Andre sjukdommer under

Rundorm


Publisert: 06.03.2017 Oppdatert: 08.03.2017

Etiologi

Minst 16 arter av rundorm forekommer i fordøyelseskanalen hos sau i Norge. De ulike artene forekommer i ulik grad hos sau i ulike deler av landet. Dette skyldes hovedsaklig forskjeller i evnen de ulike artenes frittlevende stadier (egg, larver) har til å utvikle seg og overleve utenfor vertsdyret, primært utendørs i beitene. De artene som har en god eller moderat evne til å overvintre som egg eller larver i beitene, forekommer over det meste av landet. De øvrige artene krever relativt høye temperaturer for at de frittlevende stadiene skal kunne utvikle seg, og de infektive larvene har liten eller ingen evne til å overvintre i beitene. De sistnevnte artene har derfor hovedsakelig forekommet hos småfe på lavlandsbeiter i Sør-Norge.

Sau vil normalt ha en blandingsinfeksjon med mange arter, men den relative betydningen av dem vil variere med alder/årstid og geografisk område/beitetype og dermed mellom besetninger. De klinisk viktigste løpe-tarmnematodene hos sau i Norge i seinere år har vært Teladorsagia circumcincta og Nematodirus battus. Enkelte besetninger har også problemer med Haemonchus contortus.

Epidemiologi

Flertallet av rundormene hos sau tilhører ordenen Strongylida og har en noenlunde lik utvikling og smitteoverføring. Disse artene er typiske beiteparasitter, som primært overføres med infektive larver i beitegraset. De voksne nematodene lever på slimhinnen i løpe eller tarm, og hunnene skiller ut delvis utviklede egg, som kommer ut med avføringen. Utenfor dyret utvikles det en larve i egget, og denne klekker som førstestadiumslarve (L1), bortsett fra hos Nematodirus-artene der tredjestadiumslarven (L3) klekker på beitet. L3 er det infektive stadiet, og disse larvene vandrer ut fra feces og over på graset når det er tilstrekkelig fuktighet i beitet. Dyra blir så smittet ved å beite gras med larver på. Utviklingstiden fra nyutskilt egg til infektiv larve bestemmes hovedsakelig av temperaturen, og går raskere midtsommers enn vår og høst. Utviklingstiden kan variere fra helt ned i en uke til flere måneder. Under normale forhold tar det 3-4 uker. Noen arter krever relativt høye temperaturer for å kunne utvikle seg fra egg til L3.

Arter som overvintrer ute, som Teladorsagia circumcincta og Nematodirus battus, vil kunne smitte lam fra første dag på beite, mens arter som må overvintre i dyra, som Haemonchus contortus først må bli spredt ut av eldre dyr (årslam, søyer) og gjennomgå utvikling til infektivt stadium, før de kan smitte på nytt. Disse artene vil dermed først utøve sin negative effekt på dyra utover sommeren og høsten.

Etter infeksjon vil mange av de aktuelle artene kunne fullføre utviklingen i løpet av 2-3 uker og begynne å skille ut egg. Men for noen arter, vil larver som blir tatt opp om høsten, ikke utvikle seg direkte til kjønnsmodne ormer, men vil i stedet stoppe opp i utviklingen og ligge inaktive i slimhinnen i opptil flere måneder i såkalt hypobiose. Først utpå seinvinteren og våren vil disse larvene gå ut av hypobiose-tilstanden, bli kjønnsmodne og skille ut egg. Hypobiosen bidrar således til at disse rundormene primært er kjønnsmodne og skiller ut egg når det er gode muligheter for eggene til å utvikle seg videre til infektive larver og smitte nye dyr. Hypobiose spiller en viktig rolle spesielt i epidemiologien til Haemonchus contortus og Teladorsagia circumcincta.

Symptomer

Den mest skadelige effekten av mange av rundormene hos sau, er knyttet til utviklingen fra infektiv larve (L3) til tidlige voksne (L5) i slimhinnen i løpe eller tarm. Denne utviklingen fører til skader på kjertler i løpe og tynntarm, som påvirker nedbryting og oppsuging av næringsstoffer. I tillegg vil de gi mekaniske skader og betennelsesreaksjoner som fører til tap av protein til tarmlumen. Resultatet av dette blir redusert appetitt, fôrutnyttelse og tilvekst, og gjerne bløt avføring. Lam med mye rundorm får altså ikke utnyttet sitt vekstpotensiale den første beitesesongen, og har dårligere tilvekst enn mindre parasitterte lam. For Haemonchus contortus i løpen og Bunostomum trigonocephalum i tynntarmen skyldes den skadelige effekten i hovedsak ormene sin blodsuging, noe som resulterer i ulike grader av anemi og følgesymptomer av dette. Ved kraftig infeksjon med Haemonchus contortus kan blodtapet bli livstruende.

Viktige rundormarter

Teladorsagia circumcincta

Denne rundormen holder til i løpen. Det er den vanligste rundormen hos sau i Norge, og den finnes over hele landet. T.circumcincta overvintrer i beitet og kan gi sjukdom og nedsatt tilvekst hos lam i hele beiteperioden.

Haemonchus contortus

Den blodsugende løpeormen, Haemonchus contortus, kan gi alvorlig sjukdom hos lam på seinsommeren og utover høsten. Den kan også gi sjukdom hos ubehandlede søyer om våren. I noen tilfeller også sjukdom hos søyer lengre ut i beitesesongen, men da vanligvis knyttet til dyr med dårlig immunstatsus (tynne, sjuke dyr o.s.v.). Typiske sjukdomstegn er hevelse (ødem) under haka og bleike slimhinner. Som oftest får dyra ikke diaré av denne rundormen.

Haemonchus overvintrer ikke i beitet. Sjukdomsutbrudd i flokken kan skyldes utilstrekkelig behandling i innefôringsperioden eller eventuelt resistens mot det anthelmintikumet som er benyttet. Haemonchus contortus finner en i hovedsak i de kystnære strøk av Vestlandet, samt deler av Østlandet.

Nematodirus battus

Epidemiologien til Nematodirus battus er spesiell ved at eggene må gjennomgå en kuldeperiode før de klekkes, dvs. at de vanligvis må overvintre. I tillegg skjer klekkingen relativt synkront når døgnmiddeltemperaturen kommer over 10oC. Dette fører til at de fleste eggene som blir skilt ut i løpet av en beitesesong, overvintrer og klekker omtrent samtidig etterfølgende vår. Denne mekanismen bidrar til de kraftige infeksjonene med N. battus som vi kan få hos lam på vårbeite.

Ved sterke infeksjoner kan kliniske symptomer opptre allerede etter 11-12 dager, mens de første eggene i avføringsprøver ikke kan påvises før etter ca 15 dager. Symptomene er nedsatt matlyst, kraftig mørk diaré og dehydrering, nedsatt tilvekst og i alvorlige tilfeller dødelighet.

 Nematodirus-artene finnes mer eller mindre over hele landet.

Immunitet

Lam som utsettes for nematoder utvikler gradvis immunitet mot dem. Når dyra blir immune, støtes mye av de voksne parasittene i tarmen ut, og de fleste infektive larvene som tas opp fra beitet klarer ikke å etablere seg i dyret. De nematodene som klarer å etablere seg er ofte mindre og produserer færre egg. Voksen sau har vanligvis god immunitet. Det betyr både at de i mindre grad bidrar til nedsmitting av beitene, og at de ikke er utsatt for parasittær sjukdom og produksjonstap i samme grad som lam.

Det er noe forskjellig hvor raskt immuniteten utvikles mot de ulike artene av nematoder. Den raskeste immunitetsutviklingen skjer mot Nematodirus battus. Der kan voksen orm støtes ut allerede etter 3- 4 uker, særlig dersom smittepresset er høyt.  For de fleste andre parasittene skjer utviklingen mer gradvis over noen måneder, og er relativt god fra 4-5 måneders alder. Immuniteten øker med alder og ved kontinuerlig eksponering for smitte. Immuniteten når maksimum ved ca 2-års alder og kan synke noe hos gamle dyr.

Det er en forutsetning for immunitetsutviklingen at sauen har vært i kontakt med den aktuelle parasitten, og har tatt opp smitte.

Spring rise

I perioden 2-4 uker før lamming til 6-8 uker etter lamming reduseres søyenes immunitet på grunn av et forhøyet nivå av prolaktin. Det fører til at de voksne parasittene produserer flere egg, at hypobiotiske larver som “våkner”, utvikler seg til voksne eggproduserende rundorm, og at nye larver som tas opp i større grad etablerer seg i dyret. Eggtallet i avføringen vil dermed stige. Begrepene spring rise og periparturient relaxation in immunity (ppri) brukes om dette.

Etter denne perioden reduseres epg (egg per gram i avføringen) igjen til de nivåene som var før immunitetsnedsettelsen. Mekanismen varierer i styrke mellom individer og den en er mindre uttalt hos søyer med ett lam enn hos søyer med flere lam. 

 

Diagnostikk

Her omtales aktuelle tidspunkt for prøvetaking.

Les om uttak og innsendelse av avføringsprøver under diagnostikk - endoparasitter.

Søyer i perioden rundt lamming (spring rise/ ppri)

Prøvene kan gjerne tas 1-2 uker etter lamming. Prøvetaking av søyene i denne perioden kan gi informasjon om hvor effektiv eventuell behandling ved innsett/i innefôringsperioden har vært med tanke på hypobiotiske larver. Prøver i denne perioden sier også noe om i hvilken grad eggutskillelse fra søyene bidrar til smittepress for lamma på vårbeitet.Man regner med at situasjonen for dyr som går ute om vinteren, ikke vil skille seg vesentlig fra dyr som oppstalles inne. Som regel vil de ta opp svært lite eller ingen rundormsmitte fra beitet om vinteren.

Lam på vårbeite

Avføringsprøver av lam er aktuelt med tanke på blant annet Nematodirus battus og koksidier. Prøvene kan si noe om smittepresset på vårbeitet og er også aktuelle for å vurdere behov for behandling ved slipp i utmark.Prøver kan tas 3-4 uker etter beiteslipp. N. battus har en prepatensperiode på ca 2 uker og koksidiene 2 til 3 uker. Hvis lamma slippes spesielt tidlig ut (altså unge lam), er det aktuelt å vente noe lengre. Dette fordi lamma må ha hatt et visst opptak av beitegras for at avføringsprøvene skal gi et riktig bilde av smittepresset. Hvis det ikke er symptomer i flokken bør det være uproblematisk å vente 4 uker (eller mer) etter beiteslipp og ta prøver da. I en del flokker kan det være aktuelt å vente med prøvetaking til man ser de første kliniske symptomene (diaré), eller eventuelt ta prøver samtidig med behandling, dersom en ikke ønsker å avvente eventuelle symptomer. Dersom lamma går mindre enn 2-3 uker på vårbeite, har det liten hensikt å ta avføringsprøver av dem, med mindre de viser kliniske symptomer på parasittinfestasjon.

I beitesesongen/ på sommerbeite

Dette er i praksis mest aktuelt, og viktigst, der hele eller store deler av beitesesongen er på innmarksbeite/ hjemmebeite.  

1. Besetninger med lav/moderat behandlingsfrekvens og lite problemer med rundorm
(med lav behandlingsfrekvens menes her inntil 3 behandlinger av lamma per år og 0 eller 1 behandling av søyene per år):
August er et aktuelt tidspunkt for prøvetaking i slike flokker, da smittemengden normalt vil være størst i denne perioden. Hvis det er lite egg i august, er parasitter sannsynligvis et lite problem, og det er vanligvis riktig å fortsette å behandle lite.

2. Besetninger med høyere behandlingsfrekvens
(med høyere behandlingsfrekvens menes her mer enn 3 behandlinger av lam per år og 2 eller flere behandlinger av søyer per år):

a)     Søyer:
Hvis det er praksis i flokken å behandle søyene på forsommeren (eks. 4-6 uker etter beiteslipp), kan det være aktuelt å ta prøver av søyene i forbindelse med denne behandlingen for å vurdere om denne behandlingspraksisen er nødvendig. Hvis man finner lave eggtall var det ikke nødvendig å behandle søyene og denne praksisen bør opphøre.

b)     Lam: Lam bør tidligst prøvetas 3-4 uker etter beiteslipp med mindre de har vist kliniske symptomer tidligere. Man kan evt. ta prøver samtidig med behandling hvis man ikke vil vente med behandling av frykt for sjukdom hos lamma.

Ved kartlegging kan det være praktisk å prøveta hver gang de “vanlige” behandlingene gjennomføres, enten samtidig eller noen dager før. Dersom det er praksis å behandle hver 3. – 4. uke, slik det gjøres i enkelte flokker, kan man ikke forvente å finne høye eggtall. Det kan da være et alternativ å la noen dyr gå ubehandlet noe lengre og ta prøver av disse, for eksempel etter 4-5 uker. Man vil da kunne se hvor stor parasittbelastningen var i dyrene, og om behandlingen var nødvendig.  Prøvetaking samtidig med behandling gir imidlertid informasjon i etterkant, og man må også være klar over at utover i beitesesongen påvirkes parasittnivået i de ubehandlede dyra av at resten av flokken er behandlet.En slik hyppig behandlingsfrekvens bør for øvrig forsøkes redusert.

Lam på høstbeite

1. Bruk av utmarksbeite om sommeren: Prøver tas fortrinnsvisførste uka etter sanking. Det vil si mye om smittepresset i utmarksbeitet og om hvor mye dyra vil smitte ned høstbeitet, spesielt med tanke på beiter som skal brukes igjen neste vår.


2. Ved bruk av hjemmebeite hele beitesesongen:
Prøver bør tas i august- september. Dette er spesielt viktig i flokker der det er mistanke om at Haemonchus contortus er et problem

 

Prøvetaking for vurdering av behandlingsbehov i beitesesongen

Dette er mest aktuelt ved bruk av hjemmebeite/innmarksbeite gjennom hele beitesesongen.

Prøvetaking hver 4. uke kan være et utgangspunkt, eventuelt kan det tas prøver før planlagte behandlinger. Hvis en slik prøve viser lave eggtall kan man vente en uke eller to før nye prøver tas.

Værforhold (temperatur og fuktighet) vil imidlertid påvirke hvor fort parasittbelastningen endrer seg etter den første prøvetakingen. Parasitteggene trenger en bestemt minimumstemperatur for å kunne utvikle seg og deretter klekke. Når været er kaldt, vil eggene ikke utvikle seg (embryonere) eller utviklingen vil gå sakte. Tørre perioder vil gjøre at larvene på beitet har en begrenset levetid på grunn av uttørkingen som finner sted. Under norske forhold vet en at antall soltimer er høyere ved tørt vær enn ellers, og UV-lys reduserer både parasitteggenes og larvenes levetid.

Prøvetaking ved kliniske problemer

Som diagnostisk hjelpemiddel bør det alltid tas avføringsprøver når det er symptomer i flokken som kan være relatert til endoparasitter. Man bør da ta prøver av et representativt utvalg av dyr, ikke nødvendigvis de verste.

Prøvetaking for resistensundersøkelse

Man kan undersøke for anthelmintikaresistens på ulike måter. De mest aktuelle metodene i praksis er behandlingssjekk og eggreduksjonstest. Les mer om diagnostikk av anthelmintikaresistens her.

 

Les mer om diagnostikk av endoparasitter her eller om diagnostikk og anbefalinger ved spesielle parasittproblemer i heftet Bærekraftig håndtering av rundorm hos sau.

 

Medikamentell behandling og forebygging

Bruk av medikamenter  må tilpasses driftsforhold og smittepress i den enkelte besetning, og bør fortrinnsvis støttes av prøvetaking.  I tillegg må behandling alltid ses i sammenheng med ikke-medikamentelle tiltak. Regimene som beskrives videre kan brukes som et utgangspunkt.

Besetninger med bruk av utmarksbeite

Søyer:
Både påsett og voksne søyer bør som hovedregel behandles ved innsett for å kontrollere spring rise. I de fleste tilfeller trenger en da ikke behandle søyene ved utslipp om våren eller ved slipp på utmarksbeite.

Lam:
Lam bør behandles før slipp på utmarksbeite. Dersom de har gått mindre enn 2-3 uker på vårbeitet vil en behandling oftest være unødvendig, men må vurderes avhengig av smittepresset (behandling kan eksempelvis være indisert ved tilstedeværelse av N. battus).

Behandling på høstbeite ved dokumentert behov.

Behandling av påsettlam ved innsett for kontroll av en mulig spring rise (se søyer).

 

Anbefalte tidspunkt for behandling mot rundorm ved bruk av utmarksbeite. Behandlingen må tilpasses den enkelte flokk. Det er viktig å behandle kun ved behov.


Besetninger med bruk av hjemmebeite/ innmarksbeite hele sesongen 

Søyer:
Både påsett og voksne søyer bør som hovedregel behandles ved innsett om høsten for å kontrollere spring rise.

Eventuell behandling av søyer i beiteperioden kun basert på prøvetaking.  Ved eventuell behandling bør man la en del søyer gå ubehandlet og prioritere utsatte grupper som åringer, tynne søyer og søyer med store kull.

I besetninger som har problemer med Haemonchus contortus bør hele flokken (inkludert voksne søyer) behandles sensommer/høst.

Lam:
Vårbeite: behandles ca 3-5 uker etter beiteslipp (utslipp).

Sommerbeite og høstbeite: vurderes ut i fra smittepress.

Behandling av påsettlam ved innsett for kontroll av en mulig spring rise. 


Anbefalte tidspunkt for behandling mot rundorm ved bruk av hjemmebeite/ innmarksbeite hele sesongen. Behandlingen må tilpasses den enkelte flokk. Det er viktig å behandle kun ved behov.

Besetninger som praktiserer svært hyppig behandling (hver 3. til 4. uke)

Det bør i slike besetninger legges vekt på å redusere behandlingshyppigheten. Dette vil redusere seleksjonspresset og risikoen for utvikling av resistens. Det finnes ulike muligheter til hvordan man kan angripe dette:

(1)   Man kan ta prøver hver 3. – 4. uke (før planlagt behandling) for å vurdere behandlingsbehovet. Dersom det er lave epg i prøvene avventes behandling, men det tas nye prøver etter 1-2 uker for ny vurdering o.s.v.

(2)   Man kan utvide intervallet for planlagt rutinebehandling, og evaluere jevnlig (helst ved prøvetaking) om dette gir en akseptabel parasittbelastning. Dersom det fungerer bra å forlenge behandlingsintervallet fra f.eks. 3 til 4 uker, kan man neste beitesesong utvide behandlingsintervallet videre f.eks fra 4 til 5 uker, og overvåke på tilsvarende måte. Besetninger som viser seg å ha et reelt behov for slik hyppig behandling bør endre beitebruken slik at behandlingsbehovet reduseres.

Ikke-medikamentelle forebyggende tiltak

Ikke-medikamentelle tiltak som reduserer parasittforekomst og smittepress reduserer behovet for bruk av anthelmintika. Det er derfor ønskelig å ta i bruk ikke-medikamentelle tiltak i størst mulig grad. Medikamentelle og ikke-medikamentelle tiltak må alltid ses i sammenheng. Begge deler er viktige elementer i en strategi for håndtering av parasitter i en flokk.

Generelle tiltak

 

Ernæringstilstand og proteintilførsel

Søyer:
Med unntak av perioden rundt lamming (spring rise/ ppri), har voksne søyer normalt god immunitet mot rundorm. Det betyr både at nedsmittingen av beitet er lav, og at søyene i liten grad blir sjuke eller får nedsatt produksjon som følge av rundorm.
Langvarig stress, av ulike årsaker, vil generelt ha negativ innvirkning på immunforsvaret. Ernæringsstatusen hos søya vil også påvirke immuniteten. Riktig hold og god fôring er derfor viktig for god parasittkontroll.

Lam:
Tilstrekkelig proteintilførsel er viktig for at lamma skal utvikle tidlig immunitet mot parasittene.

Friske dyr

God helsetilstand gjør dyra mer robuste, også mot parasitter. Sjuke dyr vil kunne skille ut større mengder parasittegg enn friske dyr. God oppfølging av sjuke og/eller tynne dyr er alltid viktig for god dyrevelferd, men også for parasitthåndtering på individ- og flokknivå.

Aktuelle tiltak:
• Generelle sjukdomsforebyggende tiltak i flokken
• Behandling av sjuke dyr, uansett sjukdom.
• Sjuke dyr og dyr som viser vantrivsel, bør om mulig tas bort fra flokken/beitet. Disse dyra kan skille ut mer smitte enn friske dyr, og smitte de tar opp vil lettere etablere seg i tarmen enn hos de friske dyra. De bør derfor flyttes til et område der småfe normalt ikke beiter.
• Vurdere behandling av sjuke dyr med anthelmintika

 

Avlstiltak

Det er forskjeller mellom individer i deres ervervede immunitet (motstandsevne) mot gastrointestinale nematoder. Noe av denne variasjonen er genetisk og det er derfor mulig å selektere for dette i avlsarbeid. I australske flokker der det ble gjort utvalg av avlsdyr på grunnlag av lave epg, er det vist at søyene hadde lavere stigning i eggtall i spring rise-perioden og at lammene hadde lavere epg ved avvenning.

Ved en avlsmessig seleksjon for ervervet immunitet hos dyra vil det ikke oppstå noen fordeler for lamma direkte før ved 4-5 måneders alder (det er da den ervervede immuniteten etableres). Søyene vil imidlertid bidra med mindre smitte på beitene, noe som er positivt for lamma. Seleksjon for lave eggtall kan på denne måten redusere behovet for bruk av anthelmintika. Seleksjon for lave eggtall er mulig, men i et nasjonalt avlssystem vil det være vanskelig å sammenlikne værer fra ulike flokker/ ulike driftsforhold fordi det er så mange andre ting som påvirker epg hos dyra. I egen flokk er det mulig å selektere avlsdyr ved bruk av eggtelling, der man velger dyra med lavest eggtall, og samtidig unngår å velge ut dyr med kliniske symptomer som kan relateres til parasitter.

Beitetiltak

Gjennomtenkt og systematisk bruk av beitearealene kan bidra til redusert smittepress og redusert behov for bruk av antiparasittære midler.  Alle beitetiltak går ut på å benytte seg av kunnskap om hvordan smittepresset på beitet kan reduseres.

Dyretetthet og næringstilgang

Smittepresset på permanente beiter vil i stor grad avhenge av dyretettheten på beitet. Alle tiltak som reduserer dyretettheten vil derfor redusere parasittbelastningen. Dyretettheten kan reduseres ved å øke arealet, for eksempel ved å ta i bruk slåttearealer, utmark o.l. eller ved å redusere dyretallet på eksisterende beiteareal.

Reduksjon av dyretetthet kan for mange synes lite realistisk. Kommer man i en situasjon med parasittresistens vil det derimot ikke være så mange andre alternativer enn å redusere dyretettheten.

I tillegg til arealet i seg selv, vil næringstilgangen på beitet være avgjørende. På et dårlig beite vil dyra beite tettere opp mot avføring som allerede ligger i beitet. Fordi larvene vandrer ut fra avføringen, vil konsentrasjonen av infektive larver være størst i området rundt avføringen. Gode og store beiter reduserer derfor opptak av smitte og forbedring av beitene kan bidra til å redusere parasittbelastningen.

Dyretetthet og næringstilgang henger tett sammen. Anbefalinger om areal per dyr med tanke på god næringstilgang, vil derfor også være et godt mål for areal per dyr med tanke på parasittbelastning. Små arealer og beiter der det må støttefôres vil kunne resultere i økt smittepress som følge av økt dyretetthet.

Beiteskifte

Ved et beiteskifte flytter en dyra fra beitet som er brukt, og lar dette beitet ligge brakk (ikke beites) lenge nok til at nivået av parasitter er vesentlig redusert. Ved å flytte dyr til reine beiter vil opptaket av infektive larver bli lite fram til smittepresset bygges opp igjen på dette beitet. Hvis dyra flyttes til et nytt “reint” beite før dette skjer, oppnår man god kontroll med parasittene. Dette vil redusere behovet for medikamentell behandling.

Man skal imidlertid være oppmerksom på at hvis dyra flyttes til reine beiter samtidig som de behandles (ofte omtalt som “dose and move”), så kan det utgjøre en sterk seleksjon for anthelmintikaresistens fordi man ikke har noen refugie-populasjon (del av parasittpopulasjonen som ikke ble utsatt for seleksjonspress gjennom behandling) på de reine beitene.

Bruk av beiteskifte gjennom en hel beitesesong på innmark/hjemmebeite, der dyra ikke kommer tilbake til det samme beitet, krever store beitearealer. Det kan også være vanskelig å få til en optimal beiteutnyttelse, men det er en effektiv metode for håndtering av rundorm.

Det er relativt få som klarer å basere seg utelukkende på bruk av reine beiter på denne måten. Det er derimot mange som i deler av sesongen kan ha reine beiter og bruke prinsippet som en del av sin strategi for håndtering av endoparasitter.

Beiterotasjon

Med beiterotasjon menes en situasjon der en deler beitearealene inn i mindre områder og roterer mellom beitene gjennom sesongen. De enkelte beitene tas i bruk igjen etter å ha ligget brakk i en periode som er for kort til at smittepresset er vesentlig redusert.

Beiterotasjon sikrer først og fremst riktig graslengde og mengde på beitene. Det er imidlertid vanskelig å redusere parasittbelastningen ved beiterotasjon. Tida som trengs for at beitet skal bli vesentlig “reinere” er lengre enn tida det tar før beitet igjen har passelig graslengde og grasmengde. En kan imidlertid tenke seg at beiterotasjon allikevel vil ha en viss positiv effekt ved at det kan sikre at dyra alltid går på beiter med rikelig med mat. Dersom dette er tilfelle vil det virke positivt inn ved at dyrene ikke beiter nær avføringen (parasittsmitten) som allerede ligger i beitet.

Vekselbeiting og sambeiting med andre arter

Endoparasittene er i stor grad artsspesifikke. Å holde sau på samme gårdsbruk som storfe kan derfor gi gode muligheter for beitetiltak som kan redusere bruken av antiparasittære midler. Hest kan også brukes til vekselbeiting med sau. En skal derimot være klar over at geit og sau har de samme parasittene. Å ha geit på samme beiter som sauen vil derfor kunne føre til økt smittepress. Voksne geiter har heller ikke den samme aldersimmuniteten mot endoparasittene som sauen.

En får best effekt på rundormsituasjonen dersom en kan ha årlige rotasjoner mellom storfe (evt. hest) og sau. Det vil altså si at beitene brukes til sau annethvert år. At en ikke har sau på beitet det året storfeet går der, gjør at beitet for sauens del kan anses som reint året etter.

Om en ikke har mulighet til årlige rotasjoner, vil sambeiting også redusere smittepresset ved at dyretettheten av sau på beitet blir mindre når de beiter sammen med storfe. Storfe tar også opp en del av larvene i beitet som da aldri får utvikle seg til eggproduserende parasitter.

Strategisk beitebruk

Med strategisk beitebruk menes at en disponerer de tilgjengelige beitene på gården slik at en reduserer smittepresset dyra utsettes for så mye som mulig. Det kan oppnås ved å bruke mest mulig “reine beiter” i strategisk viktige perioder, basert på prinsippene beskrevet under beiteskifte, og ved bruk av vekselbeite. Strategien for hvilke beiter og dyregrupper som bør prioriteres må vurderes ut fra hvilke perioder i beitesesongen og hvilke parasitter en har problemer med.

Vårbeite
Vårbeite er ofte en begrensende faktor og mye av beitene må vanligvis tas i bruk om våren. I tillegg ønsker man ofte ikke for lange avstander til beitene, av hensyn til tilsyn med lamma m.m. Likevel er det en fordel hvis en om høsten (og vinteren) kan spare de beitene som skal brukes til vårbeite. Det vil si å unngå å ha dyr på de beitene som lamma slippes ut på om våren. Ved å unngå å bruke disse beitene om høsten, kan en få redusert smittepresset av de overvintrende parasittartene, slik at lammene kan klare seg lengre før en må behandle dem om våren. En skal likevel være oppmerksom på at dersom det er problemer med N. battus og koksidier i besetningen, kan disse gi sjukdom om våren, selv om en ikke har brukt beitet om høsten. Dette fordi eggene/ oocystene fra disse artene overlever vinteren. Å skifte vårbeite annet hvert år vil redusere denne risikoen vesentlig.

Sommerbeite og høstbeite
Strategisk beitebruk i denne perioden er mest aktuelt for dem som bruker hjemmebeiter/kulturbeiter hele sesongen. For dem som har dyra på utmarksbeiter store deler av beitesesongen, er dette tiltaket mest aktuelt etter sanking fra utmarka. Slåttearealer og beiter som ikke har vært brukt tidligere på året vil være “reine” om høsten og kan for eksempel brukes til slaktelam for å få en raskest mulig sluttfôring. Raskere sluttfôring av slaktelamma gir mindre utsmitting av beitene utover høsten og redusert smittepress neste sesong.