Hva leter du etter?

Effektivt smittevern – en forutsetning for god dyrehelse

Norge har en dyrehelsestatus som er unik i internasjonal sammenheng. Vi kontrollerer og sanerer smittsomme sjukdommer andre land har gitt opp å bekjempe. Å bevare denne situasjonen krever kontinuerlig innsats. Effektive smittevernrutiner i alle ledd i husdyrproduksjonen er helt avgjørende.


Publisert: 07 des, 2018 Oppdatert: 07 des, 2018

For å drive godt smittevern, er grunnleggende kunnskap om de aktuelle smittestoffene og mulige spredningsveier en forutsetning. Smitte kan være virus, bakterier, parasitter, prioner og sopp som har evne til å gi sykdom. Den kan være artsspesifikk eller ha evne til å gi sykdom hos flere dyrearter. Mange agens kan også spre seg mellom mennesker og dyr.  

I norsk husdyrnæring er vi opptatt av å unngå introduksjon av alvorlig smittsomme sjukdommer vi ikke har i Norge. Derfor har vi egne krav som gjelder ved import. Men vi legger også ned stor innsats for å kontrollere og hindre spredning av det vi betrakter som relativt vanlige sjukdommer. De kan nemlig ha store konsekvenser både for produksjonsøkonomien, antibiotikaforbruket og ikke minst for dyrevelferden. I senere tid har smittevernrutiner fått større oppmerksomhet i saue- og storfehold, mens det i fjørfe- og grisehold har vært høy bevissthet rundt godt smittevern i lang tid. 

Livdyrsalg og -transport 

Direkte smitte fra dyr til dyr er den viktigste smitteveien, både mellom og innen besetning. Når livdyr flyttes mellom besetninger, innebærer det mulighet for spredning av smitte over både korte og lange avstander. Derfor er dokumentasjon av fravær av smitte et viktig prinsipp for livdyrhandel. Kjøper må forlange god dokumentasjon på helsetilstand i selgerbesetningen. I tillegg vil isolering av innkjøpte dyr i en periode redusere risikoen for å få ny smitte inn i besetningen.  

Persontrafikk 

Personer som har hatt kontakt med smitta dyr kan dra med seg smitte til andre besetninger. Et helt elementært tiltak er å unngå at uvedkommende går inn i husdyrrom uten tillatelse fra eier. Etablering og bruk av smittesluse er svært viktig for å redusere smitterisikoen. Mennesker kan bære med seg smitte på hender, utstyr, sko og klær. En dyrlege som har vært i kontakt med sjuke dyr må derfor bruke smitteslue og skifte klær og skotøy samt gjennomføre grundig vask av både hender og eventuelt smitteførende utstyr. 

Utstyr som flyttes 

Kjøp, salg eller lån av landbruksutstyr representerer også en potensiell kilde til å bringe smittestoffer mellom gårder. Eksempelvis må melkeroboter og gjødselhåndteringsutstyr rengjøres grundig og desinfiseres. Utstyr importert fra andre land bør også stå en stund «i karantene» før det tas i bruk for å redusere smitterisikoen så mye som mulig. 

Vektorbåren smitte 

Flått, mygg og sviknott spiller viktige roller som vektorer for overføring av en del alvorlig smittsomme sjukdommer som vi ikke har i Norge per i dag, som f.eks. blåtunge som overføres med sviknott. En stor utfordring hos norske husdyr er knyttet til flåtten, som blant annet overfører sjodoggsmitte hos sau. 

Fôr og vann  

Fôr og vann kan også inneholde smitte, og dette er spesielt aktuelt i år med stor import av grovfôr. En del smittestoff er svært robuste og kan overleve lenge i både vann og ulike typer grovfôr. Derfor er det viktig med smittereduserende tiltak for å beskytte husdyra våre mot sjukdommer vi ikke har her i landet eller har bekjempet tidligere.  

Luftbåren smitte  

Noen smittestoff kan spres med luft over til dels store avstander og krever svært raske og omfattende tiltak dersom smittespredning skal stoppes. Det gjelder blant annet munn- og klauvsjukevirus, men også et smittsomt luftveisvirus (porcint respiratorisk coronavirus - PRCV) som nylig ble påvist for første gang hos gris i Norge. Sistnevnte gir i motsetning til førstnevnte ikke alvorlig sjukdom. 

Noen konkrete eksempler: 

  • Fotråte: Norge har ved flere anledninger fått inn ondarta fotråte gjennom livdyrimport. I 2008 ble sjukdommen påvist hos sau for første gang siden 1948, og det er sannsynliggjort at smitten kom med levende sau fra Danmark. Etter at smitten først ble introdusert til Jæren, spredte den seg lokalt mellom naboer, gjennom værringer og ved bruk av fellesbeite til voksne søyer, såkalt husmorbeite. I tillegg ble smitten spredt over større avstander gjennom livdyrsalg. Kombinasjonen av smittespredning over lengre avstander og påfølgende lokal spredning ga større og mindre utbrudd spredt over flere deler av Rogaland og Aust-Agder. 
  • Smittsom hoste og diaré hos storfe: Kontrollprogrammet for bekjempelse av smittsom hoste (Bovint Respiratorisk Syncytialvirus - BRSV) og smittsom diaré/vinterdysenteri (Bovint Coronavirus - BCoV) har to prioriterte tiltak for å redusere spredning av smitte. Det ene er gode smittesluser for besøkende til storfebesetninger. I slusa skifter besøkende klær og skotøy samt vasker hender og utstyr. Det er den viktigste forutsetningen for å kunne komme inn i en besetning uten å dra med seg smitte og samtidig komme ut av besetningen uten å dra med seg eventuell smitte derfra. Det andre og svært viktige tiltaket er at kjøp og salg av livdyr skjer mellom besetninger med samme status, dvs. at de som er fri for smitte kun kjøper livdyr fra andre frie besetninger.  
  • MRSA: Bekjempelsen av meticillinresistente stafylokokker i husdyrnæringa krever store ressurser, og mange svinebesetninger er sanert. Her er det resistensegenskapene ved bakterien og risikoen for infeksjoner hos mennesker som gjør at man har valgt en bekjempelsesstrategi, da bakterien ikke gir sjukdom hos svin. Forekomsten i Norge er mye lavere enn i mange andre europeiske land, og i de fleste tilfellene er det sannsynlig at smitte har kommet med personer fra utlandet som har nær kontakt med husdyr i Norge.  
  • Influensa fra folk til kalkun: Av de mindre åpenbare, men godt sannsynliggjorte spredningsmåter er smitte av human sesonginfluensa fra folk til kalkun. Dette er ikke vanlig, og alarmen gikk med mistanke om fugleinfluensa etter påvisning av antistoffer i en kalkunflokk for noen år siden. Årsaken var høyst sannsynlig at en influensasjuk røkter som skulle inseminere kalkunene smittet dyra med sin influensa, noe som er beskrevet fra andre land ved noen få anledninger. Smittens veier er uransakelige!