Ull i sammenlikninger av miljøbelastning: Hvorfor så ille?

Det utvikles redskaper til å sammenlikne ulike tekstilers miljøbelastninger. Disse bygger på en LCA-metodikk (Life Cycle Assessment), som igjen bygger på svært industripreget vitenskapelig tilnærming og lite på «natur». Det er nemlig betraktelig enklere å måle industri enn den mer kompliserte og kronglete naturen. Og det som har vært enda vanskeligere å måle, har vært hvordan vi mennesker bruker tekstilene våre – eller ikke bruker dem.

Merkeordninger kommer

Så langt har disse sammenlikningene vært svært lite fordelaktige for ull. Faktisk har ull blitt stemplet som verre enn både polyester og bomull. Den viktigste av disse målingene er etter hvert Higg Index, som er utarbeidet av Sustainable Apparel Coalition (SAC), en koalisjon av de viktigste tekstilbedriftene internasjonalt og noen interesseorganisasjoner. Det er viktig å forstå dette fordi det planlegges at sammenlikningene skal være grunnlag for en merkeordning på produkter, og dermed kan dette få stor innvirkning på folks handlevaner. SAC har ambisiøse planer og vil komme myndigheter i forkjøpet på dette området.

Ulike faktorer som vurderes

Det kan være ganske omfattende og komplisert å forklare hvorfor ull kommer dårlig ut, men vi skal prøve å gjøre det enkelt. Derfor har vi delt dette opp i noen av de sentrale temaene.

Areal

Det som oftest overrasker folk som blir forklart hvordan en klassisk LCA regnes ut, er at areal betyr mye. Areal regnes kun negativt. Så en fabrikk som produserer f. eks polyester tar mindre plass enn beitedyrs beiteområde. Dermed blir belastningen pr. kilo fiber så mye høyere for ull, for å si det enkelt. Eventuelle positive konsekvenser av beiting, tas ikke med i beregningen. For øyeblikket har SAC «frikjent» areal, men planen er at det skal inn igjen. De er bare usikre på hvordan.

Allokering

Et viktig spørsmål er hvordan miljøbelastning fordeles på produktene som kommer fra det samme dyret eller planten. Når det gjelder sauen, er det kun kjøttet, eller bare ulla som teller; eller skal det fordeles ut ifra en eller annen nøkkel? Det er viktig å huske på at ull er hovedproduktet fra merinoproduksjonen, som jo er den største i verden, og som dermed danner grunnlaget for regnestykkene. Det er uenighet om fordelingsnøkkelen, og her er det langt igjen til man kommer til enighet.

Bruksfase

Fordi det er lite kunnskap om klærs bruksfase, har fibre blitt behandlet og målt som om alle klær brukes likt. Den australske ullindustrien er opptatt av å få fram kunnskap om at ull brukes lenger og vaskes mindre enn klær laget av andre fibre. Derfor har Forbrukerforskningsinstituttet SIFO et prosjekt om dette, der forskning på bruk av klær fra hele verden settes sammen og omgjøres til tall. Hvor mange ganger bruker vi ulike klær? Hvor ofte vaskes de? Blir de ikke brukt til noe etter at de går ut av første eiers bruk? Resultatene er fordelaktige for ull, og spesielt vaskehyppigheten er viktig.

Her er det store forskjeller mellom forbrukere, og også mer å hente miljømessig gjennom å vaske ullklærne enda sjeldnere. En viktig årsak til at klesvasken gir stort utslag, er at ullklær normalt ikke trommeltørkes. Rapporten om bruk vil bli publisert snarlig. Den inneholder også kunnskap omkring mikroplast/mikrofibre.

Mikroplast

Mikrofibre eller mikroplast er ikke tatt med i miljøprofilen til tekstiler foreløpig. Dette skyldes delvis at problemet er nytt og kunnskapen mangelfull, og delvis at dette er et av mange problemer som har sammenheng med bruksfasen. Det er liten uenighet om at vask av syntetiske tekstiler utgjør en av de store kildene til spredning av mikroplast. Det arbeides med tekniske løsninger (filtre til vaskemaskiner o.l.), men det er foreløpig usikkert om dette har en effekt. Dermed vil en mer umiddelbar løsning, som også vil være mer positiv for ull, være å redusere bruken av syntetiske tekstiler – og da særlig de som vaskes ofte. Men som sagt; dette er foreløpig ikke tatt inn i LCAer.

Spesialbehandlinger er ikke med

Andre forhold er heller ikke tatt med, som for eksempel at mange stoffer og fibre må behandles med problematiske overflatebehandlinger for å gjøre dem vind- og vanntette eller brannsikre; noe som ofte er knyttet opp mot hvordan stoffene brukes f. eks. i gardiner og nattøy eller som ytterjakker. Dette er ikke tatt med i LCAene, som ser mest på råvaren fram til den er spunnet. Heller ikke såkalt «superwash»-behandling av ull være med i regnskapet, en behandling som norsk ullgarn ikke utsettes for. Så å kalle denne typen regnskap for miljøpåvirkningen for «livssyklus-basert» er en smule søkt.

På den optimistiske siden har The North Face nettopp lansert en ‘klima-positiv’ lue i ull. Denne ullen kommer fra ranchere som bruker Allan Savorys metoder, hvor beiting skjer med et roteringssystem og hvor ingen jordflekker ligger «åpne», og dermed fanger de mer klimagasser enn det sauene og gårdsdriften slipper ut. Hvis denne typen gårdsdrift brer om seg, kan muligens ulla gjøre et kvantesprang også på dagens mangelfulle LCAer.

Bildetekst

I boken Strikk med norsk ull (Vormedal forlag) som forfatterne kom med i høst, presenterer de oppskrifter som tar på alvor forskjellige rasers ull og hva den passer best til. Men i tillegg skriver de om egenskapene – slik at lesere og strikkere bedre kan forstå hvordan f. eks. naturlig pigmentert ull, spenst og ull som ellers har vært vanskelig å utnytte nå kommer til sin rett. Innfarging er en prosess som både sliter på fibrene og som betyr mye i sammenheng med miljøbelastninger. Naturlig pigmentert ull kan gi et spennende fargespill, men ingen offisielle miljøregnskaper synes at dette er et viktig poeng. Å utnytte ull og garn på nye måter, er også bra for miljøregnskapet, dog ikke noe som tas med i dag. Fra venstre; Viktoria i en genser naturfarget garn fra gammelnorsk spæl, Ingun i en kjole i vevgarn laget av spælsauull og Tone i en jakke i pelssauull. Alle tre oppskriftene finnes i boken.

Foto: Tone Skårdal Tobiasson