Selvforsyning og arealbruk

Matproduksjon er knyttet til bruk av jord, men bare tre prosent av Norges arealer er jordbruksarealer. Om lag to tredjedeler av jordbruksarealene i Norge er best egnet til grasproduksjon, mens resten er egnet til korn og andre vekster.

Enten planter spises av mennesker, eller brukes som fôr til husdyr som gir kjøtt og melk, er tilgjengelige jordbruksarealer grunnlaget for matproduksjon.

I tillegg setter de klimatiske forholdene begrensninger på hva som kan dyrkes og for hvilken kvalitet det er mulig å oppnå på det som dyrkes. En betydelig del av norsk planteproduksjon brukes dermed som fôr til husdyr.

Med så små arealer som gir mulighet for matproduksjon og utfordrende klimatiske forhold er det vesentlig å utnytte arealene optimalt for mest mulig selvprodusert mat (selvforsyningsgrad).

Det kan være positivt å utnytte potensialet for å dyrke mer erter og bønner i Norge. Beregninger fra NIBIO viser at det i teorien er mulig å dyrke åkerbønner og erter på til sammen 273 000 dekar, noe som tilsvarer i underkant av 3 prosent av Norges totale landbruksareal. En slik omlegging vil øke den totale proteinproduksjonen fra planter med ca. 11 prosent. Økt produksjon vil kunne gi fordeler i form av økt norskprodusert proteinråstoff til kraftfôr og forbedret vekstskifte, mens deler også kunne vært nyttet til humant konsum. Gitt at man oppnår en matkvalitet på 50 prosent av den potensielle mengden erter og åkerbønner som er mulig å dyrke i Norge, vil dette i teorien kunne dekke ca. 5 prosent av proteinforbruket vårt.