Ringorm hos storfe er en smittsom soppinfeksjon i det ytterste hudlaget forårsaket av soppen Trichophyton verrucosum. Soppen danner sporer som er svært motstandsdyktige.
En av de viktigste årsakene til å bekjempe og kontrollere ringorm er at det er en zoonose. I andre rekke kommer de økonomiske konsekvensene for storfenæringa. Norske storfehuder nyter er kjent for å ha lite skader og feil, og de brukes ofte i luksusmarkedet. Redusert hudverdi får store økonomiske konsekvenser for næringa siden verdien på hud utgjør i dag 2,5 -3 kr pr. kg kjøtt på avregningsprisen. Fravær av ringorm i populasjonen er en del av grunnlaget for merprisen for norske huder, og det skiller oss positivt ut fra alle andre i markedet.
Det er bred enighet i næringa om å innføre tiltak for å unngå spredning av sjukdommen. Total frihet av ringorm i Norge kan være uoppnåelig fordi soppen kan overleve i lang tid i miljøet, men god kontroll av sykdommen med et lavt nivå av nye tilfeller er realistisk.
Les mer:
- Ringorm hos storfe – sjukdomstegn, prøvetaking og diagnostikk - Veterinærinstituttet
- Ved utbrudd av ringorm i et område – Mattilsynet
Symptomer
Typiske symptomer ved infeksjon hos storfe er flekkvise, ringformete, hårløse partier med melete eller skorpete belegninger. Hos melkefe viser gjerne ringorm seg som ett eller flere hårløse partier på hode/hals/sider. Symptomene på kjøttfe er ofte svakere og ses på andre steder enn hos melkefe.
Det har vært tilfeller hvor det har tatt opp mot 8 uker før symptomer ble synlige etter smitte. Symptomfrie smittebærende dyr og store individuelle variasjoner i hvordan sykdommen vises er en stor utfordring når det gjelder å hindre smittespredning.
Soppsporene er hardføre og vil beholde sin evne til å overføre smitte gjennom mange år. Ringorm blusser ofte opp om høsten og utover vinteren.
Risiko ved livdyrhandel
Den største risikoen for smittespredning mellom storfebesetninger er livdyrkontakt.
Det omsettes omtrent 100 000 storfe hvert år i Norge, og det jobbes hele tiden med å ha god helsestatus hos storfe og god kontroll på smittsomme sjukdommer slik at livdyrhandelen skal ha lav smitterisiko. Gode helseattester i forbindelse med salg av livdyr er viktig for den nasjonale helsestatusen. Dette forutsetter god klinisk kunnskap om smittsomme sjukdommer hos både veterinær og produsent for å sikre tidlig diagnose og smittereduserende tiltak på besetningsnivå.
Hvordan spres smitte med folk?
Ringorm hos storfe kan smitte til mennesker, og soppinfeksjonen kan gi et kløende og ringformet utslett.
Personer som har ringorm skal ikke besøke besetninger med storfe.
Ringorminfeksjonen på dyret produserer rikelig med soppsporer/smitte som overføres direkte mellom storfe eller indirekte via personer, andre dyr og utstyr.
Smittepresset i besetningen og hvor mye nærkontakt vi har med dyr/miljø, avgjør hvor stor faren er for at vi tar med oss smitte. Det er lett å få soppsporer på klærne, i håret og på huden, spesielt dersom vi har direkte kontakt med dyr og innredning. Luftbåren smitte er ikke sannsynlig utover distansen hvor håravfall kan spres.
Dersom vi drar direkte til andre besetninger, kan vi ta med oss ringormsmitte og spre sykdommen.
Smittevernplan og smittesluse er avgjørende
En god smittevernplan og riktig bruk av smittesluse vil være avgjørende for å unngå spredning. En god smittesluse gir god «hverdags-smittevern» og fungerer som en beskyttende smittebarriere mellom besetningen og smittsomme sykdommer i verden utenfor.
Besøk i storfebesetninger hvor det ikke er mistanke om eller påvist ringorm, vil rutinemessig bruk av smittesluse og besetningens egne rene klær/fottøy gi tilstrekkelig smittebeskyttelse.
I smitteslusen skal det være nyvaskede klær eller engangsdress tilgjengelig for besøkende. Dersom flere brukte klær henger tett i garderoben, kan smitte overføres mellom klesplagg. Det er også viktig å være nøye med å bruke smittebeskyttelse dersom en skal besøke flere besetninger på en dag.
Meldeplikt for bonden ved mistanke
Bønder og veterinærer er førstelinjeforsvaret for smittsomme sjukdommer. Ved mistanke om forekomst, eller påvising, av smittsom sjukdom, er driftsansvarlig (bonden eller avløser i bondens fravær) forpliktet til umiddelbart å melde fra til Mattilsynet. Ofte vil bonden først tilkalle sin lokale veterinær som så fatter mistanke. Bonden er allerede ved mistanke ansvarlig for å iverksette tiltak for å hindre smittespredning.
Båndlegging og sanering – roller og ansvar i bekjempelsesarbeidet
Mattilsynet vil i neste omgang vurdere tiltak som prøvetaking, båndlegging på mistanke og kartlegging av kontakter. Mattilsynet vil i tillegg informere bonden om hva båndlegging innebærer og aktuelle tiltak som bør iverksettes.
Ved påvising av ringorm, vil Mattilsynet pålegge driftsansvarlig å utarbeide en saneringsplan. For å bli kvitt smitten, gjennomføres sanering i form av vaksinering og jodbehandling av dyra kombinert med vask og desinfeksjon av fjøs for å fjerne miljøsmitten.
Kontakter båndlegges og utredes av Mattilsynet for å finne alle smittede besetninger.
Se også:
- Sanering av ringorm - Trøndelag Bondelag
Soner i regi av næringa vs. soner i regi av Mattilsynet
Tradisjonelt er det Mattilsynet som oppretter soner, særlig ved påvising av alvorlige smittsomme sjukdommer som f.eks. fugleinfluensa (liste 1-sjukdommer). I slike tilfeller gir EUs dyrehelseforordning pålegg om opprettelse av soner svært raskt.
Mattilsynet har også opprettet soner i forbindelse med liste 2-sjukdommer som mædi i Trøndelag, fotråte og skrapesjuke. Ved liste-2-sjukdommer tar opprettelse av soner vanligvis lengre tid. Soner som opprettes i regi av Mattilsynet består erfaringsvis i en mye lengre periode og har mindre rom for justeringer underveis. En soneforskrift basert på nasjonalt regelverk skal normalt ut på høring både når den opprettes og ved endringer.
- Husdyrnæringa har etter hvert god erfaring med å innføre egne tiltak mot ringorm for å støtte opp under arbeidet Mattilsynet gjør når de kartlegger og utreder kontakter.
- Når næringa velger å opprette en sone, og selv vurderer hva som skal gjelde, er en av fordelene at det kan skje svært raskt og at sonene kan justeres både i omfang og hvilke tiltak som gjelder ut fra en felles situasjonsforståelse.
Av føre-var-hensyn kan husdyrnæringa - oftest etter anbefalinger fra Veterinærinstituttet – bli enige om å iverksette frys av livdyromsetning ut av og innen et område. En slik situasjon krever kontinuerlige tilpasninger og avklaringer som følge av resultater av undersøkelser og prøvesvar.
Det er viktig å finne riktig balanse mellom smittebeskyttelse og konsekvenser for den enkelte. Tiltak kan innebære en kombinasjon av soner (rød og/eller gul) og kriterier for omsetning innen eller ut av ei sone. Dette kan for eksempel være veterinærattest også for kalver og ev. krav om vaksinering og jodvask av avlsokser.
Les også:
- Vurderinger og valg for bekjempelse av ringorm hos storfe – utarbeidet av Animalia på vegne av varemottakere og Norges Bondelag
Husdyrorganisasjonene støtter både produsenter og Mattilsynets arbeid
Husdyrorganisasjonene i Norge er tradisjonelt svært opptatt av å holde husdyrene våre fri for smittsomme sjukdommer og støtter opp om Mattilsynets arbeid med meldepliktige sjukdommer som f.eks. ringorm både for å forebygge verditap på storfehuder, men også for å bidra til å ivareta den enkelte produsent. Det er både en økonomisk og en psykisk belastning å få påvist smitte i egen besetning og måtte gjennomføre en sanering.