Rådgivingsbesøkene av veterinær er en helt sentral del av dyrevelferdsprogrammet for svin (DVP svin). Besetningstype og produksjonsvolum avgjør hvor mange veterinære rådgivingsbesøk produsentene må ha per år.
Etter at dyrevelferdsprogrammet trådte i kraft for slaktegrisbesetninger 1. januar 2019 og for purkebesetninger fra 1. juli 2019, har det frem til 1. januar 2023 vært gjennomført 12 325 rådgivingsbesøk av veterinær. I 2021 og 2022 har det vært høyest aktivitet med henholdsvis 3384 og 3394 besøk. Det betyr at hver svinebesetning i regi av DVP svin gjennomsnittlig har hatt ca. 1,9 rådgivingsbesøk av veterinær i året.
Forholdene i hver enkelt besetning registreres i Helsegrissystemet gjennom en besetningsrapport. Dersom det er forhold i besetningene som ikke tilfredsstiller kravene i DVP svin, registreres avvik. Både registrerte avvik, utførte tiltak og besetningsrapporter lagres i systemet slik at det er mulig å dokumentere status, trender og utvikling i dyrevelferden over tid på landsbasis. Det er kun veterinærene som kan lukke avvik etter at produsenten har gjort nødvendige tiltak for å utbedre forholdene.
Veterinærene veileder og gir råd
Veterinærene er valgt til å utføre denne viktige oppgaven i dyrevelferdsprogrammet fordi de har kompetanse til å se sammenhengen mellom dyrehelse og dyrevelferd. De kan derfor være gode rådgivere for produsenten gjennom å foreslå konkrete tiltak som kan bedre dyrevelferden.
Rådgiverrollen er ny for mange veterinærer. Animalia har laget et opplæringsprogram for å gjøre veterinærene bedre rustet til å gjennomføre rådgivingsbesøkene. Opplæringen består av tre kursmoduler som må bestås for å være godkjent DVP-veterinær. De to første modulene ble lansert i 2022. De gir en innføring i de ulike dyrevelferdsprogrammene og veterinærens rolle, en overordnet gjennomgang av hvordan et DVP-besøk skal gjennomføres, veiledningsmetodikk og kommunikasjon. Hvordan veiledning kan brukes for å motivere til forbedring er sentralt i modul 2. Den tredje modulen består av artsspesifikke deler der veterinæren velger den eller de dyreslagene som aktuelle. Den lanseres tidlig i 2023.
— Det er svært viktig at veterinærene føler seg i stand til å ta denne rollen og er kalibrert slik at de kan vurdere forholdene i besetningene ut ifra kravene som stilles. Dette jobber næringa med i samarbeid med veterinærforeningen. Målet er at veterinær og produsent i fellesskap kommer fram til forbedringspunktene som møter forskriftskravene og gir bedre dyrevelferd. Det gir det beste grunnlaget for varig endring, sier Synnøve Vatn, fagdirektør dyrehelse og beredskap i Animalia.
Antall avvik har økt
Tall fra Helsegrissystemet viser at antall avvik har økt i 2021 og 2022 sett opp mot 2019 og 2020.
— Vi er nokså sikre på at økningen i antall avvik ikke skyldes at forholdene i svinebesetningene er blitt dårligere. Viktige indikatorer som f.eks. forekomst av halesår tyder på det motsatte. Vi mener heller det er et tegn på at veterinærene har blitt tryggere og har fått mer kunnskap om sin rolle i dyrevelferdsprogrammet, sier Vatn.
Figur 1 Antall avvik satt i DVP svin og tiden det gjennomsnittlig tar før veterinæren har lukket avviket.
Oppfølging av sjuke og skadde dyr
Registreringene i regi av dyrevelferdsprogrammet tyder på at veterinærene stort sett vurderer produsentenes oppfølging av sjuke og skadde dyr som god og i tråd med kravene i regelverket. Her har Mattilsynet andre funn i en betydelig andel av sine tilsynsbesøk. Det har kommet fram både i tilsynskampanjen i 2021-2022 og i risikobaserte tilsyn utenfor kampanjen. Dette indikerer at både en del av svineprodusentene og besetningsveterinærene må få en bedre forståelse av regelverkskravet på området og prioritere oppfølgingen av sjuke og skadde dyr høyere både i det daglige stellet og ved besetningsgjennomgangene i dyrevelferdsprogrammet.
Lite bruk av fiksering
Rutinemessig fiksering av gris i Norge er forbudt. Fiksering iht. unntakene som ligger i regelverket gjennomføres i svært liten grad i Norge. Ifølge tall fra Helsegrissystemet, oppgir veterinærer følgende tall for 2022: 74 % av svineprodusentene bruker ikke fiksering i det hele tatt. I 25 % av besetningene fikseres urolige purker unntaksvis og i maksimalt 7 dager i tråd med regelverket. Tilsvarende tall for 2019 var henholdsvis 62 % og 32,5 % (figur 2). I 2022 fikserte 1 % av svineprodusentene purker i et større omfang enn regelverket tillater. Dette er en tydelig nedgang fra 5,5 % i 2019.
Figur 2 Bruk av fiksering av purke i fødebinge hos svineprodusenter i DVP svin i perioden 2019-2022. Spørsmålet er besvart av veterinær.
Halebiting
Når halebiting oppstår, er det vanligvis sporadisk. Forekomsten varierer fra ett enkelt utbrudd i én binge til at mange binger blir rammet. Halebiting er et sammensatt problem med flere mulige utløsende faktorer. Det kan være vanskelig å peke på én konkret årsak når problemet først oppstår, men det er en atferd som utløses av stress.
Data fra utvidet sjukdomsregistrering (USR) på slakteriene, registrert av Mattilsynet, viser at det i perioden 2018-2022 har vært en tydelig nedgang i USR-anmerkninger på haler (figur 3). Dette kan tyde på at svineprodusentene har blitt flinkere til å legge forholdene til rette for grisene.
Figur 3 Registreringer av halesår i utvidet sjukdomsregistrering på slakteri fra 2018 t.o.m. 2022. Registreringer gjøres av Mattilsynet.
Rotemateriale
Et bidrag til nedgangen i halebiting kan være at svineprodusentene har blitt flinkere til å bruke rotemateriale til grisene. Veterinærene oppgir at tildelingen av rotemateriale er tilfredsstillende eller meget god i de aller fleste avdelinger i fjøsene. Andelen avdelinger hvor veterinærene oppgir at tildelingen av rotemateriale ikke er tilfredsstillende har ligget under 1 % siden 2020 (figur 4). Mattilsynet rapporterer likevel en relativt høy andel avvik på dette punktet på sine tilsynsbesøk. Næringa må jobbe videre med å kalibrere vurderingene og sørge for bedre praksis som sikrer grisene god nok tilgang på strø og rotemateriale.
Figur 4. Vurdering av tildeling av rotemateriale i avdelingene i fjøset fra 2019 t.o.m. 2022. Oppgis av veterinær.
Aktivitets- og rotemateriale er viktig for at dyrene skal få utøve naturlig atferd. Mengden rotemateriale som behøves per binge varierer basert på faktorer som antall gris, alder og helt ned på individnivå. Noen griser er mer glad i rotemateriale enn andre og kan bruke opp rotematerialer betydelig raskere.
I henhold til regelverket skal det være «tilstrekkelig mengde materiale» i bingen til enhver tid. Formuleringer som «tilstrekkelig» kan gjøre det vanskelig å bedømme forholdene objektivt. Undersøkelser viser at en kombinasjon av ulike materialer gir flest positive atferder, som utforskning og lek, og færre sår og skader på både avvente smågriser og slaktegriser. Griser i ulik alder har ulike behov, derfor brukes også ulike typer rotemateriale til dyrene (figur 5). Vi har sett en økning i tildeling av ulike typer rotematerialer siden dyrevelferdsprogrammets start.
Figur 5 Tildeling av ulike typer rote- og aktivitetsmaterialer til ulike dyregrupper i norske svinebesetninger i 2022. Det er mulig å oppgi flere rotematerialer i hver besvarelse. Registreringene gjøres av veterinær.
Plass og renhold
Generelt er det registrert små endringer mellom dyregrupper og år når veterinærene har vurdert plassfoldene til grisene i bingene. Det var en endring mellom 2019 og 2020, men fra og med 2020 til i dag er det altså små forskjeller mellom årene.
Figur 6 Arealtildeling for ulike dyregrupper i norske svinebesetninger fra 2019 til og med 2022. Registreringene gjøres av veterinær.
Veterinærene oppgir at svineprodusentene holder bingene til grisene tilfredsstillende rene i de aller fleste tilfellene. I perioden 2019-2022 ser vi ingen tydelig trend i retning av forbedring eller forverring på dette området. Renholdet registreres som bedre for purker enn for slaktegris.
Figur 7 Renholdet i bingene for ulike dyregrupper i norske svinebesetninger fra 2019 til 2022. Registreringene gjøres av veterinær.
Enkelte vurderinger må kalibreres
Flere av registreringene i Helsegrissystemet viser at forholdene for norske griser har blitt bedre i perioden etter at dyrevelferdsprogrammet for svin ble innført. Samtidig er det på enkelte viktige områder fortsatt en vei å gå når det gjelder å kalibrere produsentenes og veterinærenes vurderinger opp imot Mattilsynets vurderinger. Dyrevelferd er et kontinuerlig arbeid. Næringa må jobbe videre med å sikre at kravene i DVP svin følges og at programmet fortsetter å bidra til et systematisk forbedringsarbeid i alle besetninger.