Høsten 2006 ble virussjukdommen blåtunge (bluetongue) påvist for første gang i nordlige deler av Europa. Siden da har smitten spredd seg over store områder.
Blåtunge er en virussjukdom som rammer drøvtyggere og kameldyr. Det finnes 24 varianter av blåtungevirus. Blåtunge smitter fra dyr til dyr ved blodsugende sviknott. Dette gjør det særlig utfordrende å håndtere sjukdommen.
Ikke lenger eksotisk
Blåtunge har blitt regna som en eksotisk husdyrsjukdom, det vil si en sjukdom som gir problemer i andre deler av verden enn vår. Dette er ikke lenger tilfellet. Fra slutten av -90 tallet har det vært omfattende utbrudd i sørlige og sørøstlige deler av Europa. Berørte land har vært Hellas, Italia, Spania, Portugal, Korsika (Frankrike), Bulgaria, Kroatia, Makedonia, Kosovo og tidligere Jugoslavia. Spredning av blåtungeinfisert sviknott fra Tyrkia og Nord-Afrika på grunn av klimaforandringer, har vært en teori på hvorfor sjukdommen kom til Sør-Europa. Høsten 2006 ble det meldt om funn av blåtunge i grenseområdene mellom Belgia, Nederland, Tyskland og Frankrike. Tiltross for sjukdomsutbrudd med blåtunge lenger sør i Europa, kom utbruddet Be-Ne-Lux-landene, Frankrike og Tyskland som en stor overraskelse.
Mysterium
Den varianten av blåtungevirus (serotype 8) som ble oppdaget i Be-Ne-Lux-landene, Frankrike og Tyskland høsten 2006, hadde inntil da kun vært påvist i Afrika sør for Sahara, samt i India og Sør-Amerika. Altså kunne smittespredning fra områder lenger sør i Europa utelukkes som en mulig forklaring på utbruddet. Det har vært fremsatt mange teorier på hvordan smitten kom til de nordlige delene av Europa. Både lovlige og ulovlige importer av levende drøvtyggere har blitt pekt på, men også blomsterimport der blåtungeinfisert-sviknott kunne ha fulgt med som blindpassasjer har vært framsatt som en mulig teori. Fortsatt vet man ikke svaret på hva som introduserte smitten.
Eksplosiv utvikling
Før utbruddet i Be-Ne-Lux området i 2006 var det antatt at de lokale sviknottartene i nordlige områder ikke kunne spre viruset. Dersom sviknottartene mot formodning kunne spre blåtungevirus var det antatt smitten uansett ikke ville overleve de kjølige vintrene i Nord-Europa. Begge disse antagelsene har dessverre vist seg å være gale. Blåtungesmitten har nå overlevd flere vintersesonger og smitten har i tillegg spredd seg til Spania i sør og til Norge i nord.
Spredning
Årsaken til smittespredningen er både spredning med virusinfisert sviknott og flytting av smitta drøvtyggere. For eksempel kom blåtunge til Storbritannia med virusinfiserte sviknott som fulgte med vinden fra kontinentet. Utbruddene i Norge og Sverige antas å skyldes sviknott transportert med vinden fra blåtungeramma områder i Danmark. Flytting av levende dyr er også en måte å spre smitte på. Dersom dyr med virus i blodet flyttes til et område fritt for blåtunge, kan dyra være en viruskilde for lokale sviknott som så kan spre blåtungesmitten videre til andre drøvtyggere i området.
Semin og embryo
Det er også angitt at blåtunge kan overføres med sæd, imidlertid kan man ved å teste seminokser for blåtunge etter sæduttak unngå at semindoser med eventuell blåtungesmitte blir sendt ut. Det krav om slik testing for sæd som er tatt ut på seminstasjoner i blåtungeramma områder. Embryo er ikke forbundet med risiko for å overføre blåtungesmitte. Derimot har utbruddet i Nord-Europa demonstrert at hunndyr som blir smitta med blåtunge under drektigheten kan overføre smitten til avkommet.
Utbruddet i Mellom-Europa: også storfe klinisk sjuke
Lærebøkenes beskrivelser av blåtunge fremhever typisk at det er sau som blir alvorlig sjuke, mens storfe og geit sjeldnere viser symptomer selv om de er smitta med viruset. Inntil utbruddet i Nord-Europa i 2006 var erfaringen at storfe først og fremst fungerte som smittereservoar og var viktige for å opprettholde smitte og å introdusere blåtungeviruset til nye områder. Dette stemmer ikke for blåtungeutbruddet som har herjet nordlige deler av Mellom-Europa de siste årene. I dette utbruddet har man sett at også storfe har blitt klinisk sjuke.
Store tap
Særlig synlige ble konsekvensen av smitten i løpet av høsten og vinteren 2007. Da sviknottaktiviten startet for fullt sensommeren 2007 eksploderte også antall blåtungetilfeller. For eksempel rapporterte Frankrike om kun 6 påvisninger i 2006, mens det i 2007 var 21 585 smitta besetninger. Fra områdene som gjennomgikk sin andre sesong med blåtungesmitte i 2007, er det meldt om sterilitet, aborter, svakfødte kalver, redusert melkeytelse og tilvekst hos storfe. Sjukdommen har store følger for dyrevelferd og produksjonsøkonomi. Hos sau har man blant annet registrert økt dødelighet.
Vaksine er våpenet
Når blåtunge er etablert i et område er gjennomvaksinering av drøvtyggerbestanden eneste våpen for å bekjempe smitten. Inntil våren 2008 var det ikke tilgjengelig vaksine mot den typen av blåtungevirus (serotype 8) som har spredd seg i nordlige deler av Europa. Våren 2008 kom vaksinen på markedet og håpet er at systematisk vaksinasjon skal bidra til å stoppe den voldsomme smittespredningen og redusere omfanget av dyr som blir alvorlig sjuke. Så langt har vaksinering gitt oppløftende resultater, i Tyskland ble det f.eks. registrert 142 blåtungetilfeller fra januar til november 2009. Flesteparten av disse tilfellene antar man ble smittet i 2008, men de har først blitt diagnostisert i 2009. Til sammenlikning registrerte Tyskland 5125 blåtungetilfeller i 2008 og 20 623 tilfeller i 2007.
Hva skjer når smitten påvises?
Ved påvisning av blåtunge vil det opprettes en såkalt restriksjonssone som går 150 km rundt besetningen(e) der smitten er påvist. I restriksjonssonen vil det gjennomføres ekstra overvåking i form av blant annet blodprøvetaking av drøvtyggere. Det vil også være store begrensninger på flytting av drøvtyggere. Alt dette gjøres for å kunne bremse smittespredningen. Restriksjonssonen kan først oppheves når man har vist at blåtungesmitte ikke lenger sirkulerer i området. Dette vil i utgangspunktet ta minst to år.
Avlive for å dempe smittepresset
Det kan være at myndighetene velger å slakte ned blåtungesmitta dyr første gang smitten påvises i et nytt område. Grunnen til dette er at man ønsker å redusere smittepresset og dermed unngå at smitten etableres permanent. Jo færre sviknott som får i seg virus, desto færre dyr vil kunne bli smittet. Men dersom det dukker opp mange tilfeller med smitta dyr på geografisk atskilte steder, tyder dette på at smitten allerede har vært tilstede en stund og det finnes mange sviknott som bærer og sprer viruset. Da vil en avlivningsstrategi være av liten verdi.
Les fakta om sjukdommen HER.
Se bilder av kliniske symptomer HER.