Slaktekvalitet på fjørfekjøtt, effekt av ulike proteinråvarer

Institusjon: Felleskjøpet Fôrutvikling
Prosjektleder: Produktsjef Håkon Langstrand
Samarbeidspartnere: Senter for fôrteknologi (produksjon av forsøksfôr), Matforsk (sensoriske undersøkelser)
Tidsramme: 1999 og 2000

Dette er et prosjekt som går over to år med oppstart i 1999. Bakgrunnen er at avvikende smak på slaktekylling og kalkun fortsatt ser ut til å være et problem i Norge. Årsakene til dette kan ligge i at vi bruker både fiskemjøl og fiskeensilasje i fôr til fjørfe i Norge. Dette er både svært gode og forholdsvis rimelige proteinfôrmidler. Disse råvarene inneholder også en viss andel fett som i stor grad består av lange, umettede fettsyrer, og bruken begrenses i dag av maksimalgrense for innhold av uherdet marint fett for å hindre/redusere faren for harskning.

Genetisk framgang for tilvekst og fôrutnytting har ført til økende behov for proteiner og aminosyrer, samtidig som det settes større krav til proteinkvaliteten i fôret. For å sikre optimal forsyning av protein og aminosyrer, er fôrindustrien svært avhengig av å kunne kombinere flere proteinfôrmidler. Fiskemjøl og fiskeensilasje i kombinasjon med ekstrahert soya og kjøttbeinmjøl sikrer oss en god og rimelig sammensetning av fôret. Behovet for protein og aminosyrer er spesielt stort de første ukene, og det er derfor her at innslag av ulike proteinråvarer vil være størst. Tilveksten på slaktekylling og kalkun i denne perioden utgjør en relativt liten del av den totale slaktevekt, samtidig som fettdeponeringen er beskjeden så tidlig.

Hele prosjektet omfatter en serie på seks forsøk over to år for å undersøke effekten av ulike nivå med fiskemjøl og fiskeensilasje i startfôr til slaktekylling og kalkun, i kombinasjon med vekstfôr med liten eller ingen innblanding av fiskeråstoffer. Effekten av ulike E-vitaminnivå inngår som en del av forsøket. Også andre proteinkilder som antas vil bli viktige i framtida inkluderes i forsøkene. Registreringene i forsøkene omfatter sensoriske tester av slakt etter ulik lagringstid (tre av forsøkene) i tillegg til produksjonsegenskapene tilvekst og fôrutnytting.

I 1999 ble det gjennomført to forsøk; i) aminosyrekonsentrat basert på slo fra lakseoppdrett bestående av reine aminosyrer, korte peptider og sporemner, og ii) algemasse basert på blågrønnalger som kan være aktuell som framtidig kilde til protein. Det ble benyttet slaktekyllinger av typen Ross 208.

I forsøket med fiskeslo viste analyser av aminosyrekonsentratet et noe lavere innhold av de mest essensielle aminosyrene i forhold til forventa. Produksjonsresultatene viste høgest opptak av fôr og best tilvekst med 2 % innblanding, og 4 % innblanding hadde best fôrutnytting, men det laveste fôropptaket. Dette leddet hadde også den laveste dødeligheten. 1 % innblanding kommer dårligst ut både for fôrutnytting og tilvekst. Studier av nedskjæring som ble gjennomført ved IHF-NLH på Ås, gir også best resultat knyttet til levendevekt/slaktevekt for leddet med 2 % innblanding. Dette leddet hadde også størst andel brystfilet.

I forsøket med blågrønnalger viste analyser et noe lavere innhold av protein, natrium og klor i kontrollgruppa, noe som kan ha påvirket resultatene. Kyllinger gikk på forsøksfôr fra 7 til 35 dagers alder. Produksjonsresultatene viser at 4 og 8 % algemasse i fôret gav best fôrutnytting, mens 4 % algemasse hadde best levendevekt, slaktevekt og brystfilet. Det ble ikke funnet signifikante forskjeller mellom ulike ledd med algemasse for disse egenskapene, men alle var bedre enn kontrolleddet. For egenskapen prosent lår ble det funnet signifikant forskjell mellom 2 % og 4 % algemasse. Økende tilsetting av algemasse hadde klar negativ effekt på reinhet i buret.