Skrevet av Ola Nafstad, ass. direktør, Animalia og John-Erik Skjellnes Johansen, melkebonde på Løkta i Nordland og styremedlem i Norges Bondelag med ansvar for dyrevelferd.

Dyrevelferdsprogrammer i alle produksjoner er en satsing fra en samlet husdyrnæring anført av Norges Bondelag. Beslutningen om å etablere dyrevelferdsprogrammer i alle produksjoner skal primært sikre og forbedre dyrs velferd, men det er også en strategi for å møte endringene og utfordringene ved at samfunnet har et mye sterkere engasjement for produksjonsdyras velferd enn tidligere.

Avhengig av samfunnets tillit

Dyrevelferd har historisk vært et konkurransefortrinn for norsk husdyrproduksjon. Skal dette fortrinnet bestå og videreutvikles, kreves nye tiltak og et klart felles mål om å ha et dokumentert nivå for dyrevelferd utover offentlige minimumskrav. God dyrevelferd må derfor sikres hos alle produsenter for å opprettholde samfunnets tillit til norsk matproduksjon. På dette området kommer det stadig påminnelser om at næringa ikke er sterkere enn det svakeste leddet.

Med dyrevelferdsprogrammene setter landbruket seg selv i førersetet og sikrer et felles system for videreutvikling og dokumentasjon av dyrevelferd på nasjonalt nivå. Det gir også de som står dyra nærmest, bøndene og landbrukets organisasjoner, styring med hvordan arbeidet med dyrevelferd i husdyrproduksjonen skal utformes og fungere.

Trenger dokumentasjon av status

Dyrevelferdsprogrammene skal sikre systematisk arbeid for bedre velferd i alle besetninger, også i besetninger der forholdene i utgangspunktet er gode. Ved å gå gjennom en del av de daglige rutinene og jobbe målrettet for å finne forbedringsområder sammen med en veterinær, kan kompetanse og bevissthet hos alle produsenter heves. Det kan også danne grunnlag for bedre dyrevelferd og en mer lønnsom produksjon i et lengre perspektiv. I alle besetninger er det mulig å finne forbedringsområder som vil gi bedre dyrevelferd og ofte bedre økonomi.

I tillegg til at dyrevelferdsprogrammene kan bidra til økt lønnsomhet for den enkelte produsent, er de også en kollektiv investering ved at dokumentasjonen fra dyrevelferdsprogrammene kan peke ut felles forbedringsområder for hele produksjoner. Det gir mulighet til å trekke ut faktabasert kunnskap som kan brukes i kommunikasjonen med myndigheter og samfunn og dermed bidra til å ivareta tillitsforholdet til forbruker.

Selvsagt skal dyrevelferdsprogrammene bidra til at alle besetninger drives i tråd med offentlige krav, og regelverksbrudd skal oppdages og følges opp. Men det er viktig at alle involverte parter er klar over at dyrevelferdsprogrammene har et mer ambisiøst mål enn det.

Hvorfor holder ikke KSL?

En del spør om ikke dyrevelferdsprogrammene kunne vært erstattet av noen ekstra spørsmål i KSL. Til det er svaret nei. Dyrevelferdsprogrammene er ikke utvidede revisjonssystemer, men faglige programmer som skal sikre både forbedring og konkret og detaljert dokumentasjon utover det en revisjonsordning kan, på et område som er kritisk viktig for husdyrproduksjonens legitimitet.

Dyrevelferdsprogrammene har fokus på dyreholdet, faglig veiledning, kompetanse, dokumentasjon og forbedringsarbeid. KSL er et internkontrollsystem og en revisjonsordning som skal sikre at hele gårdsdriften oppfyller lovkravene på alle relevante områder. Et viktig samhandlingspunkt er at gyldig KSL forutsetter at dyrevelferdsprogrammene følges opp.

Kompetanse – både mål og virkemiddel

Ulike kompetansetiltak er en del av alle dyrevelferdsprogram. Økt kompetanse og bevissthet om dyrevelferd både hos produsenter og alle andre som er involvert i drifta av besetningen er både et mål og et viktig virkemiddel i programmene.

Produsenten og hennes eller hans kompetanse, holdninger til dyrevelferd og praktisk gjennomføring er den viktigste faktoren for dyrevelferd i den enkelte besetning. Dyrevelferdsprogrammene er et samarbeid som skal systematisere alle produsenters forbedringsarbeid på dyrevelferdsområdet, øke kompetansen, justere praksis som kan eller må forbedres – og gjennom det, over tid, endre holdninger.

Dyrevelferdsprogrammene er generiske, så alle varemottakere er part i programmene. Den enkelte varemottakers oppfølging av egne produsenter, og konsekvent bruk av virkemidlene som skal sikre full oppslutning om dyrevelferdsprogrammene, er avgjørende for at de skal fungere etter hensikten.

Veterinærens rolle

Veterinæren er i de fleste produksjoner en av de nærmeste rådgiverne og kjenner besetningen og forholdene hos den enkelte godt. Mange veterinærer driver allerede mye rådgivning og forebyggende helsearbeid, men ikke nødvendigvis systematisk og dokumentert. Gjennom dyrevelferdsprogrammene sikres rådgivning om dyrevelferd og forebyggende tiltak i alle besetninger. Det skjer innenfor definerte rammer og blir godt dokumentert.

Veterinærens viktigste rolle i dyrevelferdsprogrammene er å være faglig sparringspartner for produsenten. I noen besetninger vil det innebære å avdekke og bidra til endring av forhold som ikke er i samsvar med offentlige krav. Om nødvendig må varemottaker kobles inn for å bidra til endring, og den generelle varslingsplikten til Mattilsynet gjelder selvsagt også i denne sammenhengen.

Veterinærens rolle i dyrevelferdsprogrammene er krevende og avgjørende for at programmene skal fungere godt. I alle dyrevelferdsprogrammene er det er krav om jevnlig etterutdanning for å være besetningsveterinær.

Kostnadene er en investering

Etablering og drift av dyrevelferdsprogrammene er en stor økonomisk satsing i en situasjon der økonomien er presset. Alternativet er likevel langt mer kostbart på sikt, med tap av tillit og marked. Den største kostnaden i dyrevelferdsprogrammene er jevnlige veterinærbesøk i den enkelte besetning. Målet for både produsent og veterinær må være at kunnskapsbyggingen som skjer i samarbeidet mellom veterinær og bonde, og økt fokus på gode rutiner, vil betale seg. I alle besetninger er det potensial for gevinst av bedre velferd, helse og smittebeskyttelse som overstiger kostnadene ved veterinærbesøket.