Go'mørning

Beredskap mot hverdagssmitte og svinepest

Fotograf: Mattilsynet

«Hver fjerde gris kan dø av svinepest» var meldingen fra Verdens dyrehelseorganisasjon (OIE) i november. I Norge er det bekymring for villsvin og utenlandske kjøttprodukter. Sykdomsovervåking, varslingsrutiner, beredskapsøvelser og kontrolltiltak er viktig i arbeidet for å holde Norge fritt for alvorlige dyresykdommer. Men vi må med jevne mellomrom spørre oss om beredskapen er god nok. Hva kan vi gjøre bedre?

Virussykdommen Afrikansk svinepest (ASP) sprer seg og ødelegger driftsgrunnlag og økonomi i landene der den farer frem. Fra introduksjon i Kaukasus i Europa rundt 2007, har sykdommen spredd seg nordover i Øst-Europa og noe vestover, med påvisninger i Belgia og Polen. Det siste året har ASP spredd seg i mange land i Asia, som Kina, Vietnam, Kambodsja, Filippinene og Korea. Den relativt raske spredningen over store avstander i Asia er foranledningen til den dystre spådommen fra Verdens dyrehelseorganisasjon.

Afrikansk svinepest er en A-sykdom, den er nær 100 prosent dødelig for gris, og det finnes ikke effektiv behandling eller vaksine. Dermed er det særdeles viktig å unngå introduksjon av virussykdommen gjennom effektivt beredskapsarbeid.

I Norge bygger beredskap for dyresykdommer på kunnskap, åpenhet og samhandling mellom offentlige myndigheter, forvaltningsstøtten (Veterinærinstituttet) og husdyrnæringen. Ettersom Norge har en gunstig situasjon med fravær av de fleste alvorlige smittsomme dyresykdommene, dreier den daglige aktiviteten seg om å håndtere mistanker og påvisninger av mindre alvorlige sykdommer. Effektiviteten i det arbeidet kan si mye om evnen til å oppdage og håndtere de alvorligere hendelsene.

Utbrudd høsten 2019

Høsten 2019 har vært preget av to dyresykdommer som både myndigheter og husdyrnæring gjerne skulle sett Norge fritt for. Den ene er en virussykdom hos sau, mædi. Utbruddet i Trøndelag er sannsynligvis en rest av smitten som ble bekjempet i 2003. Det synliggjør godt utfordringene med enkelte sykdommer som kan overleve i miljø og dyr i mange år uten å forårsake symptomer.

Den andre sykdommen er en soppinfeksjon hos storfe, ringorm, som også kan smitte til mennesker. Den var storfenæringen svært nær å utrydde for cirka ti år siden, men sprer seg nå i flere deler av landet. Begge sykdommene er listet i det nasjonale regelverket som B-sykdommer, begge er plagsomme for dyra og tapsbringende for næringen. Men ingen av dem truer landbruksøkonomien eller produksjonen på den måten som Afrikansk svinepest gjør.

Gode beslutninger er viktig

Arbeidet med å kartlegge og kontrollere mædi og ringorm følger godt opptråkkede løyper for forvaltning, samhandling og kommunikasjon. Mattilsynet tar prøver som Veterinærinstituttet (VI) analyserer, resultater blir delt og drøftet i møter mellom myndigheter, VI og næring. Mattilsynet ilegger restriksjoner på dyrehold med mistanke og påvist smitte. Prøvetakingsstrategi, tolking av resultater og tiltak for effektiv håndtering diskuteres i koordineringsmøtene.

God samhandling innebærer ikke nødvendigvis enighet i alle forhold. Men grundige diskusjoner og det at flere perspektiver blir belyst kan bidra til bedre beslutninger. Utfordringen er at hendelser med mistanke om eller utbrudd av alvorlige smittsomme dyresykdommer fordrer tempo i arbeidet, både med å beslutte og bekjempe – uten at avgjørelsene blir dårligere eller mindre robuste enn når man har bedre tid.

Øvelse gjør mester?

En annen måte å trene beslutningsevne og forvaltning på er gjennom organiserte øvelser. Gjennom EØS-avtalen pålegger EU Norge å arrangere beredskapsøvelser for A-sykdommen munn og klauvsyke hvert femte år. Denne høsten har Mattilsynet arrangert en tredelt øvelse bestående av feltøvelse, varslingsøvelse og skrivebordsøvelse (table top). Skrivebordsøvelsen hadde navnet “Kløver Ess” og varte i to dager. Scenariet startet på dag 4 i et utbrudd av den alvorlige virussykdommen. Formålet var å øve de delene av et utbrudd man ikke kommer til i et scenario som starter på dag 1 av et utbrudd. Fokusområder for Mattilsynet var bruk av nytt planverk, elektronisk beredskapsverktøy (Matcim) og logistikk. Husdyrnæringen engasjerte seg i varierende grad. Liaison husdyrnæringen, Synnøve Vatn i Animalia, var etablert fysisk hos Mattilsynet de to dagene øvelsen varte.

«Hverdagsberedskap»

Det offentlige regelverket regulerer de alvorligste sykdommene som det er samfunnsmessig viktig å kontrollere og bekjempe. Men mange dyresykdommer har potensial til å forstyrre drifta, gi dårlig dyrevelferd og koste bonde og næring dyrt. Noen sykdommer som er listet som C-sykdommer, eller ikke er listeført, har blitt prioritert av norsk husdyrnæring i prosjekter som har som mål å redusere forekomst og eventuelt utrydde også slike smittestoff. Gode eksempler er smittsom grisehoste, Mycoplasma hyopneumoniae, som ble utryddet i den norske svinepopulasjonen i et 100 prosent næringsstyrt og -finansiert prosjekt. Andre eksempler er utryddelsen av storfesykdommen BVD, tre geitesykdommer i “Friskere geiter”, og “Friske Føtter” der målet var å utrydde ondartet fotråte hos sau. I disse prosjektene har det også vært samhandling med myndighetene og erstatningsordninger med offentlige bidrag. Men initiativet, styring og drift har ligget hos næringen. Prosjektene har økt bevisstheten om smittevern og økt kunnskapen om dyrehelse og helseøkonomi i norsk husdyrnæring.

Må redusere sårbarhet

Effektiviteten i beredskapsarbeidet avhenger av mange faktorer. En avgjørende faktor er hvor tidlig man er i stand til å oppdage smitte og reagere på det. Tidlig varsling forutsetter kunnskap, bevissthet og handlekraft hos husdyrprodusenter, praktiserende veterinærer, rådgivere i landbruket og ansatte ved Mattilsynets avdelinger rundt i landet. Både nasjonalt regelverk i “Dyrehelseforskriften” og EUs dyrehelselov som er i ferd med å bli implementert i norsk regelverk skjerper ansvaret som den enkelte aktør har for å følge med, reagere og varsle. Relativt sett få varsler om mistanke om alvorlige sykdommer tyder på en sårbarhet på dette området i Norge. Det er noe som både myndigheter og næring må jobbe med fremover, i form av kurs i dyrehelse og smittevern for produsenter og kontakt og kursing også av fagpersonell.

Nedskjæringer og ressursmangel kan også utgjøre en risiko. Innsparinger på budsjettene til forvaltningsmyndigheten og -støtten kan gå på akkord med beredskapsevnen. Det er ikke Norge tjent med i ei tid der Afrikansk svinepest truer landbruksøkonomien globalt.