Kastrering

I Norge kastreres de aller fleste hanngriser når de er få dager gamle. Dette gjøres primært for å forhindre rånelukt i svinekjøtt. Siden 2002 har kastreringen blitt utført av veterinær og med bruk av bedøvelse. I tillegg skal grisene få langtidsvirkende smertebehandling samtidig med inngrepet for å dempe smertene etter operasjonen.

Fremdeles kastreres de fleste hanngriser i Europa uten noen form for bedøvelse, men i 2010 ble det inngått en intensjonsavtale om å avvikle kastrering fra 2018. Denne avtalen er undertegnet av en rekke europeiske organisasjoner, blant annet COPA-COGECA (European farmers and European agri-cooperative). Avtalen stiller imidlertid en lang rekke betingelser for at praksisen med kastrering kan opphøre, blant annet at det skal finnes tilgjengelige hurtigmetoder for påvisning av rånelukt til bruk på slakteriene.

I Norge har det pågått en intensiv forskning omkring hanngris og rånelukt siden stortingsvedtaket om forbud mot vaksinering ble vedtatt i 2002. På tross av at forskningsinnsatsen som er lagt ned på området må sies å være vellykket, og av stor betydning også utover hanngrisproblematikken, innså man i 2008 at det foreløpig ikke var mulig å fjerne problemene med rånelukt og -smak på kjøtt av ukastrert gris og iverksettingen av forbudet mot å kastrere hanngris ble utsatt på ubestemt tid.

Situasjonen er senere endret, siden det nå er godkjent en vaksine mot rånelukt. Dette er en alternativ metode til kirurgisk kastrering av gris.
Ved å behandle hanngrisene to ganger, stimuleres grisenes produksjon av antistoffer mot GNRH, et hormon som er essensielt for kjønnsutvikling og normal testikkelaktivitet. Resultatet blir at dyrenes kjønnsmodning stopper opp, testiklene reduseres i størrelse og produksjonen av kjønnshormoner stopper opp. Etter andre gangs behandling vil dyrenes atferd endres til å bli mer lik kastrater, og nivået av råneluktsubstansene androstenon og skatol i fett avtar.
Selv om virkningen av preparatet er godt dokumentert, er det likevel ikke uproblematisk å ta det i bruk. Næringen har behov for noe tid for å komme fram til kontrollsystemer som sikrer at ikke kjøtt med rånesmak kommer ut til forbruker.
Det finnes per i dag ingen god, praktisk og objektiv metode for å skille mellom behandlede og ubehandlede hanngriser. Selv om testikkelstørrelsen i gjennomsnitt vil være mindre hos behandlede dyr, finnes det også hanngriser med naturlig små testikler som likevel kan ha høye nivåer av råneluktsubstansene androstenon og skatol.
Utfordringen er å sikre at ikke disse kommer ut på markedet

Linker:
Kastrering – Hva er best for grisen? (Svin 8/2010)
European Declaration on alternatives to surgical castration of pig
Rapport: Utprøving av råneluktvaksine
Spørsmål og svar om vaksinering mot rånelukt