sauen - hodet og beina.

Symptomer
Mistanke om luseinfeksjon kan en få utfra symptomer som økt kløe og uro eller nedsatt tilvekst og trivsel, men en sikker diagnose kan bare stilles ved funn av lus eller egg.
Lus eller egg påvises ved nøye gjennomgang av ullfellen. Det er en fordel å benytte ekstra lys i form av hode- eller lommelykt og konsentrere letingen om dyr som er i dårlig hold, og derfor er særlig utsatt for angrep. En må videre ta hensyn til at lusa særlig finnes i nakke- og skulderområdet. På grunn av årstidsvariasjonen i forekomsten av lus, vil det være enklere å påvise lus om vinteren enn ellers i året. Det er også stor forskjell mellom besetninger i graden av angrep, en skal derfor være svært forsiktig med å slå fast at det ikke forekommer lus i en besetning.

Lus smitter først og fremst ved direkte kontakt fra dyr til dyr, men lus og egg kan trolig også føres til nye dyr med klær og utstyr. Fellesbeite og livdyrkontakt er likevel uten tvil de vanligste måtene lus føres fra besetning til besetning på. Lus er en svært artsspesifikk parasitt, det er bare få eksempler på at lus kan overleve på andre arter enn normalverten. Lusa overlever heller ikke lenge utenfor vertens hud.

Effekter av luseangrep
Ved normale, begrensede luseangep er det få klare symptomer, men en kan se økt kløe og uro. Store angrep kan gi ullavfall, skorper og sår som følge av kløen. I forbindelse med sårene kan det også utvikle seg sekundære bakterieinfeksjoner.
De økonomisk viktigste effektene av luseinfeksjoner kan oppsummeres på denne måten:
· Kløe, uro og utrivelighet.
· Fare for nedsatt tilvekst.
· Skinnskader som nedsette verdien av skinna når disse skal omsettes.
· Blodlus kan eventuelt medføre blodmangel.

I tillegg til de rent økonomiske sidene, har dette derfor sjølvsagt en dyrevelferdsmessig side.

Sauekrabbe
Sauekrabben er langt mindre utbredt enn lus, men den er større og lettere å oppdage. Den er et 5-7 millimeter langt, brunfarget, vingeløst insekt med 6 kraftige bein. Som lusa lever også sauekrabben hele livet på sauen. Hunnen føder levende unger som straks forpupper seg og kan gjenfinnes som inntil 3-4 millimeter lange gulbrune kapsler festet til ullhåra. I disse kapslene skjer omdanninga til en ny voksen krabbe. Sauekrabben har relativt liten formeringsevne sammenlignet med lus.

Sauekrabben ernærer seg ved å suge blod, dette fører til kraftig irritasjon og kløe. Ved omfattende angrep kan det også føre til blodmangel. Dette er ikke minst en fare for nyfødte lam om våren, dersom bestanden av sauekrabbe får formere seg fritt gjennom vinteren. På grunn av nedbrytingsproduktene fra blod, har sauekrabben grønn avføring. Dette kan gi misfarging av ulla.

Behandling
Lus smittes lettest fra sau til sau dersom dyra står tett og det er varmt. I et varmt rom vil lusa vandre langt ute i pelsen, og dermed overføres den letter til et nabodyr. Godt inneklima og god plass er med andre ord gunstig både med tanke på lus og mange andre sjukdommer.

Utfra målsettingen om å holde medisinforbruket så lavt som mulig, er det sjølvsagt et riktig utgangspunkt å undersøke flokken nøye om høsten og gjennom vinteren for å kartlegge behovet for behandling. Men diagnostikk av pelslus hos sau er ofte vanskelig, samtidig som smittefaren i forbindelse med fellesbeite er stor. Den gamle rutinen med behandling hver høst har derfor mye for seg. Behandling av sauen ca. 1 mnd etter klipping øker muligheten for ett 100% vellykket resultat. Klipping reduserer nemlig antallet lus til ca. halvparten. Dersom det påvises utøy, eller en bestemmer seg for å gjennomføre en rutinebehandling, skal hele flokken behandles.

Det vil være hensiktsmessig at alle besetninger i samme værering samordner seg ang behandling mot lus, slik at en unngår nysmitte av dyra p.g.a. værer som drar med seg lusa fra fjør til fjøs. På samme måte vil en samordning innen beitelaget kunne minske behovet for å behandle hvert år.

Det foreligger flere behandlingsmåter og ulike medikamenter mot utvortes parasitter. Både badebehandling, oversprøyting og hellepå-preparater kan benyttes. Det lenge brukte fosforinsekticidet Neocidol® kan brukes til bad og sprøyting, mens de nyere hellepå-preparatene Coopersect® og Bayticol® er basert på pyretroider. Alle løsninger fører til målet, men hellepå-preparatene er mest arbeidsbesparende. Dyr under 1 måned skal ikke behandles, uansett type preparat.

Samtlige aktuelle medikamenter er reseptbelagte og behandlingen skal skje i samråd med veterinær.

Husk at alle insektsmidler egentlig er nervegifter. Det er derfor all grunn til å ta nødvendige forholdsregler. Bruk hansker og unngå å få preparatet på huden. Husdyrrommet bør luftes godt, og barn og gravide skal ikke delta i dette arbeidet.

Artikkelen er skrevet av:

Ola Nafstad
Synnøve Vatn

Fra Sau og Geit 05/2001