Den store leverikten

Livssyklus og smitte #

Den store leverikten Fasciola hepatica har en livssyklus som er avhengig av fuktighet, temperatur over 10 °C og sumpsneglen Galba truncatula. Derfor forekommer sykdommen særlig i områder med fuktige beiter og lang beitesesong, som langs kysten og i lavlandet i Sør-Norge.

Store leverikter har en indirekte livssyklus, som betyr at deler av utviklingen skjer i en mellomvert. I Europa er dette hovedsakelig sumpdamsnegle (Galba truncatula). Sneglen trives på fuktige beiter der den lever i stillestående vanndammer, grøfter, hjulspor og lignende. Dyr blir ikke smittet så lenge sneglen ikke er til stede. Da både utvikling i sneglen og andre stadier i livssyklusen forutsetter temperaturer over 10°C og fuktige omgivelser, har F. hepatica en sterkt regional forekomst. 

Hovedvertene blir smittet i beitesesongen. De unge iktelarvene penetrerer tarmen, før de borer seg gjennom leveren. De voksne leveriktene lever i gallegangene. Egg skilles ut periodisk i vertsdyrets avføring i takt med den ujevne tømmingen til galleblæra. I vann utvikler eggene seg over 1-2 uker og deretter klekkes det ut et miracidium som lokaliserer og trenger inn i en snegle. Inne i sneglen kan det fra kun ett miracidium skilles ut en stor mengde cercarier. Disse vil svømme til planter hvor de klebrer seg fast, og kapsler seg om til et infektivt metacercarium som har evnen til å smitte hovedvertene. Utover beitesesongen vil smittemengden i beitet øke og gi høyt smittepress sensommer og høst.

Utviklingen fra egg til smittsom larve tar minst 2 måneder, ofte lenger ved lave temperaturer. Hele livssyklusen tar normalt minst 17–18 uker. Etter opptak av smitte vandrer unge ikter i levervevet i 6–7 uker før de etablerer seg i gallegangene som voksne, eggproduserende ikter. Voksne sauer utvikler liten immunitet mot leverikter, og iktene kan derfor leve i mange år i ubehandlede dyr.

Utskilling av egg fra søyer om våren er den viktigste smittekilden på beitene. Også andre dyr, blant annet storfe og ville hjortedyr kan være smittebærere og bidra til å opprettholde smitten.

Sjukdom opptrer oftest fra høsten og utover vinteren. De fleste tilfeller i Norge er kroniske og opptrer etter nyttår, mens akutte utbrudd vanligvis sees fra september til november. Sjukdom i sommerperioden er sjelden.

Symptomer #

Både lam og voksne sauer kan bli syke. Sjukdomsbildet avhenger av hvor mange iktelarver dyra får i seg.

Iktene suger blod og fører til proteintap. De unge iktene er mest skadelige fordi de vandrer i levervevet og forårsaker blødninger, betennelse og arrdannelse og dermed nedsatt leverfunksjon. 

Akutt sjukdom #

Ved stort smitteopptak over kort tid kan det utvikles alvorlig akutt sjukdom 2–6 uker etter smitteopptak Sjukdomstegn skyldes først og fremst at store mengder unge ikter vandrer gjennom levervevet og forårsaker omfattende vevsskader og blødninger, som kan føre til alvorlig blodtap. I Norge sees akutt fasciolose hovedsakelig fra september til november.

Dyra kan bli slappe og få nedsatt eller opphørt appetitt. De kan vise tegn på buksmerter og pustevansker og bleike slimhinner kan observeres.Sjukdomsforløpet kan være svært raskt, og dyra kan dø i løpet av få dager. I enkelte tilfeller kan dyr bli funnet døde uten at det er observert sjukdomstegn på forhånd.

Subakutt sjukdom #

Ved moderat smitteopptak utvikles sykdommen langsommere. Typiske tegn er vekttap og bleike slimhinner på grunn av anemi. Ved analyse av blodprøver kan det påvises lavt proteinnivå i blodet (hypoproteinemi). Denne formen sees vanligst i perioden oktober til desember.

Kronisk sjukdom #

Kronisk leveriktesjukdom er den vanligste formen for leveriktesjukdom hos sau i Norge og opptrer hovedsakelig på senvinteren og våren. Typiske symptomer er gradvis avmagring, slapphet, bleike slimhinner og væskeansamling (ødem) under huden på hals og bryst. I alvorlige tilfeller kan sjukdommen føre til dødsfall.

Rundormen Haemonchus contortus kan gi mange av de samme symptomene.

Diagnostikk #

Diagnosen stilles som regel på grunnlag av flere opplysninger samlet.

Klinisk undersøkelse. Typiske funn er dårlig hold, bleike slimhinner og ødem under haka. I risikobesetninger bør dyrene følges tett gjennom høst og vinter.

Obduksjon. Ved obduksjon kan man påvise voksne ikter eller typiske leverforandringer. Ikter finnes ofte i galleganger og galleblære.

Avføringsprøver. Avføringsprøver er mest aktuelle ved kronisk sykdom. Det tar minst 10–12 uker fra smitteopptak til egg kan påvises i avføringen. Fordi eggutskillelsen varierer over tid, anbefales prøver fra flere dyr eller samleprøver over flere dager. Undersøkelse for leverikter må bestilles særskilt ved innsending.

Tilbakemelding fra slakteri (USR). Omfanget av funn av store leverikter eller kassasjon av lever ved slakting på grunn av skader forenlig med strore leverikter gir viktig informasjon om smitte i besetningen.

Blodprøver. Blodprøver kan vise tegn på leverskade, men resultatene er uspesifikke og bør ikke brukes alene. Antistofftester finnes, men brukes foreløpig lite i Norge.

Forebygging #

God forebygging handler om å redusere både sneglebestanden og dyrenes eksponering for smitte.

Tiltak i beitene #

• grøfte og drenere våte områder
• unngå vannansamlinger og dype hjulspor
• hindre opptråkking, særlig fra storfe
• gjerde vekk myrområder og stillestående vann
• unngå risikobeiter sensommer og høst
• plassere fôringsplasser på tørre og drenerte områder

Kjemisk bekjempelse av snegler er ikke aktuelt av miljøhensyn.

Behandling  #

Parasittmidler bør bare brukes i besetninger som har problemer med leverikter.

Behandling i innefôringsperioden #

Forebyggende behandling av livdyr i inneperioden er et av de viktigste tiltakene. Behandling fjerner voksne eggproduserende ikter, reduserer sjukdomsrisiko gjennom vinteren og begrenser smitte til neste beitesesong.

Albendazol (Valbazen®) #

Valbazen® er det eneste registrerte preparatet mot leverikter i Norge. Det virker kun på voksne ikter, fra omtrent 10 uker etter smitteopptak. Behandling med albendazol bør derfor gjennomføres minst 10 uker etter innsett.

Triklabendazol (Fasinex®, Tribex vet.®) #

Triklabendazol virker både på unge og voksne ikter og kan brukes allerede fra 1–2 uker etter smitteopptak. Middelet må skaffes på godkjenningsfritak og har lang tilbakeholdelsestid for slakt.

Fasinex® er spesielt aktuelt:

• ved akutt leveriktesjukdom
• ved behandling tidlig i inneperioden
• ved behandling av innkjøpte dyr fra besetninger med kjent leverikteproblem

Behandling ved sjukdom i beiteperioden #

Ved sykdom i beitesesongen må dyra behandles med Triklabendazol (Fasinex®) fordi unge ikter er årsaken til sykdommen. Samtidig bør dyra flyttes til beiter med lavere smittepress. Det er viktig å være klar over at svært hardt angrepne dyr kan dø selv om de blir behandlet, fordi leverskadene allerede er omfattende.

Dårlig effekt av behandling og resistens #

Hvis sykdom oppstår til tross for behandling, kan årsaken være:

• underdosering
• feil oppbevaring av preparatet
• utgått preparat
• alvorlige leverskader hos dyret
• at preparatet ikke virker på alle utviklingsstadier
• nytt smitteopptak etter behandling
• vedvarende smitte fra storfe eller hjortedyr på beitene

Det er foreløpig ikke påvist resistens hos store leverikter i Norge, men resistens mot Triklabendazol er dokumentert i andre land. Riktig bruk av parasittmidler er derfor viktig: Behandle bare når det er nødvendig, kombiner med beitetiltak og gi riktig dose til riktig tid.