Avl for helse og velferd i egen besetning

Innrullede øyelokk (entropion) er en velkjent arvelig lidelse i saueholdet. Slike dyr skal ikke brukes videre i avl - heller ikke når lidelsen er korrigert omvåren.

Avl i saueholdet skjer både gjennom det organiserte avlsarbeidet i NSG, og gjennom valg av påsettdyr og værer til bruk i den enkelte besetning. Ved utvalg av dyr er det mange hensyn å ta. Avl for ønskede produksjonsegenskaper, som tilvekst og riktig lammetall, er selvfølgelig viktig. Samtidig må man passe på at man ikke velger ut dyr som, verken på kort eller lang sikt, fører til at uønskede egenskaper spres i besetningen eller, enda verre, i store deler av sauebestanden. Spredning av arvelige sjukdommer er et eksempel på dette, med innrullede øyelokk hos lam som den mest kjente arvelige tilstanden hos sau (bilde). Selv om dette ikke er en livstruende tilstand, så er det plagsomt for dyra og kan i verste fall medføre blindhet.

Hvilke egenskaper man bør ta mest hensyn til ved utvalg av avlsdyr vil variere fra besetning til besetning. Det vil blant annet avhenge av hvilke mål man har for drifta, for eksempel når det gjelder lammetall og avdrått, og hvor mange dyr man har å velge mellom. Helse og trivsel bør imidlertid alltid ligge i bunnen for de valgene man tar.

Arvelige tilstander og misdannelser

Noen kjente arvelige tilstander hos sau • innrullede øyelokk (entropion) • tett endetarm hos lam (anus atresi) • brokk  (lyskebrokk, navlebrokk) • manglende testikkel • overbitt og underbitt • små/manglende øyne (mikrooftalmi) • ganespalte • hjertefeil

Dette er tilstander man ser jevnlig i norsk sauehold. Det finnes en rekke andre misdannelser og sjukdommer som er mer sjeldne.

Noen sjukdommer og misdannelser vet man sikkert at er arvelige (se tabell), men arvegangen er ofte komplisert. Det innebærer at et dyr kan være bærer av et arveanlegg uten selv å vise tegn på sjukdommen. Tilstanden kan derfor dukke opp på nye dyr selv om foreldredyra ikke viste noen tegn på sjukdom. Slike ”friske bærere” gjør det mer komplisert å bli kvitt arvelige sjukdommer, men man må ta de forholdsreglene man kan: Unngå å bruke dyr som selv har medfødte misdannelser eller arvelige lidelser videre i avl. Dette gjelder selv om de er korrigert, for eksempel innrullede øyelokk som er rettet på om våren. Unngå også, så langt det er mulig, å bruke kullsøsken og søyer som tidligere har gitt lam med arvelige lidelser/ misdannelser.

 

Avl og produksjonsrelaterte sjukdommer

Mange sjukdommer har en arvelig disposisjon, eller påvirkes av forhold som er arvelige, selv om de ikke defineres som arvelige tilstander. Arv spiller en viss rolle, men samtidig er det en rekke andre forhold som har betydning for om dyra utvikler sjukdom eller ikke. For eksempel kan arvelige egenskaper ved anatomi og immunforsvar ha betydning for hvor utsatt søya er for sjukdom. Uheldig utforming av spene og speneåpning øker risikoen for jurbetennelse, men dersom fjøshygienen er god og smittepresset er lavt (godt miljø), vil ikke søya være spesielt utsatt for å få jurbetennelse allikevel.

Avl for ulike produksjonsegenskaper kan i noen tilfeller dra med seg sjukdomsproblemer som en nisse på lasset. For stort fokus på produksjon kan føre til økt risiko for såkalte produksjonsrelaterte sjukdommer. Dette er sjukdommer som settes i sammenheng med et høyt produksjonsnivå. Hos sau er det sammenheng mellom høy produksjon og sjukdommer som jurbetennelse, drektighetsforgiftning, melkefeber, bukbrokk (”vom i skinn”) og skjedeframfall. Forekomsten av disse sjukdommene øker med økende lammetall og/eller økende fostervekt. For slike sjukdommer spiller imidlertid miljø og driftsforhold, ikke minst fôring, også en svært viktig rolle. Det er imidlertid viktig å være bevisst både på avl og miljø, ikke enten eller.

 

Utrangering av dyr

Dyr med jurbetennelse, dårlige tenner eller dårlige bein, og dyr som har hatt alvorlig sjukdom bør utrangeres. Her ei søye med skjevt og knudrete jur etter en gammel jurbetennelse.

Dyr med medfødte misdannelser og kjente, arvelige lidelser bør alltid utrangeres. Når det gjelder annen sjukdom er betydningen av arv ofte usikker, og samspillet med miljø og driftsforhold gjør det enda mer komplisert å drive avlsarbeid for helse i egen besetning. Endringer på besetningsnivå vil vanligvis ta lang tid. Man bør allikevel, så langt det er mulig, utrangere dyr som har vært sjuke. Selv om arv er av liten betydning i mange sjukdomstilfeller, bør man alltid utrangere dyr som har hatt jurbetennelse, er avmagret (kan være tegn på langvarig sjukdom), har dårlige tenner, dårlige bein eller har hatt annen alvorlig sjukdom. Dette er viktig både med tanke på dyrets velferd, videre produksjonsevne og eventuelle arvelige disposisjoner.