Først i verden uten: Borte Vekk med Den…

BVD er forkortelse for ”bovin virus diare”, altså en sjukdom hos storfe som skyldes et virus og gir diare. Symptombildet er imidlertid mer sammensatt enn hva som fremgår av navnet. BVD-smitten spres og viser seg på flere måter.

Viruset som tar flere veier

  I motsetning til de fleste virus som spres direkte mellom dyr, kan BVD-viruset også smitte ufødte kalver. Dersom ei drektig ku eller kvige smittes med viruset vil også den ufødte kalven bli smitta. Følgene for kalvefosteret er avhengig av hvor langt drektigheten er kommet når kua blir smitta.

Konsekvenser for foster

Smitte i løpet av de fire første månedene gir ofte fosterdød og abort. Noen fostre klarer seg, men disse dyra blir kronisk infisert med BVD-viruset resten av livet fordi kalvens immunsystem ikke gjenkjenner viruset som fremmed. Ved smitte av foster eldre enn 4 måneder er fosterets immunsystem mer utvikla og det kan respondere på smitten, noen kalver fødes likevel med ulike former for misdannelser som følge av infeksjonen.

Kroniske smitta kalver holder liv i smitten

Kalver som blir født som kronisk infiserte med virus er nøkkelfaktorene til opprettholdelse av smitten, og er konstante smittekilder for andre dyr. Men også dyr som gjennomgår akutt sjukdom vil kunne overføre virus videre før de etter hvert kvitter seg med smitten i løpet av en til to uker. Disse dyra viser symptomer i form av feber, nedstemthet, nedsatt melkeproduksjon og diaré, i tillegg til følgene dersom kua er drektig.

Kronikerne må bort

Det er forskjeller mellom ulike stammer av viruset, og noen gir kraftigere symptomer enn andre. Det finnes ingen behandling mot smitten. I enkelte land vaksineres det mot BVD, men for å få noenlunde god beskyttelse kreves ofte vaksinering. Den eneste sikre metoden for å bli kvitt smitten er å identifisere de kronisk infiserte individene og fjerne disse.

Systematisk leting

 Nettopp det startet man systematisk med første del av -90-tallet. Undersøkelser hadde vist at over 25 % av norske storfe besetninger var smitta med sjukdommen. Det ble igangsatt et prosjekt i alle norske storfebesetninger for å jakte på kronisk infiserte individer slik at disse kunne slaktes ut. Restriksjoner på salg av livdyr og bruk av fellesbeite inntil man har vært sikker på at de kronisk infiserte dyra var identifisert og fjernet, har også vært viktig for å stoppe BVD-smitten.

Stor økonomisk gevinst

Gevinsten ligger i bedre økonomi i den enkelte besetning. Man unngår blant annet reproduksjonsproblemer med omløp og aborter, nedsatt melkeytelse og tidelig utrangering. De kroniske infiserte dyra lever som regel kortere enn normale dyr og har stor risiko for å få en dødelig variant av sjukdommen kalt ”mucosal disease”. Beregninger har vist en nettogevinst av kontrollprogrammet de første 4 årene var på over 34 millioner kroner. Da man i desember 2006 frigav de siste besetningene med restriksjonen for BVD, har gevinsten økt ytterligere.

Importrisiko

Jobben som storfebøndene har gjort er unik i en internasjonal sammenheng. BVD er et godt eksempel på en sjukdom som det EU-baserte importregelverket ikke tar høyde for å stoppe ved import av dyr. Fordi smitten er svært utbredt i Europa og øvrige deler av verden krever sjukdommen oppmerksomhet ved kontakter utenfor Norges grenser i mange år fremover.