Klauvsjukdommer

Klauvsjukdommer er årsak til 80-95% av alle problemer med halthet hos kyr. Klauvsjukdommer hos storfe kan ha negativ effekt på produksjon, fruktbarhet og velferd.

Sjukdommene ser ut til å være mer utbredt i løsdriftsbesetninger, og ved høy ytelse. Problemene er ofte knyttet til forfangenhet og belastningsskader med blødninger og sår i klauvsålen. Men det kan også være infeksiøse klauvlidelser. Miljøet har stor innvirkning på klauvhelsa.

Vi har mulighet til å sjekke klauvhelsestatus hos norske storfe, ved å lese av statistikken i helsekortordningen. Der finner vi at antallet rapporterte sjukdomstilfeller i klauv og bein er ca 5000 per år, dvs ca 1,5 per 100 årskyr. Vi tror imidlertid at problemet er større, fordi de dyra som blir behandlet av veterinær, er de som har kliniske symptomer. I klauvprosjektet så vi at så mange som 72 % av kyrne fikk anmerkninger til klauvhelsa ved beskjæring. Dette gjaldt dyr i løsdrift. I båsfjøs fikk 48 % anmerkninger.

Klauvatlas

Diagnosene i det nordiske klauvatlaset (nyeste versjon finnes kun på engelsk, se tidligere versjon på norsk her)ligger til grunn for registrering av klauvsjukdom ved klauvskjæring i Finland, Sverige, Danmark og Norge. I tillegg er det utarbeidet et internasjonalt atlas (med appendix 1 og appendix 2) gjennom ICAR (international comitee of animal recording). Finland har også laget et eget atlas for de infeksiøse klauvlidelsene, se finsk klauvatlas

De vanligste klauvlidelsene

De klauvlidelser man i første rekke kan forvente å finne hos norske storfe er:

Smittsom dermatitt

Smittsom dermatitt eller dermatitis digitalis er en smittsom hudbetennelse som er årsak til omfattende problemer i storfebesetninger i mange land. Dette er en hudbetennelse i kronranden med meget smertefulle sår som noen ganger utvikles til vorteaktige forandringer. Dårlig reinhold i fjøset disponerer for sjukdommen. Dette skyldes mest sannsynlig at gjødsel og urin har en negativ effekt på hornkvaliteten.

Årsaksammenhengen er i stor grad ukjent, men en spirochet (Treponema spp) er mistenkt å være involvert i sjukdomsforløpet. Ettersom sjukdommen kan være meget smittsom er det viktig å ha god smittebeskyttelse mellom besetningene. Smittsom dermatitt er velkjent i svenske storfebesetninger, og lidelsen er også påvist i Norge.

Forfangenhet

Forfangenhet er kanskje den klauvlidelsen som klinisk og økonomisk sett har størst betydning. Lidelsen opptrer gjerne i tida rundt kalving. Endringer i sammensetningen av vomsafta og pH er sentralt ved utvikling av forfangenhet. Sammensetningen av fôret, fôringsrutiner samt fôrendringer rundt kalving er viktige årsaker til disse endringene. Hormonelle svingninger i tiden rundt kalving er trolig også av betydning for sjukdomsutviklingen. Forekomsten av forfangenhet er dessuten høyere på harde enn mjuke underlag.

Lidelsen opptrer ofte i en subklinisk form (uten symptomer), og det er relativt sjelden at veterinæren blir utkalt til ei akutt forfangen ku. Blødningene og vevsforandringene som oppstår i lærhuden ved denne lidelsen disponerer imidlertid for andre viktige klauvlidelser. Disse er:

  • Såleknusning
  • Løsning i den hvite linje
  • Dobbelsåle
  • Klauvsprekker
  • Løst ballehorn.

Ved kronisk forfangenhet er det vanlig at klauvveggen får en ujevn, ruglet overflate med tettstilte ringer som divergerer mot drakten.

Les mer om forfanghet her