Tiltak mot store leverikter hos sau

Avmagring, bleike slimhinner og væskefylning (ødem) under haka på sauer utover vinteren og våren kan skyldes angrep av den store leverikta (Fasciola hepatica). Vi får en del spørsmål om denne problemstillingen og vil her gjennomgå viktige tiltak for å diagnostisere og håndtere dette problemet. 

Av: Atle Domke (praktiserende veterinær/PhD, Vetlab Bryne), Clare Phythian (Europeisk veterinærspesialist i småfehelse/PhD, NMBU) og Vibeke Tømmerberg (spesialveterinær i Helsetjenesten for sau - Animalia). 

Det finnes to typer leverikter hos sau i Norge, den store og den lille. Den store leverikta kan gi alvorlig sjukdom, mens den lille leverikta normalt sett ikke forårsaker sjukdom. Det er derfor normalt ikke nødvendig å gjøre tiltak mot den lille leverikta. Den store leverikta er avhengig av varme og fuktighet for å utvikle seg, og forekommer derfor hovedsakelig langs kysten og i lavlandet nord til Lofoten. På grunn av klimaforholdene forårsaker denne parasitten mest sjukdom i Sør-Norge. Leverikta forårsaker kun problemer hos sau som beiter i fuktige områder, siden iktene er avhengig av en spesiell damsnegl som lever i stillestående vanndammer, grøfter o.l. som mellomvert for å fullføre utviklingen fra egg til iktelarver. Sau utvikler ikke aldersimmunitet mot leverikter.

Livssyklus

Livssyklusen til den store leverikta. For at utviklingen skal skje må temperaturen være over 10° C og det må være fuktig. Utviklingen går langsommere ved lave temperaturer og hvis temperaturen er under 10° C stopper den helt opp. Illustrasjon: Åshild Ø. Våge

Symptomer

De voksne iktene lever i gallegangene i leveren og produserer egg som skilles ut med sauens avføring. Ute i det fri vil eggene utvikle seg til iktelarver som sauen får i seg via beitegraset. Utviklingen fra egg til iktelarve tar lang tid, og dermed vil smittemengden i beitet være størst på sensommeren og høsten. Iktene forårsaker sjukdom ved at de suger blod og lager skader i levervevet som medfører blødninger, proteintap og arrdannelser i levervevet som kan gi svekket leverfunksjon. De største skadene forårsakes av de unge iktelarvene som vandrer rundt i levervevet på vei til gallegangene.

Avhengig av hvor mange iktelarver dyra får i seg, vil de utvikle akutt, subakutt eller kronisk iktesjuke (fasciolose). Ved høyt smittepress kan det oppstå akutt sjukdom med opphørt matlyst, buksmerter og pustevansker, og dyra vil ofte stryke med etter noen dager. Sjukdomsforløpet kan også være så hurtig at man finner dyret dødt uten å ha sett sjukdomstegn. Under norske forhold opptrer den akutte sjukdomsformen som regel fra september til november. Akutt sjukdom om sommeren er sjelden. Kronisk sjukdom på seinvinteren eller tidlig på våren er den vanligste formen for iktesjuke hos sau her i landet, og de aller fleste tilfellene ser en fra rundt jul og utover vinteren. Kronisk sjukdom opptrer ved et lavere smittepress enn ved den akutte sjukdomsformen, og siden det er færre ikter som vandrer i leveren, tar det lengre tid før dyra utvikler symptomer. Typiske kjennetegn er avmagring, bleike slimhinner samt væskefylning (ødem) under haka. Husk at disse symptomene også kan skyldes infeksjon med den blodsugende løpeormen Haemonchus contortus.

Sau med bleike slimhinner

Sau med bleike slimhinner. Foto: Clare Phythian

Sau med normale slimhinner
Sau med normale slimhinner: Foto: Grethe Ringdal

Diagnostikk

I de fleste tilfeller vil man få bekreftet diagnosen ved hjelp av de tre øverste punktene.

  • Tilbakemelding fra slakteri: Tilbakemeldinger fra slakteriet om funn av den store leverikta er et nyttig hjelpemiddel, og etter at ordningen Utvidet sjukdomsregistrering (USR) på småfe ble innført i 2016 skal produsenten få tilbakemelding om funn av store leverikter etter slakteleveranser.
  • Klinisk undersøkelse: Holdvurdering, se etter ødem og sjekke slimhinner.
  • Obduksjon: Med en skarp kniv er det lett å sjekke leveren ved å se etter synlige leverikter eller typiske leverforandringer. Ikter finnes ofte i galleblæra.
  • Avføringsprøver: Avføringsprøver kan være nyttige for å skille mellom kronisk iktesjuke og sjukdom forårsaket av Haemonchus. Det tar minst 10-12 uker fra opptak av iktelarver til utskilling av egg hos nysmittede dyr, og siden utskillelsen av ikteegg i avføringa er ujevn vil man ikke alltid påvise ikteegg i en avføringsprøve selv om dyret har leverikter. I praksis betyr dette at det er mest aktuelt å ta avføringsprøver fra dyr en mistenker er kronisk iktesjuke (etter nyttår). Sjansen for å påvise ikteegg øker dersom man tar prøver fra flere dyr (helst 10 dyr) som har gått på et beite en mistenker kan være ikter på (samme beite som de sjuke dyra) eller tar samleprøve over eksempelvis tre eller flere dager. Ved innsending av prøven må det presiseres at man ønsker undersøkelse for leverikter siden dette ikke er en del av rutineundersøkelsen av avføringsprøver.
  • Blodprøver: Det finnes en antistofftest for leverikter som er tilgjengelig i utlandet. Det er også mulig å se på nivåer av leverenzymer som GGT og/eller GLDH samt serumproteiner som albumin og globulin. Disse kan gi en indikasjon på leverikter ved at man påviser at dyret har leverskade, men dette kan jo også skyldes andre årsaker enn ikter. Blodprøver bør ikke brukes som det eneste diagnostiske hjelpemiddelet.


    obduksjonsfunn


Bildene viser typiske obduksjonsfunn ved kronisk sykdom: ascites, leverforandringer og synlige ikter. Foto: Clare Phythian

Tiltak

Beitebruk:
I beiteområder der det er problemer med den store leverikta bør man vurdere om det er mulig å gjøre tiltak, f.eks:

  • Ikke bruke fuktige beiter eller beiter en vet har ikter i de mest kritiske tidsrommene for smitte, som sensommeren og høsten.
  • Gjerde vekk eller la være å bruke de mest utsatte områdene (eks myr og stillestående vann)
  • Grøfting og drenering av de våte områdene dersom det er mulig å gjennomføre. Det er også viktig å hindre vannansamlinger som dype hjulspor, opptråkking av beitene (særlig fra storfe) o.l. Kjemisk bekjempelse av sneglen er av miljøhensyn ikke et aktuelt tiltak.
  • Fôrhekker og foringsplasser plasseres på drenert område.
  • Lav dyretetthet og nok gras i beiteområdene er viktig for å forebygge sjukdom.

Behandling av dyra i innefôringsperioden:

Leveriktene er i stand til å overvintre i beitet (i sneglene), men utskillelsen av ikteegg fra søyene om våren er den viktigste kilden til utsmitting av beitene. I områder eller besetninger med problemer er derfor behandling i inneperioden et viktig forebyggende tiltak. Det vil hindre utsmitting av beitene neste vår og redusere sjansen for sjukdom. Med tanke på resistensutvikling er det viktig å unngå unødvendig behandling, og vanligvis vil denne ene behandlingen være tilstrekkelig. Per i dag er det kun et preparat (Valbazen®, med virkestoffet albendazol) som er registrert til bruk mot leverikter i Norge. Valbazen® har kun effekt på voksne ikter, fra ca. 10 uker etter opptak av larver. Som en tommelfingerregel kan man derfor si at Valbazen® kan brukes ved behandling mot kronisk fasciolose etter nyttår. Ved behandling av sjuke dyr i beiteperioden, akutt fasciolose og mot kronisk fasciolose før nyttår bør det brukes et middel som også har effekt mot iktelarvene. Av medikamenter som har effekt mot alle iktestadiene er triclabendazol (Fasinex®) mest brukt, som må tas inn på godkjenningsfritak. Det angis at triclabendazol er effektivt fra ca. 1-2 uker etter opptak av larver. Vær også oppmerksom på at Fasinex® har lang tilbakeholdstid.

Behandlingsopplegget må tilpasses forholdene i besetningen slik at dyra blir behandlet før det vanligvis oppstår sjukdom, og da kan følgende opplegg være et utgangspunkt:

  • Besetninger med akutt fasciolose: Behandles umiddelbart med triclabendazol (Fasinex® el.l.). Vær oppmerksom på lang slaktefrist! Se mer under «behandling ved sykdom i beiteperioden» nedenfor.
  • Besetninger med kronisk fasciolose på høsten før nyttår: I besetninger der man vanligvis ser symptomer før nyttår bør livdyra behandles med triclabendazol (Fasinex® el.l.). Man bør vente 2 uker etter innsett for å sikre at middelet har god effekt mot de yngste larvene. Dyr som går ute hele vinteren vil vanligvis ikke ta opp smitte i mengder av betydning etter at det blir frost om høsten, og livdyra i slike flokker kan f.eks. behandles når flokken samles ved paring el.l.
  • Besetninger med kronisk fasciolose etter nyttår: Etter nyttår kan Valbazen® brukes som alternativ til Fasinex®. Ved bruk av albendazol bør det brukes dobbel dose av det som er angitt for rundorm i mage/tarm. Albendazol virker også mot rundorm og vil derfor kunne bidra til seleksjon for resistens hos rundorm. I besetninger som behandler hyppig mot rundorm (risikobesetninger for utvikling av resistens) vil nok noen veterinærer av den grunn velge å bruke triclabendazol, som kun virker mot ikter. Albendazol skal ikke brukes i parringa eller første drektighetsmåned.

Behandling ved sjukdom i beiteperioden:

Dersom det oppstår sjukdom i beiteperioden må dyra behandles med et middel som også virker mot larvene (triclabendazol), og bør flyttes til et beite med lavere smittepress. Dyr som nærmer seg slakting bør ikke gå på beiter med risiko for akutt sjukdom, siden Fasinex® har lang slaktefrist.

Dyr som allerede har mye ikter i leveren eller har akutt fasciolose kan stryke med av en behandling siden leveren allerede har fått store skader. Dette er viktig å informere husdyreiere om når en setter i gang behandling av sjuke dyr.

I sauebesetninger som har problemer med leverikter (eller er i et risikoområde) bør man følge godt med for å oppdage evt. symptomer tidlig. Det er lurt å sjekke slimhinnene på tynne søyer for å se om de er bleike. Enkelte besetninger kan oppleve at det oppstår sjukdom selv om dyra har blitt behandlet. Årsaken til dette kan f.eks. være underdosering av parasittmiddelet, redusert effekt av behandlingen hos noen dyr pga. leverskader eller at middelet ikke har hatt effekt på alle iktestadiene, slik at en del av iktene overlever behandlingen eller dyra har blitt resmittet på beite etter behandling. I slike tilfeller bør man prøve å finne ut hvorfor behandlingen ikke har fungert. Selv om det foreløpig ikke har blitt påvist resistens mot leverikte-midler i Norge så bør man ha det i tankene. En rekke andre dyrearter enn sau, bl.a. storfe, rådyr, hjort, elg og kanin, kan også ha leverikter og bidra til å opprettholde smitten i beitene. Storfe som beiter i de samme områdene som sauebesetninger med ikteproblemer bør vurderes i behandlingsopplegget. Husk at man også kan risikere å få inn smitte i egen besetning ved kjøp av livdyr. Ved karantenebehandling av innkjøpte dyr skal det brukes Fasinex® mot leverikter.