Hva leter du etter?

Dyrevelferd

God dyrevelferd i husdyrproduksjonen er viktig. Norsk husdyrnæring jobber med å fremskaffe kunnskap som kan bidra til å bedre dyrevelferden. På flere områder er det utfordrende å avgjøre hva som til enhver tid er god velferd for dyra. 


Publisert: 30 jan, 2017 Oppdatert: 30 jan, 2017

I Norge har vi et strengt regelverk for hvordan dyr skal ha det. Regelverket sier blant annet at bonden må ha kunnskap om stell av dyr og om hva som skal til for at dyr skal ha god velferd. Mattilsynet er den offentlige myndigheten som fører tilsyn med regelverket. De følger med på om bøndene følger regelverket og om dyra har det godt på gården.

Lov om dyrevelferd har som formål å fremme god dyrevelferd og respekt for dyr. Loven har mange generelle bestemmelser, og i § 3 "Generelt om behandling av dyr" sier loven at «dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger». Dyrevelferdsloven omfatter blant annet temaene hjelpeplikt, kompetanse og ansvar, transport og avliving.

Velferdskriterier

Brambell-komiteen i Storbritannia lanserte de første velferdskriteriene for husdyr i 1965. Disse "Husdyras 5 friheter” blir fortsatt mye brukt. 

  • Frihet fra sult, tørst og feilernæring
  • Frihet fra ubehag
  • Frihet fra frykt og stress
  • Frihet fra skade og sjukdom
  • Frihet til å utøve normal atferd

Etter hvert har man fått mer kunnskap om hva dyrevelferd innebærer og nye elementer har kommet inn i velferdsbegrepet. I dag går diskusjonen hovedsakelig rundt tre forhold:

  • Dyrets biologiske funksjon: helse og produksjon
  • Dyrets subjektive opplevelse av sitt daglige miljø: negative og positive følelser og opplevelser, f.eks frykt og smerte
  • Muligheten for ”et naturlig liv” / mulighet for å utøve normal artsspesifikk atferd

Helse og produksjon er relativt lett å vurdere. Men tar man med dyrets subjektive opplevelser og atferd blir det vanskeligere å vurdere velferd. Det er ikke så lett å avgjøre hvordan et produksjonsdyr egentlig opplever tilværelsen. Som utgangspunkt for å evaluere og bedre velferden hos husdyra våre må vi derfor benytte den kunnskapen vi har om dyras behov og sammenholde dette med det vi observerer. Til sammen kan observasjoner av atferd, helse, fjøsmiljø og produksjonsresultater gi oss et bilde av hvordan dyra har det. Gode produksjonsresultater er i seg selv ikke nødvendigvis et uttrykk for god velferd. Men dårlige produksjonsresultater kan indikere at det er uheldige velferdsfaktorer som ligger bak.

Velferdsindikatorer

Velferdsindikatorer er objektive metoder for å måle grader av velferd. Noen indikatorer er ressursbaserte og handler om omgivelser og ressurser dyra har tilgang til - som eksempelvis areal, rotemateriale for gris og strøbad for kylling. Ressursbaserte velferdsindikatorer er relativt lette å måle, registrere eller vurdere.

Dyrebaserte velferdsindikatorer handler om forhold ved selve dyret som kan vise om det har et godt liv. Det kan være fothelse og forekomst av hudlidelser. Men det kan også være knyttet til atferd. Et dyr som har det bra har gjerne et bredt atferdsregister, virker kvikt og uttrykker positiv atferd på ulike måter. Dyr som kjeder seg kan få negative atferdsmønster eller bli apatiske. Dyrebaserte velferdsindikatorer som handler om atferd kan være vanskelig å måle eller vurdere siden det krever mye observasjon og inngående kunnskap om dyreslaget. 

Både dyrevelferdsforskerne og husdyrnæringa jobber med å komme fram til gode velferdsindikatorer for ulike dyreslag.

Forutsetninger for god dyrevelferd

Norske bønder er glad i dyrene sine og jobber hardt for at dyra skal være friske og ha det bra. I Norge har vi mange flinke bønder, og de samarbeider tett med veterinærer. Bøndene kan mye om dyrevelferd. De er opptatt av godt stell og jobber stadig med forbedringer. Et eksempel er inneklima og miljø. Det skal ikke være for fuktig og de må bruke nok tørt strø. Det er også viktig med riktig temperatur, frisk luft, lys og at dyra har god nok plass.

I det daglige er det dyreeieren/røkteren som har størst betydning for dyras velferd, og det kan være forskjeller på hva ulike røktere anser som godt dyrestell og hvor de mener lista bør ligge. Det samme gjelder også andre aktører som rådgivere, veterinærer og forbrukere. Hvilket nivå av sykdom i en besetning kan vi akseptere før vi sier at dette er et velferdsproblem? Når blir dårlig fôring eller vått og skittent underlag et dyrevelferdsproblem? Når er det ikke lenger ”godt nok”? 

En annen faktor som er av betydning for dyrevelferd hos produksjonsdyr er de økonomiske rammebetingelsene. I noen tilfeller er kanskje den mest optimale løsningen, sett fra dyrenes ståsted, ikke økonomisk gjennomførbar dersom produsenten skal oppnå en akseptabel inntjening.