Ringorm hos storfe er en smittsom soppinfeksjon i det ytterste hudlaget forårsaket av soppen Trichophyton verrucosum. Soppen danner sporer som er svært motstandsdyktige.
En av de viktigste årsakene til å bekjempe og kontrollere ringorm er at det er en zoonose. I andre rekke kommer de økonomiske konsekvensene for storfenæringa. Norske storfehuder nyter er kjent for å ha lite skader og feil, og de brukes ofte i luksusmarkedet. Redusert hudverdi får store økonomiske konsekvenser for næringa siden verdien på hud utgjør i dag 2,5 -3 kr pr. kg kjøtt på avregningsprisen. Fravær av ringorm i populasjonen er en del av grunnlaget for merprisen for norske huder, og det skiller oss positivt ut fra alle andre i markedet.
Les mer:
- Ringorm hos storfe – sjukdomstegn, prøvetaking og diagnostikk - Veterinærinstituttet
- Ved utbrudd av ringorm i et område – Mattilsynet
Forekomst av ringorm i Norge
Ringorm var tidligere svært utbredt hos storfe i Norge. På 70-tallet ble det registrert rundt 1000 nye tilfeller hvert år. Omfattende vaksinering over mange år hadde stor effekt og resulterte i at antall nye tilfeller gikk fra 1000 til mellom null og 20 tilfeller årlig de siste tre tiår.
Norske bønder kan være stolte av en overordna strategi for å bevare den gode dyrehelsa. Det er krevende og kostbart for både næring og forvaltning. Med så få tilfeller er det verdt innsatsen å bekjempe ringorm. Det er bred enighet i næringa om å innføre tiltak for å unngå spredning av sjukdommen.
Total frihet av ringorm i Norge kan være uoppnåelig fordi soppen kan overleve i lang tid i miljøet. Smitte kan ligge i bygningsmasser i mange år. I tillegg kan særlig kjøttfe bære på smitte uten å utvikle symptomer, noe som kan forklare at sjukdommen har blusset opp med jevne mellomrom, slik vi har sett det i ulike deler av landet. Ved forflytting av dyr kan det oppstå smitte i nye områder som kan spre seg før det oppdages og settes i verk tiltak.
Symptomer
Typiske symptomer ved infeksjon hos storfe er flekkvise, ringformete, hårløse partier med melete eller skorpete belegninger. Hos melkefe viser gjerne ringorm seg som ett eller flere hårløse partier på hode/hals/sider. Symptomene på kjøttfe er ofte svakere og ses på andre steder enn hos melkefe.
Det har vært tilfeller hvor det har tatt opp mot 8 uker før symptomer ble synlige etter smitte. Symptomfrie smittebærende dyr og store individuelle variasjoner i hvordan sykdommen vises er en stor utfordring når det gjelder å hindre smittespredning.
Soppsporene er hardføre og vil beholde sin evne til å overføre smitte gjennom mange år. Ringorm blusser ofte opp om høsten og utover vinteren.
Risiko ved livdyrkontakt og livdyrhandel
Den største risikoen for smittespredning mellom storfebesetninger er livdyrkontakt og livdyrhandel. Livdyrkontakt som sprer smitte unngås ved hjelp av tiltak som regulerer beiting.
Det omsettes omtrent 100 000 storfe hvert år i Norge, og det jobbes hele tiden med å ha god helsestatus hos storfe og god kontroll på smittsomme sjukdommer slik at livdyrhandelen skal ha lav smitterisiko. Gode helseattester i forbindelse med salg av livdyr er viktig for den nasjonale helsestatusen. Dette forutsetter god klinisk kunnskap om smittsomme sjukdommer hos både veterinær og produsent for å sikre tidlig diagnose og smittereduserende tiltak på besetningsnivå.
Hvordan spres smitte med folk?
Ringorm hos storfe kan smitte til mennesker, og soppinfeksjonen kan gi et kløende og ringformet utslett.
Personer som har ringorm skal ikke besøke besetninger med storfe.
Ringorminfeksjonen på dyret produserer rikelig med soppsporer/smitte som overføres direkte mellom storfe eller indirekte via personer, andre dyr og utstyr.
Smittepresset i besetningen og hvor mye nærkontakt vi har med dyr/miljø, avgjør hvor stor faren er for at vi tar med oss smitte. Det er lett å få soppsporer på klærne, i håret og på huden, spesielt dersom vi har direkte kontakt med dyr og innredning. Luftbåren smitte er ikke sannsynlig utover distansen hvor håravfall kan spres.
Dersom vi drar direkte til andre besetninger, kan vi ta med oss ringormsmitte og spre sykdommen.
Smittevernplan og smittesluse er avgjørende
En god smittevernplan og riktig bruk av smittesluse vil være avgjørende for å unngå spredning. En god smittesluse gir god «hverdags-smittevern» og fungerer som en beskyttende smittebarriere mellom besetningen og smittsomme sykdommer i verden utenfor.
Besøk i storfebesetninger hvor det ikke er mistanke om eller påvist ringorm, vil rutinemessig bruk av smittesluse og besetningens egne rene klær/fottøy gi tilstrekkelig smittebeskyttelse.
I smitteslusen skal det være nyvaskede klær eller engangsdress tilgjengelig for besøkende. Dersom flere brukte klær henger tett i garderoben, kan smitte overføres mellom klesplagg. Det er også viktig å være nøye med å bruke smittebeskyttelse dersom en skal besøke flere besetninger på en dag.