Kjøttproduksjon og klima

Husdyra foredler planter og biprodukter som ikke kan spises av mennesker direkte. Dette medfører utslipp av klimagasser. Mesteparten av disse utslippene skyldes metan fra naturlige prosesser i fordøyelsen hos drøvtyggere som storfe og sau, samt lystgass fra gjødsel.

Klimagassene har ulik evne til å varme opp atmosfæren. For å kunne sammenligne virkningen av de ulike klimagassene, blir de regnet om til karbondioksid CO2- verdier, og benevnes CO2-ekvivalenter. Det finnes ulike metoder å beregne utslippene på og fordi de ulike klimagassene har ulik nedbrytingstid i atmosfæren er tidsperspektivet for beregningen viktig når effekten av ulike klimagasser sammenlignes. Tallene brukt her er basert på den såkalte GWP100-modellen. Denne er basert på et 100-årsperspektiv og er metoden som per i dag brukes i alle offisielle klimagassberegninger. Effekten av å beregne klimagasseffektene i andre relevante tidsperspektiv kan du lese mer om her.

Del av naturlige kretsløp

Utslippene fra husdyra, både metan og lystgass, inngår i naturlige kretsløp. Dette skiller klimagassutslipp fra biologisk produksjon fundamentalt fra klimagassutslipp fra bruk av fossile kilder. Utslipp fra fossile kilder innebærer en varig frigjøring av karbon som har vært bundet. Denne forskjellen er svært viktig å få frem i debatten rundt klimagassutslipp.

Matproduksjon foregår som en del av karbonkretsløpet, se figuren nedenfor. Det innebærer at matproduksjonen griper inn i en økologisk balanse. Det gjelder både planter vi høster direkte fra naturen, uten at produksjonen har vært vesentlig påvirket av menneskelig aktivitet, og det gjelder de mest intensive landbruksproduksjonene. Både utslipp og binding av CO2 inngår i karbonkretsløpet, og balansen mellom disse har betydning for nettoeffekten av klimagasser fra den enkelte produksjon.

Utslipp fra ulike husdyr

Både totale utslipp og utslippsintensitet, dvs utslipp per produktenhet, varierer mye mellom kontinenter og regioner. De varierer også mellom ulike produksjonssystemer. FAO trekker fram at det er svært store variasjoner i utslippsintensitet også innenfor hver vare fordi det i ulike deler av verden er så store ulikheter i driftsmetoder og faktorer som inngår i produksjon av samme vare. Utslippsintensitet beregnes oftest per kg matvare eller per kg protein.

Vi har ikke offisielle tall for Norge, men utslippsintensiteter har blitt beregnet i ulike studier og forskningsprosjekt. De bør imidlertid ikke sammenlignes direkte med hverandre, fordi det er forskjeller og usikkerhet knyttet til de ulike metodene og systemgrensene for beregningene. Likevel kan tallene indikere hvilke nivå utslippene ligger på.

For storfekjøtt fra ung okse ble utslippene beregnet til 17 kg CO2-ekvivalenter/kilo slaktevekt, og for utrangerte kyr og kviger 22 kg CO2 -ekvivalenter pr kg slaktevekt.

For svin har forskere beregnet utslippsintensitet til 3 kg CO2 -ekvivalenter per kg slaktevekt. Dette er i tråd med tilsvarende tall fra Sverige.

Nye beregninger av utslipp fra norsk fjørfe foreligger ikke, men tall fra Sverige viser at utslippene ligger på mellom 2-3 kg CO2ekv pr kg kjøtt. Norsk og svensk kyllingproduksjon har mange likhetstrekk, så det er grunn til å tro at tallene er representative for norsk produksjon også.

For egg er utslippsintensiteten beregnet til 1,5 kg CO2 -ekvivalenter per kg.

I Norge er det beregnet utslippsintensitet for sau som varierer fra 16 til 26 kg CO2 -ekvivalenter per kg slaktevekt. Variasjonen skyldes ikke at det er ulike produksjonssystemer som sammenlignes, men illustrerer effekten av valg av forutsetninger og systemgrenser.

FAO (2013) har beregnet global gjennomsnittlig utslippsintensitet per kg slaktevekt for ulike dyreslag: For storfe i kombinert produksjon er utslippsintensiteten 46 kg CO2 -ekvivalenter, for svin 6 kg CO2 -ekvivalenter, og for fjørfe og egg, hhv 5 kg g 4 kg CO2 - ekvivalenter. For sau er gjennomsnittlig utslippsintensitet 24 kg CO2 -ekvivalenter per kg slaktevekt.