Hva leter du etter?

Dyrehelsa- verdt å beskytte

Den norske dyrehelsa utfordres av sentrale trekk ved tiden vi lever i. Vi importerer mange produkter, vi reiser mye og vi bruker utenlandsk arbeidskraft i husdyrnæringen. Alt dette øker risikoen for at husdyra våre blir utsatt for smittsomme sykdommer. Smittevernet er viktigere enn noen gang.


Publisert: 31 okt, 2016 Oppdatert: 31 okt, 2016

Av Nina Svendsby

Husdyrnæringen i Norge har gjennom mange år samarbeidet med veterinærmyndigheter og fagmiljøene om å overvåke og bekjempe smittsomme dyresykdommer. Allerede på 1800-tallet ble den smittsomme sykdommen saueskabb bekjempet, en sykdom som norske sauer har vært fri for siden.

Etter hvert har det å kontrollere og sanere smittsomme dyresykdommer blitt en bevisst strategi som myndigheter og husdyrnæringen er enige om å jobbe etter. Jevnlig har nye prosjekter blitt satt i gang. Målet har vært å fjerne virus og bakterier som plager dyr og bonde og ødelegger økonomien i produksjonen. På nittitallet dreide strategien i retning av å redusere antibiotikaforbruket hos norske produksjonsdyr. Resultatet er at norske matproduserende dyr har unikt god dyrehelse og får oppsiktsvekkende lite antibiotika i internasjonale sammenligninger. Men noen tendenser i tiden skaper bekymring.

Åpnere grenser – nye utfordringer

Vi har stadig mer kontakt med andre land i verden. Vi importerer mat og andre varer. Vi reiser over hele kloden, uavhengig av om vi har kontakt med norske husdyr eller ikke. Og slik kan det være, men vi er avhengige av nødvendig kompetanse om smittevern og at kunnskapen blir brukt i det daglige.

Å gå ut og inn i utenlandske og norske besetninger om hverandre vil ikke gå bra i lengden. Det vil føre til at norske husdyr blir smittet med nye virus og bakterier som kan rekke å spre seg til mange besetninger før vi oppdager det.

Effektivt smittevern er avgjørende

Det er ikke lett å få adgang i et norsk grisehus nå om dagen. MRSA-bakteriene, resistente gule stafylokokker, har lært norske svineprodusenter verdien av godt smittevern. Får man komme inn i grisehuset, er det under forutsetning av at man nylig har testet seg for MRSA med negativt resultat og godtar å bruke overtrekkstøy, munnbind og hansker. Erfaringen med å sanere grisehusene for MRSA har bekreftet at effektivt smittevern er viktig i moderne svineproduksjon.

MRSA-smitten i norsk svineproduksjon har i de fleste tilfellene kommet fra folk, bøndene selv eller ansatte, etter kontakt med svineproduksjon i andre land.

Import er lik risiko

Menneskelig kontakt med utlandet er en viktig risikofaktor. Men dyr som flyttes over landegrensene utgjør en enda større trussel. I importspørsmålet er norske bønder ansvarlige, de importerer svært få dyr. Og de som blir importert blir fulgt opp av KOORIMP og Mattilsynet, med isolat og testing både på avsenderstedet og etter ankomst i Norge. Dette reduserer risiko for å få inn smitte. Å klare å holde antall importerte dyr lavt og følge opp importer tett er en forutsetning for å bevare den gode dyrehelsa i Norge. Når det er behov for nytt genetisk materiale, er import av sæd og embryo et trygt og godt alternativ til levende dyr.

Import av eksotiske drøvtyggere som lama og alpakka har økt i Norge. Blant disse importørene har forståelsen for risikoreduserende tiltak som prøvetaking og testing økt på grunn av påvisninger av smittestoffer. Norsk Alpakkaforening anbefaler sine medlemmer å følge opp husdyrnæringens krav for å redusere risiko. Diagnostikken kan utgjøre en utfordring, da de færreste testene er 100 prosent sikre. Gjentatt testing og lang isolasjonstid kan kompensere for slike mangler, men risikoen vil uansett ikke være null.

Norge har i dag en dyrehelsestatus som er unik i internasjonal sammenheng. Den kommer ikke av seg selv. Det er en kontinuerlig jobb å ta vare på det konkurransefortrinnet som den gode dyrehelsa gir oss.