Paratuberkulose – økende problem internasjonalt

Paratuberkulose rammer alle drøvtyggere. Sent i sjukdomsforløpet sees sterk avmagring som hos denne geita. Foto: Nils Leine

Paratuberkulose er en kronisk bakteriesjukdom som ødelegger tarmslimhinnen. Sjukdommen skyldes en mykobakterie som er i slekt med bakteriene som gir tuberkulose og spedalskhet. Mykobakterier er svært motstandsdyktig og kan overleve i husdyrmiljøer i svært lang tid. Paratuberkulose smitter tamme og ville drøvtyggere. Både tradisjonelle husdyrarter som storfe og småfe og eksotiske husdyr som lama og alpakka kan være bærere av smitten. 

 

Enorme produksjonstap

Paratuberkulose har en snikende utvikling. Som regel smittes dyra som unge, men det går gjerne flere år før man ser synlige symptomer i form av alvorlig diaré, sterk avmagring og i enkelte tilfeller brå død. Selv om det tar flere år før man ser typiske kliniske symptomer, kommer smitten til uttrykk i form av nedsatt ytelse og reproduksjonsproblemer. Hos smitta dyr uten synlige kliniske symptomer kan ytelsestapet være mellom 2 – 20 %. For 10 år siden anslo forskere at de årlige tapene i amerikanske storfebesetninger overskred 200 millioner dollar.

 

Smitteveier

Paratuberkulosebakterien skilles ut i melk og avføring. Dyr med kliniske symptomer skiller ut store mengder bakterier, men også tidligere i sjukdomsforløpet kan dyra skille ut bakterien. Unge dyr er mest mottakelige for smitten. Dyra får i seg bakterien gjennom vann eller fôr som er forurensa med avføring. Noen kalver smittes også via melk fra mødre med sjukdommen. Okser med paratuberkulose kan skille ut bakterien i sæd, men det er uklart hvorvidt sæd med bakterien gir sjukdom hos inseminerte kyr.

 

Ingen behandling

Det finnes ingen behandling for å kurere sjuke dyr. For å bekjempe smitten kreves langsiktige tiltak på besetningsnivå. Positive dyr må slaktes ut og det må gjøres omfattende saneringstiltak. I Norge står paratuberkulose på Mattilsynets liste over sjukdommer som skal bekjempes. I de fleste andre land er smitten så utbredt at det offentlige ikke gjør tiltak mot sjukdommen. Enkelte forskere har satt paratuberkulosebakterien i forbindelse med en kronisk tarmlidelse (Crohns sjukdom) hos menneske. Dette har bidratt til økt internasjonal oppmerksomheten økt omkring paratuberkulose. Det er imidlertid uenighet blant forskerne om paratuberkulose kan knyttes til sjukdom hos folk.

 

Paratuberkulose i 85 % av danske melkebesetninger

Paratuberkulosesmitte hos norsk storfe er satt i sammenheng med storfeimport på begynnelsen av -90 tallet. Denne smitten er blitt bekjempet, og man regner nå med at norske storfe så å si er fri for sjukdommen. Blant geiter er det imidlertid fortsatt noe smitte. Prosjektet Friskere geiter jobber for å sanere den norske geitebestanden for smitten. Målsetningen er å erklære Norge fri for paratuberkulose i løpet av få år. På verdensbasis er paratuberkulose et stadig større problem. I Danmark antar man at smitten finnes i 85 % av melkebesetningene.

 

Negativ test ingen garanti

Metodene for å diagnostisere paratuberkulose er langt fra optimale, som regel påvises ikke smitta dyr før langt ut i sjukdomsforløpet. Selv om man kjøper dyr som har testa negativt, så er altså ikke dette en garanti for at dyra er smittefrie! Det viktigste tiltaket for å unngå smitten er derfor å unngå import av levende dyr. Les mer om testing og paratuberkulose her.