Forebygging av mangelsjukdommer

I noen besetninger må det gis ekstra tilskudd pga. lavt innhold i grovfôr og/eller beitegras, eller fordi behovet er høyere enn behovsnormene pga. høyt lammetall og veldig god tilvekst.

Planlegging av fôringa for å dekke behovet #

Innefôringsperioden #

Det er viktig å dekke behovet i denne perioden både for at søyene skal holde seg friske og produsere godt, og for å forebygge mangel hos lammene. Tilførselen til drektige søyer har stor betydning for lammene den første tida etter fødsel, fordi mange mineraler og vitaminer blir overført til lammene i fosterlivet, og via råmelk og melk etter fødsel.

I innefôringsperioden får sauene i seg mineraler og vitaminer via grovfôr, kraftfôr og mineral- og vitamintilskudd. Innholdet i grovfôret kan variere mye avhengig av jordsmonn, gjødsling, høsting og lagring av graset o.l., men er vanligvis ikke nok til å dekke behovet. I de fleste tilfeller er det derfor nødvendig å gi tilskudd i form av kraftfôr og/eller mineral- og vitamintilskudd. Dette gjelder også besetninger som går ute hele vinteren. Hvis man vil justere eventuelle tilskudd ut fra innholdet i grovfôret, kan man ta fôrprøve med mineralanalyse. Det finnes anbefalte normalverdier for mineral- og vitamininnhold i fôrrasjonen til sau, og Team småfe i Nortura har laget et fôrplanleggingsverktøy der man kan regne på mineraldekningen i fôrrasjonen hvis man har fôrprøver med mineralanalyse. Dette regnearket er tilgjengelig for produsenter som leverer til Nortura, og kan lastes ned fra «beregningskalkulatorer.

Søyer som får mindre enn 0,3 - 0,4 kg kraftfôr per dag bør få mineraltilskudd. Dette vil ofte gjelde voksne søyer fram til slutten av drektigheten når kraftfôrmengden trappes opp, særlig ved fri tilgang til grovfôr. Ved fôring etter hold bør man være spesielt oppmerksom på mineralforsyningen til søyer som er i godt hold, siden de ofte får lite kraftfôr. Ved bruk av korn (f.eks. havre) som kraftfôr bør det gis mineraltilskudd i tillegg.

Selen

Norskprodusert grovfôr har generelt et lavt innhold av selen, noe som henger sammen med at norske jordsmonn er selenfattige, framfor alt på innlandsområder. Det er kun tilsatt moderate mengder av selen i kraftfôr,  da for store mengder kan gi alvorlig forgiftning hos sau. 0,3 - 0,4 kg kraftfôr per dag vil vanligvis dekke selenbehovet i drektigheten.

I tidlig laktasjon er søyas selenbehov spesielt høyt, og etter lamming kan det i en del besetninger være nødvendig å gi ekstra tilskudd av selen i tillegg til kraftfôr. Lam med ernæringsbetinget muskeldegerasjon/ stivsjuke er et sikkert tegn på at selentilførselen ikke er tilstrekkelig. 

Vitamin E

Et norsk forsøk utført i 2012 viste at tilskudd av vitamin E reduserte antallet dødfødte lam hos søyer med tre eller flere lam. Det anbefales derfor å gi vitamin E-tilskudd de siste 6-8 ukene før lamming (høgdrektighetsperioden) til søyer som venter 3 eller flere lam. Det ble ikke påvist noen effekt hos søyer med ett og to lam. 

Det anbefales å gi konsentrerte E-vitamintilskudd (f.eks. pulver som kan strøs på fôret etter anbefalt dose) i stedet for å øke mengden mineralblandinger utover anbefalt dose for å dekke vitamin E-behovet. Større tilførsel av mineral- og vitaminblandinger enn anbefalt dose kan føre til at dyra får i seg for mye av andre mineraler og vitaminer, spesielt selen. Innholdet av vitamin E i grovfôr kan variere veldig, men vil ofte være lavere i godt fortørka rundballer enn i surfôr som er direkte ensilert i tårnsilo, og lavt i høy uansett kvalitet siden vitamin E brytes ned ved tørking av graset. Ved bruk av mye høy rundt lamming, og evt. også ved bruk av veldig tørt surfôr, vil det ofte være behov for ekstra vitamin E-tilskudd.

Salt

Planter inneholder i utgangspunktet lite salt, bortsett fra i områder rett ved sjøen. Sauen er glad i salt, og salt blir benyttet som smaksstoff i ulike typer mineraltilskudd.  Innholdet av mikromineraler varierer noe mellom ulike typer saltsteiner.

Saltslikkestein/saltstein kan dekke saltbehovet  og gi et supplement av mikromineraler inne, men for å dekke behovet for mikromineraler i denne perioden er det vanligvis nødvendig å gi andre mineraltilskudd i tillegg.

Beiteperioden #

På beite vil behovet for makromineraler og vitaminer normalt sett bli dekket, bortsett fra salt, som beiteplantene inneholder lite av. Innholdet av mikromineraler i beiteplanter kan variere mye, avhengig av jordsmonn, plantesammensetning o.l. 

Sau blir ikke sjuke av saltmangel, men det angis at det kan gi redusert appetitt, melkeproduksjon og tilvekst. Hvor stor betydning dette har er imidlertid usikkert, siden det er lite undersøkt. De vanlige saltsteinene til sau gir imidlertid et supplement av mikromineraler som vil være nyttig i beiteperioden. Som et utgangspunkt anbefales det derfor å gi slik saltstein på beite for å dekke behovet for salt og tilføre et supplement av mikromineraler. 

Saltstein har tradisjonelt også vært mye brukt til å styre dyra til ønskede beiteområder i utmarka, og har dermed også en praktisk nytteverdi. På beiter rett ved sjøen inneholder plantene mer salt, og dermed kan sauene ta mindre av saltstein og andre tilskudd basert på salt som smaksstoff. På slike beiter er det ikke nødvendig å gi tilskudd av salt, og ved behov for tilskudd av mikromineraler (ved kjent mangel) bør man bruke andre typer tilskudd enn saltstein.

Innholdet av mikromineraler vil generelt være høyere på beiter med et variert plantesamfunn med urter, lauv o.l., enn på beiter som hovedsakelig består av gras (dyrka mark).Husk også at tilførselen til drektige søyer har stor betydning for å forebygge mangel hos lammene, så grunnlaget legges i innefôringsperioden.

Tiltak ved mistanke om mangel #

I besetninger med problemer som kan tyde på mangel bør forholdene utredes for å finne årsaken, helst med prøvetaking. I tilfeller der resultatene fra prøvetakingen ikke gir et klart svar, bør man prøve å gi tilskudd for å vurdere om dette har effekt. Som en tommelfingerregel vil tilskudd sannsynligvis ha effekt dersom verdiene til de prøvetatte dyra ligger i marginalområdet og besetningen har problemer som kan tyde på mangel. 

Behandlingsforsøk er en nyttig metode for å undersøke effekten av mineraltilskudd ved mistanke om mangeltilstander. Effekten vurderes ved å sammenligne dyr som får tilskudd, med en ubehandlet kontrollgruppe.

Ved bruk av selen- og kobbertilskudd er det viktig å huske at disse kan gi alvorlig forgiftning hos sau i for store mengder, se eget avsnitt under om dette.

Tiltak ved sikker mangel #

I noen beiteområder er det nødvendig med ekstra tilskudd av mikromineraler (mer enn saltstein) pga. lavt innhold i jordsmonn/beiteplanter, og mangel på kobolt, kobber og selen hos lam i beiteperioden er mest aktuelt. I besetninger med sikker mangel, ut fra prøvetaking eller evt. typiske symptomer, må det gis tilskudd. 

Valg av mineraltilskudd #

Det finnes mange typer mineraltilskudd som vist i tabellen under. Valg av tilskudd må vurderes ut fra mangeltilstanden og driftsforholdene i besetningen:

• Hvor alvorlig mangel er det? Moderate mangeltilstander kan rettes opp med å gi tilskudd i fôret eller bolus, men sjuke dyr (alvorlig mangel) trenger som regel behandling med spesielle legemidler. I slike tilfeller vil bolus eller annet fôrtilskudd ikke være nok, f.eks. ved behandling av lam med klinisk stivsjuke eller alvorlig kobolt/vitamin B12-mangel.
• Når oppstår mangelen og hvilke dyr trenger tilskudd? F.eks. må lam ha utviklet vomfunksjon før det kan gis bolus. 
• Hvilket tilskudd er mest praktisk? Dette vil variere mellom besetninger avhengig av driftsforhold. Man må kanskje også prøve ut forskjellige tilskudd for å finne ut hva som fungerer best. Det er viktig å velge en løsning der alle dyr får tilstrekkelig mengde av tilskuddet. I fjøs med fôrbrett der alle søyene kan ete samtidig kan f.eks. pulver og pellets fungere godt, mens bolus, mineralbøtter o.l. kan være det enkleste i fjøs med fôrhekk eller helårs utegang.
• Pris? Prisen på ulike tilskudd varierer, så dette vil også være en del av vurderingen.

Forgiftningsfare ved tilskudd av kobber og selen #

Kobber og selen i for store mengder kan gi alvorlig forgiftning hos sau, og forskjellen på mengden som trengs for å dekke behovet og det som kan gi forgiftning er nokså liten, spesielt for kobber. 
 

Kobber #

Kobberforgiftning er sjelden i dag, men sporadiske tilfeller forekommer. Sau er følsom for kobberforgiftning fordi den har stor evne til å lagre kobber i lever, og begrenset evne til å regulere nivået ved galleutskillelse. 

Det er stor forskjell på kobberforsyningen i ulike landsdeler og under ulike beiteforhold i Norge. I noen områder er det nødvendig med kobbertilskudd, og i andre områder kan tilskudd gi forgiftning. Dette gjør kobbertildeling til sau krevende. Forskjellene skyldes hovedsakelig variasjoner i molybdeninnholdet i jordsmonn/planter. Molybdeninnholdet i fôret har stor betydning for hvor mye kobber som blir tatt opp i kroppen, fordi molybden hemmer opptaket av kobber.   

Selen #

Selenforgiftning er sjelden, men kan oppstå hvis dyra får i seg for mye selen via fôrtilskudd eller injeksjoner (sprøyte i kroppen). Det bør derfor ikke gis mer mineraltilskudd enn anbefalt mengde, og ved bruk av flere former for tilskudd samtidig bør man vurdere den samlede mengden dyra får i seg.