For at smitte fra dyr og miljø ikke skal spres til andre besetninger, pålegger også Mattilsynet å fjerne smitte gjennom sanering, som blant annet omfatter en grundig vask og desinfeksjon. Frem til dette er gjennomført, er besetningen båndlagt.
Selv om man på 70-80-tallet i stor grad lyktes med å bekjempe smitte i store deler av landet gjennom omfattende vaksinering over mange år, er ikke vaksinering som eneste tiltak aktuelt i dag. Det er flere grunner til det.
Det ville vært behov for at alle besetninger i et gitt område måtte vaksinert over flere år. Ringormsporer kan leve i miljøet i svært mange år. Erfaring fra flere utbrudd i Rogaland tyder på at smitte kom fra fjøs som hadde stått ubrukt i ti år. For å være sikker på å få has på smitten gjennom vaksinering, måtte alle dyr i alle besetninger ha blitt vaksinert i 10-15 år. Alle kalver måtte vaksineres fortløpende slik at ikke smitte fikk bygd seg opp.
Ulemper ved vaksinering av friske besetninger
Vaksinering av besetninger kan kamuflere smitte, da dyra kan bære smitte uten å vise sjukdomstegn.
Gitt at man valgte kun vaksinering som hovedstrategi, ville det derfor være nødvendig å avgrense det aktuelle området – eks. gamle Nord-Trøndelag - og ikke omsette dyr ut av dette området imellom 10-15 år for å være sikker på at all miljøsmitte var borte. Det ville innebære årlige kostnader for alle produsenter med utgifter til veterinær og vaksinering samt begrensa mulighet til livdyromsetning ut av området. Dyr som skulle inn i området måtte være vaksinert i god tid før forflytning.
Dagens omsetning av livdyr er av et helt annet omfang enn på 70-80-tallet. Svikt i vaksinerutiner ville gitt oppblussing og «rykk-tilbake-til-start» med tanke på at smitte igjen ville bygge seg opp.
Folk som håndterer dyr i slike områder vil også ha økt risiko for selv å få ringorm, noe som er ugunstig både for personene selv og øker risikoen for spredning av smitte tilbake til storfe som ikke er vaksinert.