Storfe er i en spesiell posisjon i forhold til de andre dyreslagene. Det omsettes over 100 000 livdyr per år. I tillegg er lite dokumentasjon på status for smittsomme sykdommer sammenlignet med for eksempel gris. Dyretransport av slaktedyr og livdyr representerer en vesentlig risiko for både langtransportert og kortreist smitte. Livdyr er som regel ansvarlig for det vi kaller langtransportert smitte.
Effektiv pålessing viktig
Det er en klar sammenheng mellom pålessingstid, dyrevelferd og smitterisiko. Gjennomsnittlig transporttid for storfe er ca tre timer. Animalia har estimert at ¾ til 1 time går med til å stå stille på gården under pålessing. De fleste pålessinger tar kortere tid, men det er et mindre antall som drar snittet opp på grunn av dårlige pålessingsforhold. Gårder med rask og effektiv pålessing, der dyra går frivillig, har svært sjeldent behov for dyrebilsjåførens hjelp inne i fjøset. Dermed er risikoen for smitteoverføring lav. Storfe som er vant til håndtering og flytting er trygge og går stort sett frivillig. Det er altså en god investering for både bonden og slakteriet å arbeide for bedre pålessingsforhold.
Dyra bør tilvennes
Det er i hovedsak to faktorer som bestemmer pålessingstid og dermed om dyrebilsjåføren må inn i fjøset eller ikke. Den ene er dyra og deres oppfatning av å bli flyttet fra bingen. Den andre faktoren er miljøet langs den veien dyra skal gå fra bingen til dyrebilen. Her inngår belysning, om det er grinder som avgrenser drivveien, hvilken golvtype dyra beveger seg på og om det er flatt eller stigning.
Dyr som flere ganger er flyttet mellom ulike miljø og som er vant til folk, er enkle å håndtere. Storfe er lettere å håndtere som kalver enn som store okser. Det er derfor smart å tilvenne flytting fra ung alder. Flytting uten stress, men heller med belønning, gjør at dyra oppfatter det som en positiv opplevelse, og det blir lettere neste gang. For bonden blir dette en investering i dyrevelferd da dyra heller ikke stresses opp av transport og oppstalling på slakteri.
Utforming av utlastingsarealer
I smittesammenheng er fjøset rein sone, mens arealet der dyrebilsjåføren opererer er urein sone. Det viktigste kravet for å kunne holde rein sone skilt fra urein sone, er at dyra hindres fra å returnere til fjøset etter å ha kommet i kontakt med avføring fra dyra på dyrebilen. Videre skal dyrebilsjåføren og bondens spor ikke krysse hverandre. Målet er at bonden tar dyra ut av fjøset og kan drive dyra fra fjøset og inn på bilen uten hjelp fra dyrebilsjåføren.
Mange leverandører vegrer seg for å flytte ungokser aleine, og det er ikke uten grunn. Det er avgjørende at bonden har fluktmuligheter og gjemmesteder i tilfelle det behøves.
Små tiltak gir ofte gode resultat
Dyrebilsjåførene har oftest bedre forutsetninger enn bonden selv til å finne gode løsninger rundt utlasting. Sjåføren har både opplæring, trening og erfaring for å vite hvilke løsninger for utlasting som vil fungere best ut fra byggets utforming. Dyretransportørene og slakteriene bør derfor informere om at de kan bidra med råd og hjelp i bondens arbeid med å oppfylle kravet i smittevernplanen. Dyrebilsjåføren som kjenner utfordringen på den enkelte gård er sentral og bør involveres tidlig.
Økonomiske virkemidler
Slakteriene kan spare betydelige kostnader dersom pålessingstida reduseres. I tillegg vil risiko for personskader bli mindre dersom utlastingen kan skje så rolig og effektivt som mulig. Det er altså gode grunner til å vurdere økonomiske virkemidler for å stimulere leverandørene til å bedre pålessingsforholdene. Forutsetningen for at økonomiske virkemidler skal fungere, er imidlertid at man har en god oversikt over hvordan tilstanden er i dag. Det som ikke blir målt kan vanskelig forbedres.