Metanutslippene per kilo storfekjøtt har aldri vært lavere

Utslippsintensiteten - utslippene per produsert kilo mat har blitt et stadig mer sentralt bærekraftsmål. I norsk storfekjøttproduksjon har utslippsintensiteten endret seg dramatisk over tid, slik det framgår av figuren. Denne figuren tar utgangspunkt i vitenskapelig dokumenterte livssyklusanalyser (LCA) for utslipp per kilo slakt i dagens norske storfeproduksjon. 24 til 25 kilo CO2-ekvivalenter per kilo slakt representerer et veid gjennomsnitt for storfekjøtt fra melkeproduksjon og spesialisert storfekjøttproduksjon per i dag. Med dette som startpunkt er utslippene per kilo kjøtt modellert bakover i tid på grunnlag av dyretall, total kjøttproduksjon og den totale fordelingen mellom produsert melk og kjøtt.

Første halvdel av forrige århundre

Utviklingen i utslippsintensitet avspeiler de store endringene det har vært i storfeholdet. I begynnelsen av forrige århundre var den norske storfeproduksjon fortsatt svært ekstensiv, preget av lav melkeytelse, lav tilvekst per dag og høy alder ved slakting. Fordi det generelt var for lite fôr tilgjengelig og melkeproduksjonen hadde prioritet, var det også lenge vanlig å slakte en del oksekalver rett etter fødsel. Utslippene per kilo kjøtt eller melk var på høyde med de mest ekstensive produksjonssystemene globalt i dag.  De første par tiåra etter 1900 skjedde det en betydelig intensivering. Perioden representerer den siste fase av et husdyrhold basert på å holde et stort antall dyr på minimumsfôring gjennom innefôringsperioden for å kunne utnytte beiteperioden og særlig utmarksbeite maksimalt. Denne driftsformen ble gradvis erstattet av en driftsform der intensjonen var fullverdig fôring og produksjon gjennom hele året.

Norges første dyrevernlov kom i 1935 og kan ses som et endelig oppgjør med underfôring som en akseptert driftsform. Forbudet mot sultefôring og tiltak for å forebygge og avdekke dette er sentrale tema i loven. Resultatet av denne endringen i driftsform er også et tydelig fall i utslippene per produsert kilo melk eller kjøtt, selv om det fortsatt var høyt sett i lys av endringene som seinere kom.

På 1930-tallet og fram til slutten av 2. verdenskrig er ikke intensiveringen i produksjon og fallet i utslippsintensitet like tydelig. Effekten av bedre fôring i innefôringsperioden er i stor grad hentet ut, og økende etterspørsel etter animalsk mat fra en økende befolkning ble møtt med økt dyretall.

Endringen skyter fart etter andre verdenskrig

Fra 1950-tallet starter etableringen av det moderne vitenskapelig baserte avlsarbeidet. Kunnskapen om riktig fôring og plantekultur øker, og innfasingen av nye konserveringsmetoder for grovfôr bidrar til gradvis bedre fôrkvalitet. Dette er utviklingstrekk som har fortsatt, og delvis blitt betydelig forsterket fram til i dag. God dyrehelse er en annen vesentlig årsak til økt produksjon og lavere utslipp per kilo produkt. Systematisk bekjempelse av smittsomme husdyrsykdommer, og etter hvert etablering av organisert forebyggende helsearbeid i alle produksjoner, er også sentrale utviklingstrekk i husdyrholdet fra andre verdenskrig og fram til i dag.

Spesialisert storfekjøttproduksjon øker

På tross av effektivt avlsarbeid, bedre fôring og bedre helse, stopper fallet i utslippsintensitet i norsk storfekjøttproduksjon samlet opp etter tusenårsskiftet. Forklaringen på dette er at forholdet mellom etterspørselen etter melk og storfekjøtt gradvis har endret seg, melkeforbruket har falt over tid, og storfekjøttforbruket har vært stabilt. Samtidig har melkeproduksjonen per ku økt betydelig. Det har blitt behov langt færre melkekyr, og dermed tilsvarende færre kalver født i denne produksjonsformen. Behovet for spesialisert storfekjøttproduksjon og ammekyr har derfor økt. Over tid har andelen av storfekjøttet som kommer fra denne produksjonsformen blitt større. Selv om norsk spesialisert storfekjøttproduksjon har lave utslipp i et globalt perspektiv, vil utslippene per kilo produsert kjøtt alltid være høyere i spesialisert storfekjøttproduksjon enn i en driftsform som bidrar både med melk og kjøtt til humant konsum, og kan fordele utslippene på begge disse råvarene.

Kunnskap skaper store endringer

I løpet av de siste 125 årene er utslippene per kilo produsert norsk storfekjøtt redusert til ca ¼, og utslippene per kilo produsert melk redusert til ca 1/3 av hva de var ved starten av denne perioden. Denne store reduksjonen er en direkte følge av ny kunnskap og stor evne til å ta denne kunnskapen i bruk innenfor alle fagområder som inngår i husdyrproduksjonen. Det overordnede målet har vært en effektiv produksjon som utnytter ressursene bedre. Fallet i utslippsintensitet har kommet som en direkte følge av denne målsettingen, men det er først mot slutten av denne tidsperioden at det har vært direkte oppmerksomhet om denne effekten.

Som basis vil effektene av de generelle avls-, fôrings-, helse- og velferdstiltakene være grunnleggende for klima og bærekraft også framover. I tillegg kommer effekten av målretta tiltak for lavere metanutslipp fra storfeproduksjonene. På kort sikt har fôrtilsettinger som reduserer metanproduksjonen størst potensiale. På lengre sikt vil avl direkte for lavere metanutslipp kunne få stor betydning.

Det totale utslippet av metan er sterkt avhengig av antall dyr, mens utslippet per kilo produsert melk eller kjøtt er svært avhengig av driftsform. I et bærekraftsperspektiv er lavt utslipp per produsert enhet mat et viktig mål, men også et mål som må veies opp mot andre bærekraftshensyn.