Nødslaktordningen skal bidra til at dyr som ikke er transportdyktige, men ellers har en helsestatus som gjør at det kan slaktes og kjøttet brukes som menneskemat, blir avlivet på gården før slaktet transporteres til slakteanlegget for fullføring av slakteprosessen og kjøttkontroll. Ordningen skal forhindre unødig lidelse ved å unngå behandling av dyr med dårlig prognose eller langt forventet behandlingsforløp. Før avliving skal en veterinær ha undersøkt dyret og attestert at helsetilstanden gjør det egnet til slakting.

Nødslaktordningen er relativt dyr både for slakteriet og produsentene som benytter den. Kostnaden per nødslakt for slakteriet varierer mye da det er forskjell i avstand fra produsent til slakteri, tidspunkt på døgnet, om det er flere nødslakt i samme område eller andre faktorer. Det er derfor bare storfeslakt som har en så høy verdi at det er forsvarlig å bruke ordningen i noe omfang. For svin og småfe er alternativet i tilsvarende situasjoner avliving for destruksjon eller unntaksvis hjemmeslakting for eget forbruk. I 2022 ble det nødslaktet 458 svin. Halvparten av disse kom fra 3 produsenter. Denne artikkelen vil på grunnlag av dette kun omfatte storfe.

Trenden de siste 15 årene er at både antallet og andelen storfe som nødslaktes er stigende. Et samspill mellom flere faktorer kan forklare denne utviklingen; endringer i regelverket, de økonomiske rammebetingelsene generelt og knyttet til nødslaktordningen spesielt, endringer i driftsformer og dyremateriale. Mulige endringer i forekomst av tilstander som fører til nødslakt kan også ha betydning. Artikkelen gir en oversikt over disse forholdene og sammenhengene. Alle data, med mindre annen henvisning, er hentet fra Animalia sin slaktedatabase.

Nødslakt i Norge

Norge er nå det eneste landet i Norden som har en utbredt nødslaktordning. I de andre nordiske landene er det mulig med nødslakt, men det er kun et fåtall slakterier som tilbyr ordningen¹.

Totalt antall storfe som er slaktet på norske slakterier er redusert med 10,5 prosent fra 2006 til 2021. Andelen nødslakt av totalt antall slaktede dyr har økt fra 3,1 prosent til 4,6 prosent i samme periode.

Fordeling på kategori

Andelen nødslakt for kategorien Ung ku utgjør 6,8 prosent av antall slakt i kategorien, mens nødslakt av ung okse til sammenligning utgjør 1,7 prosent. Nødslakt i kategorien Ung ku skyldes ofte kalvingsvansker og produksjonsrelaterte sykdommer. Ved sammenligning av kategoriene ku og okse er forskjellen litt mindre, men fortsatt markant. Nødslakt utgjør 8,5 prosent i kategorien ku, mens nødslakt i kategorien okse utgjør 2,4 prosent. Ung okse og okser nødslaktes omtrent utelukkende på grunn av ulykker i fjøs. Igjen er det naturlige forklaringer på forskjellene slik som for ungdyrene. Det er kategoriene ung ku og ku som står for den største økningen i andel nødslakt mellom 2011 og 2021, med en økning på henholdsvis 2,5 prosent og 2,4 prosent.

Fordeling på geografiske regioner

Andelen nødslakt har økt i alle regionene, men det er spesielt i Øst, Sør-Vest og Sør vi ser en stor økning fra 2006 til 2021. Andelen nødslakt i region Midt har vært relativt stabil gjennom perioden med kun 0,2 prosent økning. Årsaken til den store økningen i nødslakt i region Øst i 2021 er ikke kjent. Det var ikke tilsvarende økning i andre regioner.

De fem regionene er Nord (Nordland, Troms og Finnmark), Midt (Trøndelag), Nord-Vest (Møre og Romsdal, Vestlandet nord for Bergen) Sør-Vest og Sør (Vestlandet sør for Bergen, Rogaland og Agder), Øst (Innlandet, Vestfold og Telemark, Viken).

Variasjon mellom raser

Det skjer en gradvis endring i rasesammensetningen i storfepopulasjonen. Først og fremst øker andelen kjøttfe, men det er også en viss økning av Holstein i melkekupopulasjonen. De ulike rasene har litt ulik helse- og risikoprofil. Et relevant spørsmål er om endringen i nødslakt kan forklares med endringer i rasesammensetningen? Dette kan vi få informasjon om gjennom å se på andel nødslakt og total slakt for de ulike rasetypene.

Holstein er i vår statistikk skilt ut fra de andre rasetypene, da denne rasen skiller seg ut i andel nødslakt. 8,7 prosent av alle slaktede Holstein-dyr ble slaktet som nødslakt i 2021. Deler vi opp tallene fra 2021 etter kategori, ser vi at i kategorien ung ku ble hele 11,2 prosent av Holstein nødslaktet i 2021. For ku er andelen hele 15,8 prosent. Det er særlig i region Sør-Vest og Sør det finnes mye Holstein. I denne delen av landet er andelen Holstein som nødslaktes 10 prosent av totalt antall slaktet, noe som er nesten dobbelt så høy andel som i region Øst og Midt.

For melkefe, hvor NRF utgjør 97 prosent, ser vi en økning fra 2011 til 2021 på 1,5 prosent av andelen slakt som nødslaktes. I 2021 ble 4,3 prosent av alle melkefe nødslaktet. For kategoriene kvige, ung ku og ku vi ser en økning på 2,3-2,5 prosent. Andelene i 2021 var henholdsvis 6,4 prosent, 6,1 prosent og 8,7 prosent. Rasetype melkefe er den rasetypen med flest slakt i alle kategorier, inkludert ung okse. 1,6 prosent av unge okser av melkefe nødslaktes, mot 1,7 prosent av ung okse for alle rasetyper.

Lette kjøttfe, med raser som Hereford og Aberdeen Angus, har en relativt stor andel av ung ku og ku som går til nødslakt, henholdsvis 9,5 og 7,5 prosent. Det samme ser vi hos tunge kjøttfe, med raser som Charolais og Limousin, hvor andelen er henholdsvis 10,1 prosent og 7,3 prosent.

Krysninger er den rasetypen etter melkefe hvor det slaktes flest ung okse. Blant krysninger er det en liten økning i andel dyr som nødslaktes på 0,8 prosent. Dette er i hovedsak på grunn av kategoriene ung ku og ku.

Regelverk og endringer

Nødslaktordningen blir i dag regulert av Animaliehygieneforskriften forordning 853/2004. Forskriften sier at kjøtt fra tamme hov- og klovdyr som blir nødslaktet utenfor slakteriet kun kan brukes til menneskemat dersom det oppfyller gitte krav. Et av disse kravene definerer hva et nødslakt er: «Et dyr som ellers er friskt, skal ha vært utsatt for en ulykke som, av hensyn til dyrets velferd, forhindret at dyret kunne fraktes til slakteriet.»

Det er også et absolutt krav at dyret må gjennomgå en ante mortem-kontroll (levendedyrkontroll) utført av en veterinær.
Animaliehygieneforskriften ble vedtatt i 2008 og trådte i kraft i 2010. Før dette ble nødslakt regulert i Forskrift om kjøttkontroll og omsetning mv. av ferskt kjøtt. I denne var definisjonen på nødslakt: «… slakting som følge av skade eller sjukdom som iverksettes utenom slakteri etter at veterinær har undersøkt dyret og funnet det egnet til slakting. Veterinær skal også vurdere om transport av dyret levende til slakteriet er mulig eller vil medføre unødig lidelse for dyret.» Selv om dette var definisjonen, var det åpnet for at dyret kunne avlives før ante mortem-inspeksjon av veterinær ved livstruende eller smertefulle skader.

I tillegg til regelverket som definerer hva et nødslakt er, kommer regelverket for næringsmessig transport av dyr. Forskriften trådte i kraft i 2012 og definerer blant annet enkelte situasjoner hvor det er forbudt å transportere dyr. Bruk av overtredelsesgebyr som en mulig form for reaksjon fra Mattilsynet i dyrevelferdssaker er hjemlet i dyrevelferdsloven av 2010. Først når Forskrift om overtredelsesgebyr etter dyrevelferdsloven kom i 2014, begynte Mattilsynet å utstede overtredelsesgebyr ved transport av dyr til slakteri.

Innstrammingen i både hygiene- og transportregelverket mellom 2010 og 2012 påvirket dermed i hvilke situasjoner dyr kunne nødslaktes.

Veiledere

Mattilsynet kom i 2010 med en veileder for nødslakt. Siste versjon kom i 2021. Veilederen skal bidra til enhetlig forståelse og praktisering av regelverket. I tillegg til en gjennomgang av ansvarsforholdene rundt dyreeier, veterinær, slakteriet og Mattilsynet, gir veilederen eksempler på vanlige problemstillinger. I nyeste versjon av veilederen ble det strammet inn på hvor lang tid det kan gå fra dyret er utsatt for en ulykke til det blir avlivet (maksimalt 24 timer fra tilstanden inntreffer til dyret avlives, med unntak for lette haltheter).

I 2017 kom det også en veileder om transportegnethet og skille mellom dyr under transport. Denne tar i likhet med nødslaktveilederen også for seg ansvaret til dyreeier, transportør og veterinær, samt vanlige problemstillinger.

Tidligere kunne man prøve behandlinger og se om dyret responderte eller ikke. Dette forutsatte selvsagt at behandlingen ikke i seg selv medførte at dyret ikke kunne slaktes pga. medisinrester og tilbakeholdelsesfrister. Siden beslutningen om å behandle eller nødslakte et dyr nå må tas innen 24 timer, er ikke dette mulig på samme måte. Strengere vurderinger av transportegnethet, bevisstgjøring av ansvaret til både produsent og sjåfør og bruk av overtredelsesgebyr har ført til at man oftere vurderer nødslakt for ikke å risikere å transportere et dyr som ikke er transportdyktig. Dette er sannsynlige årsaker til økt bruk av nødslaktordningen de senere årene.

Hvilke helsetilstander fører til nødslakt?

Før et dyr kan nødslaktes, skal veterinær gjøre en ante mortem-undersøkelse av dyret og skrive en nødslaktattest som beskriver symptomer og tentativ diagnose. Nødslaktattesten skal inngå i vurderingsgrunnlaget ved post mortem-kontrollen av slaktet.

Det er per i dag ikke noe sentralt register over hvilke diagnoser som stilles for det enkelte dyr som nødslaktes. Ser vi til statistikkene for utrangeringsårsaker i Storfekjøttkontrollen og Kukontrollen, og kombinerer dette med generell kunnskap om bruken nødslaktordningen, kan vi se at enkelte helsetilstander er særlig hyppig årsak til nødslakt. Halthet, kalvingsproblemer, melkefeber eller muskel-/nerveproblemer som gjør at dyrene ikke kan reise seg etter melkefeber, bør- eller skjedeframfall og jurproblemer er av de vanligste diagnosene. Dette støttes av en studie av Skuladottir et. al (2022) som så på 2229 nødslaktattester fra 2018.

Førstegangskalvere er mest utsatt for kalvingsrelaterte tilstander som fører til nødslakt. Risikoen er langt høyere enn for eldre kyr. Kalvingsrelaterte nødslakt er mest vanlig på kjøttfe. En studie viste at kalvingsrelaterte problemer var årsak i 28 prosent av nødslaktede kjøttfe, mens det var årsak i 12 prosent av nødslaktede melkefe2. For kvige var kalvingsproblemer årsak i 46 prosent av nødslaktede kjøttfe og 17 prosent av nødslaktede melkefe².

Hos kjøttfe er vektøkningen større og raskere enn hos melkefe. Dermed blir kvigene tidligere kjønnsmodne. En mulig konsekvens av dette kan være at en større andel av kjøttfe kalver med et umodent bekken. I tillegg kan den mer intense fôringen av kjøttfe føre til større kalver, noe som også kan bidra til økt forekomst av kalvingsproblemer. Kjøttfe er også generelt mer kjøttsatte og delvis feitere, noe som kan medføre utfordringer med å få kalven ut ettersom dette potensielt fører til en trangere fødselskanal.

For melkefe gir praksisen med inseminering bedre mulighet til å velge en okse som gir lettere kalvinger, noe som kan være spesielt viktig med førstegangskalvere. I melkeproduksjon er jurhelse også en viktig årsak til nødslakt.

Driftsmessige forhold

Det er ingenting i vår statistikk som tyder på at besetningsstørrelse har betydning for om man velger nødslakt eller ikke, men produksjonsform og oppstalling kan spille en rolle. Statistikk og erfaring viser økte forekomst av klauv- og halthetsproblemer i løsdriftsfjøs. Dette kan i neste omgang resultere i økt bruk av nødslakt. Mer problemer med halthet og klauvhelse i løsdrift kan ha flere forklaringer. Et eksempel er økt aktivitet rundt brunst, som høyner risiko for uønsket skade. Dyr kan både skades gjennom traume til kroppen grunnet belastning eller at de sklir i selve aktiviteten. Risiko for denne type skader vil være langt lavere der dyr står oppstallet på bås. En annen konsekvens av økende andel løsdrift er at klauvmiljøet til dyra er mer utsatt grunnet økt smittepress og hygieniske forhold som tærer på klauvene.

Økonomi

Når en produsent skal vurdere økonomien i forbindelse med et nødslakt, vil han eller hun gjøre en samlet vurdering av alle de økonomiske faktorene. Kostnad for veterinær, egenandel forsikring, kostnad for nødslakter og verditapet ved nødslakt må vurderes. Avhengig av forsikringsdekning, vil avliving for destruksjon kunne være et bedre økonomisk alternativ for dyr med lav slaktevekt og -verdi.

Produsenten må betale for at nødslakter rykker ut. Summen varierer fra slakteri til slakteri. I 2022 kostet en utrykning mellom 1000 og 3000 kroner for faste leverandører til slakteriet. Dette trekkes over slakteoppgjøret. Enkelte slakterier tar en høyere sum på ettermiddag og helg ut ifra at kostnadene er høyere utenom normal arbeidstid. I tillegg til det faste trekket for utrykningen, trekkes det også en prosentsats av slakteverdien på grunn av en verdiforringelse av slaktet. Av hygieniske grunner er det begrensinger for hva et nødslakt kan brukes til. Denne prosentsatsen kan også variere mellom slakteriene, men de fleste opererer med 20 prosent trekk i avregningsprisen på storfe. I tillegg er det en kostnad ved å få en privatpraktiserende veterinær til å undersøke dyret og skrive nødslaktattest. Dersom et dyr ikke er egnet til nødslakt, og heller ikke kan behandles, må det avlives.

Forsikring

Forsikringen kan dekke ulykker og sykdommer som fører til ordinær død, avliving, nødslakt eller totalkassasjon. I tillegg kan den dekke driftstap med unntak av kalv yngre enn 3 måneder og tapt melkeproduksjon utover 60 dager. Dersom produsenten har sykdomsdekning på dyrene og et dyr må avlives eller nødslaktes, vil forsikringsselskapet støtte seg på vurderingen til privatpraktiserende veterinær. Dersom et dyr må avlives før veterinæren kommer, må produsenten dokumentere årsaker og vurderinger. Dyret kan ikke gå som nødslakt dersom det ikke er sett på av veterinær. Egenandelen varierer mellom ulike selskaper, men egenandelen vil være en del av regnestykket for produsenten i vurderingene rundt å få et dyr nødslaktet.

Privatpraktiserende veterinær

Veterinærdekningen lokalt kan påvirke om og hvordan nødslaktordningen brukes. Privatpraktiserende veterinærs rolle i nødslaktordningen er, som nevnt, å gjøre en ante mortem-kontroll av dyret før avliving, vurdere om dyret innfrir kravene til nødslakt og er egnet til mat, samt fylle ut et nødslaktsertifikat. Ved behov kan veterinæren avlive dyret før nødslakter kommer til stedet. Veterinærens erfaring og kompetanse til å vurdere ulike hendelser kan påvirke hvorvidt veterinæren anbefaler nødslakt eller ikke. Vurderingen av om en skal behandle et dyr eller sende det som nødslakt skjer ofte i et samspill med produsenten ut ifra prognose og risiko ved behandling.

Manglende tilgang på veterinær kan både føre til at dyr som kunne vært nødslaktet i stedet blir avlivet for destruksjon, eller det kan føre til at enkelte velger å sende dyret til nødslakt med en gang for å unngå en situasjon hvor man ikke får tak i veterinær senere dersom man prøver behandling.

Referanser:

1. Skúladóttir, G., Phythian, C. J., Holmøy, I. H., Myhrene, G., Alvåsen, K., & Martin, A. D. (2022). Overview of the practices of on-farm emergency slaughter of cattle in the Nordic countries. In Acta Veterinaria Scandinavica (Vol. 64, Issue 1). BioMed Central Ltd. https://doi.org/10.1186/s13028-022-00627-0

2. Skúladóttir, G., Hunter-Holmøy, I., Phythian, C. J., Myhrene, G., & Martin, A. D. (2022). Occurrence and reasons for on-farm emergency slaughter of cattle in Norway. Frontiers in Veterinary Science, 9, 1838. https://doi.org/10.3389/FVETS.2022.1067489/BIBTEX

Hva ligger bak endringer i bruk av nødslakt?