Dyrevelferdsprogrammene virker

Selvsagt skal dyrevelferdsprogrammene bidra til at alle besetninger drives i tråd med offentlige krav, og regelverksbrudd skal oppdages og følges opp. Det har hele tiden vært grunntanken. Men det er viktig at alle parter er bevisst at dyrevelferdsprogrammene har både mer langsiktige og ambisiøse mål enn det.

Avhengig av samfunnets tillit

Dyrevelferd har historisk vært et konkurransefortrinn for norsk husdyrproduksjon. Dette fortrinnet krever et klart felles mål om å ha et dokumentert nivå for dyrevelferd utover offentlige minimumskrav. Det kommer stadig påminnelser om at næringa på dette området ikke er sterkere enn svakeste ledd. God dyrevelferd må sikres hos alle produsenter for å opprettholde samfunnets tillit til norsk matproduksjon. Variasjonen blant produsenter både i praksis og holdninger er for stor.

Gapet mellom Mattilsynets funn på uvarslede tilsynsbesøk og det veterinær og bonde registrerer ved besetningsgjennomganger i dyrevelferdsprogrammene er for stort. Næringa tar dette på alvor. Helsetjenestene i Animalia, som har ansvar for drift og utvikling av dyrevelferdsprogrammene, har med seg dette inn i arbeidet med videreutvikling av programmene og arbeider for å løfte kompetansen om både dyrevelferd og dyrevelferdsprogrammene hos produsent og veterinær. For vi mener fortsatt at dyrevelferdsprogrammer er det beste verktøyet for å oppnå bedre velferd i hele husdyrholdet.

Hva er målene?

Dyrevelferdsprogrammene skal sikre systematisk arbeid for bedre velferd i alle besetninger, også i besetninger der forholdene i utgangspunktet er gode. I alle husdyrhold er det mulig å finne forbedringsområder som gir bedre dyrevelferd og ofte også bedre økonomi. Dette bidrar dyrevelferdsprogrammene til gjennom å tilrettelegge for rådgiving og fruktbare diskusjoner mellom bonde og veterinær.

Når arbeidsmetodikk og velferdsindikatorer som registreres er de samme i alle besetninger, og disse opplysningene samles i en felles database, gir dette en dokumentasjon av status og utvikling i hele den norske husdyrnæringa. Dokumentasjonen danner grunnlag for å identifisere felles forbedringsområder.  

Vi har per i dag innført dyrevelferdsprogrammer for slaktekylling, verpehøns, kalkun, oppals- og rugeeggleddet for slaktekylling og kalkun, i tillegg til svin, storfe og sau. Selv om vi i første fase ikke inkluderer de aller minste dyreholdene, har vi allerede nå en omfattende dokumentasjon av status for internasjonalt anerkjente dyrevelferdsindikatorer i norsk husdyrnæring. I tillegg har vi en stor base med forbedringspunkter for ulike produksjoner.

Kompetanse – både mål og virkemiddel

Økt kompetanse og bevissthet om dyrevelferd både hos produsenter og alle andre som er involvert i drifta av besetningen er både et mål og et viktig virkemiddel i programmene. Derfor er ulike kompetansetiltak en del av alle dyrevelferdsprogram.

Produsentens kompetanse om og holdninger til dyrevelferd er den viktigste faktoren for dyrevelferd i den enkelte besetning. Dyrevelferdsprogrammene skal øke kompetansen og justere praksis som kan eller må forbedres. De skal bidra til å systematisere alle produsenters forbedringsarbeid på dyrevelferdsområdet – og gjennom det, over tid, endre holdninger.

Dyrevelferdsprogrammene er generiske, så alle varemottakere er part i programmene. Den enkelte varemottakers oppfølging av egne produsenter, god dialog med besetningsveterinærer og konsekvent bruk av virkemidlene som skal sikre oppslutning om dyrevelferdsprogrammene, er avgjørende for at de skal fungere etter hensikten.

Veterinæren er i de fleste produksjoner en av de nærmeste rådgiverne og kjenner besetningen og forholdene hos den enkelte godt. Mange veterinærer driver allerede mye rådgivning og forebyggende helsearbeid. Gjennom dyrevelferdsprogrammene skal det sikres rådgivning om dyrevelferd og forebyggende tiltak i alle besetninger. Dette skjer innenfor en definert ramme og blir godt dokumentert. Veterinærens rolle i dyrevelferdsprogrammene er avgjørende for at programmene skal fungere godt. Det er en krevende oppgave, og i alle dyrevelferdsprogrammene er det er krav om jevnlig etterutdanning for å være besetningsveterinær.

Bransjeretningslinjer og forskriftsfesting 

Dyrevelferdsprogrammene er formalisert gjennom bransjeretningslinjer som varemottakerne forplikter seg til å følge. Bransjeretningslinjene sendes også Mattilsynet for annerkjennelse eller godkjenning. Bransjeretningslinjene blir med dette også en del av Mattilsynets tilsynsgrunnlag. Krav om deltakelse i dyrevelferdsprogrammene for fjørfe og dyrevelferdsprogrammet for svin er i tillegg forskriftsfestet. 

En framtidsrettet satsing

Endringshastigheten både i kunnskapsutviklingen og samfunnets oppmerksomhet om dyrevelferd er høyere enn før, og forbrukere krever god og dokumentert dyrevelferd.

Dyrevelferdsprogrammer i alle produksjoner har vært en satsng fra en samlet husdyrnæring for å møte denne utviklingen. Denne satsingen er unik i internasjonal sammenheng. Vi vet per nå ikke om noe annet land hvor næringas eget arbeid med dyrevelferd i husdyrproduksjonene omfatter så godt som alle produsenter og hvor status og forbedringsarbeidet dokumenteres på denne måten. 

Tabell 1: Antall DVP-besøk av veterinær per juni 2023