Import av levende dyr - har det hatt konsekvenser for norsk husdyrhelse?

100-års forbud erstattet med attester

I 1994 falt det over 100 år gamle forbudet mot innførsel av levende dyr og dyreprodukter. Norges tilslutning til WTO- og EØS-avtalen innebar nye prinsipper for handel med dyr over landegrensene. Når målet er å fremme frihandel godtas ikke begrensninger i form av importforbud og importkvoter. Gjennom EØS-avtalen aksepterte Norge prinsippet om frihandel mellom medlemslandene; dermed er det EU-direktiver som setter standard og begrensninger på hvilke smittestoffer og undersøkelser som norske myndigheter kan stille krav til ved internasjonal flytting av dyr.

 

Dyrehelsa under press: kompensatoriske tiltak

I 1998 vedtok Stortinget den utvidete EØS-avtalen, noe som blant annet innebar at bortfall av veterinær grensekontroll. Utvidelsen av EØS-avtalen var kontroversiell; det ble fra flere hold pekt på at dårligere grensekontroll og en økning av importen også ville gi en økning i smittsomme husdyrsjukdommer. Nasjonale overvåknings- og kontrollprogrammer ble etablert for noen av sjukdommene som ikke er tilstrekkelig ivaretatt i EUs regelverk. Dyr med ukjent helsestatus for sjukdommer som omfattes av programmene kan isoleres inntil status er fastlagt.

 

Storfeimporter

Selv om man frem til 1994 hadde et generelt importforbud var det mulig å søke om dispensasjon. I perioder var praktiseringen av regelverket liberalt. Både på -70 tallet og begynnelsen av -90 tallet var det mye storfeimport. I begge periodene ble ca tusen levende storfe importert til Norge. Storfe innført på tideligere utstedte lisenser utgjorde en stor del av det betydelige antallet storfe som ble innført de første årene etter 1994. Fra 1998 har importtallene på storfe vært lave. Flere hendelser nasjonalt og internasjonalt antas å ha virket importdempende, blant annet paratuberkulosesmitte knyttet til storfeimporter på begynnelsen av -90 tallet, BSE-epidemien og munn- og klauvsjukeutbruddet i 2001. I tillegg hadde man på grunnlag av importene på -70 og -90 tallet fått en stamme av dyr av ulike raser som man kunne avle videre på. Oksesæd- og embryoimporten ble organisert og tilrettelagt slik dette ble et godt alternativ til å ta inn levende dyr.

 

Tabell 1. Antall innførte storfe, svin og småfe fra 1992. Feltene markert med grått er perioder med offentlig importforbud. Tall i parentes er innførte forsøksdyr 

År	STORFE	SVIN	SAU	GEIT
1992	141	21	0	12
1993	197	2	0	0
1994	375	41	0	0
1995	276	55	0	38
1996	129	24	0	0
1997	101	30	0	0
1998	13	(8)	0	1
1999	13	(3)	0	0
2000	48	0	2	16
2001	14	0	0	0
2002	0	0	0	33
2003	19	(8)	0	90
2004	0	0	11	26
2005	0	49	39	53
2006	8	1	71	20

 

Motsatt tendens for småfe

Tabellen over innførte produksjonsdyr (tabell 1) viser motsatt tendens for sau og geit sammenliknet med svin og storfe. I 1999 falt importforbudet for småfe som det siste forbudet blant produksjonsdyra. Skrapesjuke og mædi inngikk i de nasjonale overvåkings- og kontrollprogrammene. Danmark, Sverige, Finland og Østerrike har fått godkjent et utvidet skrapesjuke-overvåkingsprogram, og fått innvilget tilleggsgarantier av EU. Mattilsynet anser at småfe fra disse landene i utgangspunktet er like godt overvåket som norske småfe, og vårt nasjonale skrapesjukeprogrammet er derfor ikke grunnlag for isolasjon når småfe fra disse landene innføres til Norge. For sau vil det nasjonale programmet for mædi være et grunnlag for isolasjon, med mindre det dokumenteres likeverdig eller bedre overvåkning for sjukdommen i opprinnelseslandet. Flertallet av innførte småfe til Norge kommer fra Danmark, og de innførte dyra har kunnet dokumentere tilstrekkelig mædi-overvåking. Dermed har det etter hvert blitt praksis at det ikke gjennomføres isolasjon ved småfe-importer fra Danmark. Dette i kombinasjon med en forholdsvis lav toll på innførsel av levende småfe, samt etterspørsel etter nye småferaser, forklarer noe av den økte småfeimporten. I tillegg er det ikke tilrettelagt for import av sæd på samme måte som for storfe.

 

Sjukdom i Europa

Som det går fram av tabell 2 det har vært store utbrudd av alvorlige smittsomme sjukdommer i mange europeiske land det siste tiåret, i tillegg forekommer en rekke sjukdommer endemisk i Europa. De alvorlige smittsomme sjukdommene bekjempes etter egne EU-direktiver. For enkelte andre sjukdommer finnes det nasjonale overvåknings- og kontroll programmer, men for de fleste av de vanlig forekommende sjukdommene finnes det få begrensninger på handel med smittede dyr.

Tabell 2. Eksempler på utbrudd av smittsomme husdyrsjukdommer i Europa etter opphevelsen av importforbudet i 1994. Kilde: EU kommisjonen og FAO

Sjukdom	År	Land	Ant døde dyr	Anslått kostnader og tap
Klassisk svinepest	1997-8   2000   2006	Nederland   UK   Tyskland	11,5 millioner   74 800   146 000	2,1 milliarder euro
Munn- og klauvsjuke	2001	UK, Irland, Frankrike, Nederland	6,2 millioner	12 milliarder euro
Bluetongue serotype 1, 2, 4, 9, 16	1998-	Iberiske halvøy, land rundt middelhavet	> 1,5 millioner sau	Tap på verdensbasis utgjør årlig 3 millioner US dollar
Bluetongue serotype 8	2006-	Nederland, Belgia, Tyskland

 

Hvorfor ikke i Norge?

Jo flere importer som gjennomføres desto større er sannsynligheten for å innføre smitte. Matematisk uttrykkes dette ved formelen:

(1- (1-P)ⁿ) der P er sannsynligheten for at en import drar med seg smitte og n er antall importer. Figur 1 illustrerer sammenhengen i lys av ulike risikonivå knyttet til den enkelte import.

 

Figur 1. Sannsynlighet for innførsel av smitte ved forskjellig importvolum og ulike risikonivå (0,1 %, 1 % og 5 %) (modifisert etter Jarp et al og Skjerve et al).

•  Antall importerte dyr – n: Etter inngåelsen av EØS-avtalen har importvolumet av storfe, småfe og svin vært relativt lavt (tabell 1).
• Risiko – P: Enhver import er forbundet med risiko. Denne risikoen kan reduseres ved hjelp av bl.a. testing og attestering for fravær av kliniske symptomer. Diagnostiske tester kan imidlertid gi feil svar; ved import utgjør infiserte dyr som tester negativt, de falske negative, utfordringen. Fravær av klinisk sjukdom er ingen garanti for at dyra ikke er bærere av smittestoff. Importer til Norge har hovedsakelig vært fra områder som har vært lite berørt av utbrudd av alvorlig sjukdommer, og som i et europeisk perspektiv har en relativ høy dyrehelsestandard. Risikoen – P har vært relativ lav.

 

Konklusjon

Et relativt lite antall importerte dyr, kombinert med at dyrene som er tatt inn kommer fra land med en forholdsvis god dyrehelse, er hovedårsaken til at det tilsynelatende ikke har blitt innført sjukdom til Norge i forbindelse med importer de siste 10 årene. Testing og isolasjon reduserer også risikoen; påvisning av ringormsmitte hos importert storfe i isolat nylig, understreker dette. Øker antallet importer vil sannsynligheten for innslipp av smitte øke. Dette så vi på begynnelsen av 1990-tallet da både paratuberkulose og BVD ble knyttet til importer av storfe. Dette er sjukdommer som er utbredt i andre land og som det EØS-baserte regelverket ikke tar tilstrekkelig høyde for. Fortsatt oppmerksomhet og overvåkenhet, overfor den dyrehelsemessige utfordringen som import av levende dyr utgjør vil være nødvendig også i fremtiden.

Referanser:
Skjerve, E., Grønstøl, H., Rimstad, E., Sandvik, O., og Skulberg, A. 1996. Matvarekvalitet, dyrehelse og internasjonal handel

Jarp, J., Larssen, RB., Lillehaug, A., Bredal, W., og Skjerve, E. Infeksjonssjukdommenes epidemiologi og bekjempelse. Norsk Veterinærtidsskrift 1996; 108 (10): 601 -7