Strenge importregler bremser husdyrsmitte inn til landet

Stadig nye husdyrsjukdommer kommer nærmere Norge. Noen smitter hovedsakelig fra dyr til dyr, andre smitter også via mennesker som bærer med seg smitte etter å ha vært i kontakt med dyr, melk, kjøtt eller andre materialer som inneholder smittestoffer fra dyr. En tredje smitteform er via vektorer som for eksempel sviknott som har brakt med seg den smittsomme dyresjukdommen blåtunge til Norge nå de siste par årene.

Når smitten bokstavelig talt kommer flygende over grensa, er det en tilleggsdimensjon i smittepresset som byr på store utfordringer. Det er likevel viktig å holde den totale risikoen for smitte så lav som mulig – og det har Norge hatt lange tradisjoner for å lykkes med. Det som i alle år har vært hovedtiltaket for å bevare god dyrehelse her til lands er å hindre import av levende dyr så langt det lar seg gjøre. Det å kunne kontrollere den direkte kontakten og smitten mellom dyr er den mest sentrale og på mange måter den enkleste tiltaket når det gjelder å forhindre smitte av sjukdom.

Internasjonale avtaler skapte bekyrming

Midt på 1990-tallet førte WTO-avtalen og EØS-utvidelsen med Veterinæravtalen til en prinsipiell endring i reguleringen av import av levende dyr til Norge. Vi gikk fra å ha et generelt forbud mot import, som det var mulig å gi dispensasjon fra, til å ha en generell adgang til import av levende dyr på gitte betingelser. Disse betingelsene var toll som fulgte av WTO-avtalen og noen begrensede offentlige krav til helsestatus som fulgte av EØS-avtalen. Endringene førte til stor bekymring for hvordan dette ville påvirke norsk dyrehelse.

KOORIMPs historie og rolle

Aktører i hele husdyrnæringa samlet seg bak Norsk Kjøtts fagsenter for å etablere KOORIMP – Husdyrnæringas koordineringsenhet for smittebeskyttelse ved import. KOORIMP skulle sørge for at næringa kollektivt kunne håndheve krav til helsestatus ved import utover kravene i det offentlige regelverket.

I dag er Norsk Kjøtts fagsenter blitt Animalia AS, og KOORIMPs oppgaver utføres fortsatt av ansatte ved helsetjenestene i Animalia. Etter 30 års erfaring, står næringa fast ved at beslutningen om å opprette KOORIMP som et virkemiddel for å ivareta den gode dyrehelsa hos norske produksjonsdyr var et viktig og riktig grep.

Avlsarbeid og kultur demmer opp

Historikken siden 1990 viser at importen av storfe, svin og småfe har variert noe fra år til år, men den har gjennomgående vært lav. Den har faktisk vært langt lavere enn det mange fryktet i forkant av endringene i importregelverket for dyr på 1990-tallet. KOORIMPs arbeid er utvilsomt en del av forklaringen, men det er flere årsaker til at man har lyktes med å holde importen på et minimum.

I Norge har vi et godt nasjonalt avlsarbeid som gir tilgang til dyremateriale av høy kvalitet. Det er en avgjørende faktor ettersom de norskavla dyra er konkurransedyktige sammenlignet med produksjonsdyr som importeres. Både GENO, Norsvin, Norsk Sau og Geit (NSG) og TYR (Norsk Kjøttfeavlslag) har derfor hatt stor betydning. Den bredt organiserte og involverende samvirkeavlen til disse organisasjonene sikrer avlskvalitet og framgang.

I tillegg er import av avlsmateriale som sæd og embryo et reelt alternativ til import av levende dyr for storfe og småfe. Det er billigere og har langt lavere risiko med tanke på å innføre nye sjukdommer. GENO, TYR og NSG har selv importert og tilbudt utenlandsk sæd til norske husdyrprodusenter. For de som ønsker å prøve nytt avlsmateriale fra utlandet, blir dette en enkel, trygg og relativt rimelig løsning.

Tollbeskyttelsen er fortsatt reell. WTO-avtalen fra 1995 innebærer kronetoll ved import av levende dyr. Dette holder totalkostnaden ved import oppe, noe som fortsatt har betydning for enkelte som vurderer å importere levende dyr.

I den etablerte delen av husdyrnæringa er det høy bevissthet om hvor god norsk dyrehelse er. Kulturen i næringa bidrar derfor også i betydelig grad med å redusere kjøp av levende dyr fra utlandet.

Fjørfe har en annen historie

Når det gjelder produksjon av konsumegg, slaktekylling og kalkun, ble endringene i forutsetningene for import et paradigmeskifte. Høy fruktbarhet og korte generasjonsintervaller gjør forutsetningene for konkurransedyktig avl helt annerledes for fjørfe. De norske avlsaktørene hadde små muligheter for å avle fram et godt nok dyremateriale for et begrenset norsk marked. Ved sammenligninger mellom det nasjonale dyrematerialet næringa hadde på dette tidspunktet og importerte alternativer, fikk man tydelige svar på at det norske avlsmaterialet ikke var konkurransedyktig hverken for produksjonsegenskaper eller helse. Dermed ble dette slutten for nasjonalt avlsarbeid på fjørfe. Ei voksende fjørfenæring har i årene etterpå vært basert på import av avlsdyr.

Aktører i de ulike fjørfeverdikjedene tok ansvar for den løpende importen av avlsmateriale – noe de fortsatt gjør. Gjennom KOORIMP og KIF, som er kontrollutvalget for import av fjørfe, ble det helt fra starten av lagt stor vekt på helsestatus og kvalitetssikret import.

Importen skjer i form av rugeegg eller daggamle kyllinger til foreldre eller besteforeldreleddet i produksjonskjeden. Dette har hittil fungert godt i den forstand at det ikke har blitt introdusert fjørfesjukdommer til den norske populasjonen gjennom import. Det har ved et fåtall anledninger blitt avdekket smitte i isolat, men disse tilfellene har blitt godt fulgt opp. Dermed har man unngått at smitte har kommet ut i produksjonsmiljøet.

Hobbyhøns – et smittereservoar

Risikoen for smittsomme sjukdommer hos fjørfe skiller seg på ett punkt fundamentalt fra situasjonen for de andre husdyrslaga. Svært mange av de sjukdommene vi er opptatt av å beskytte oss mot ved import, er ganske vanlige og påvises årlig i det norske hobbyfjørfeholdet. I dette miljøet ser det ut til å være begrenset interesse for å gjøre noe med situasjonen. Det kan være kort vei fra en flokk med hobbyhøns til en fjørfeprodusent med mange tusen dyr. For det næringsmessige fjørfeholdet er derfor de daglige gode smittebeskyttelsestiltakene helt avgjørende for å opprettholde en god helse hos dyra.

30 år med bedre dyrehelse

Spådommene om at norsk dyrehelse ville bli dårligere som følge av introduksjon av nye sjukdommer grunnet endringen midt på 1990-tallet har altså ikke slått til. Vi har sett at organisert forebyggende helsearbeid og kompetente produsenter og veterinærer har sikret en bedring av dyrehelsa de siste 30 årene. Det gjelder både for produksjonssjukdommer og smittsomme sjukdommer.

Antibiotikaforbruket har gått markert ned både i absolutt forbruk og per produsert enhet. En del smittsomme sjukdommer som i betydelig grad preget de ulike produksjonene tidligere er utryddet eller tilnærmet utryddet gjennom nasjonale saneringsprogram. For storfe gjelder dette bovin virus diaré (BVD) og ringorm. For svin har næringen lyktes i å bli kvitt smittsom grisehoste og skabb. For geit gjelder det samme CAE (Caprin Artritt og Encephalitt), paratuberkulose og byllesjuke.

De effektive nasjonale saneringsprogrammene har også bidratt til å heve produsentenes kompetanse og bevissthet om smittesikkerhet og helse.

KOORIMPs viktige veiledningsrolle

Den daglige driften av KOORIMP ivaretas av Animalia, som håndterer problemstillinger knyttet til import av levende dyr og avlsmateriale. Spesifikke krav knyttet til import og innførsel ligger på Animalias nettsider. Det er likevel en del som tar kontakt for å få veiledning.

Alle får grundig informasjon om risikoen ved innførsel og import av levende dyr og kostnadene som følger med. Mange velger da å skrinlegge planene fullt og helt. Andre ender med heller å importere sæd eller embryo. De som allikevel velger å importere levende dyr, følges tett opp. I slike tilfeller er det viktig med positiv og konstruktiv veiledning for å sikre at all nødvendig diagnostikk og behandling blir gjennomført på riktig måte. Ikke minst prøver KOORIMP å styre prosessen mot at importen kan skje fra land med en relativt gunstig helsestatus. Det er også god kontakt med Mattilsynet for å sikre ensartet veiledning og håndtering.

Mange av henvendelsen som kommer til KOORIMP er resultat av at den som vurderer import blir henvist videre av en ansatt i Mattilsynet. Samarbeidet med Mattilsynet er viktig for KOORIMP.

Detaljerte tilleggskrav

KOORIMP samarbeider tett med fagfolk fra NMBU, Veterinærinstituttet, avlsorganisasjonene og helsetjenestene i Animalia for å utarbeide dyreartsspesifikke krav til import og innførsel. Disse kravene må til en viss grad være dynamiske ettersom sjukdomssituasjonen rundt oss, og i land det skal importeres fra, kan endre seg raskt. KOORIMPs krav kommer altså i tillegg til de offentlige kravene som er hjemlet i et felles europeisk lovverk.

Dersom du for eksempel ønsker å importere levende sauer fordi du ønsker en bestemt sauerase vi ikke har i Norge, må du forholde deg til følgende:

De offentlige kravene for import av sau er knyttet til krav om isolasjon i 30 døgn før grensepassering, og kartlegging av og “frihet” for enkelte langsomme infeksjoner som for eksempel tuberkulose. Felles for de offentlige fristene er frihet fra ulike sjukdommer i opprinnelseslandet i en ganske kort periode før grensepassering.

I tillegg kommer KOORIMPs krav som er langt strengere. Dyra må være født i eksportlandet. De må ved hjelp av blodprøver og avføringsprøver dokumentere blant annet frihet for Salmonella, Q-feber, Border Disease og byllesjuke. I tillegg må dyra blant annet undersøkes for fotråtebakterier, hvor prøvene må analyseres ved Veterinærinstituttet på Ås.

All prøvetaking, som skal utføres av veterinær, og diagnostikk er kostbart og tidkrevende og bidrar trolig også til at importen reduseres.

Landbruket har effektive sanksjonsmuligheter

KOORIMP hadde ikke fått den betydningen det har uten å kunne stille makt bak kravene. Samarbeidet mellom alle landbruksaktørene er nøkkelen. I tilfeller der levende dyr importeres uten av KOORIMPs krav er fulgt, har husdyrnæringa ulike sanksjonsmuligheter. Slakterier kan nekte å betale for slakt, meierier kan nekte å ta imot melk, og de vil ikke kunne oppnå godkjent KSL-status (Kvalitetssikring i Landbruket), noe som medfører et betydelig økonomisk tap. Samarbeidet med forsikringsbransjen bidrar også sterkt til økonomiske insentiver for å samarbeide med KOORIMP.

Et kultursjokk for noen

Stort sett håndterer KOORIMP henvendelser fra nordmenn som ønsker å importere. Men det har også vært tilfeller hvor bønder fra andre land har ønsket å etablere seg i Norge med egne dyr fra hjemlandet. De har nok opplevd møtet med KOORIMP som et kultursjokk.

I 2014 ble TINE og KOORIMP oppmerksom på at det var kommet 20 melkekyr til Nord-Østerdalen fra Tyskland. Bonden som ønsket å etablere seg her i landet hadde i utgangspunktet ikke forholdt seg til annet enn tollmyndighetene. Mattilsynet ble koblet inn for å sikre midlertidig isolasjon. KOORIMP tok kontakt med den tyske bonden og gjorde oppmerksom på tilleggskravene som måtte oppfylles for å få levere melk og kjøtt i Norge. Forståelsen for dette var i utgangspunktet liten, men etter hvert gikk alvoret opp for produsenten. Beholdt han kyrne, ville TINE ikke ta imot melk, og det ville bli tilnærmet umulig å levere dyr til slakt. Etter noen intense uker for KOORIMP og TINE, ble dyra returnert til Tyskland på produsentens initiativ.

En import av en melkekubesetning fra Tyskland til Nordmøre ble avverget i 2023. Et godt samarbeid mellom KOORIMP og det lokale Mattilsynet fikk den nyinnflytta melkeprodusenten til å avstå fra å ta med kyrne fra Tyskland og i stedet innføre embryo for å bygge opp besetningen sin på nytt.

Fotråte hos sau skyldtes import

Det har gjennom årene skjedd noen importer av produksjonsdyr som ikke har fulgt KOORIMPs tilleggskrav. Fotråteepidemien i Sørvest-Norge ble knyttet til import av sau fra Danmark i 2005 uten at KOORIMPs krav ble fulgt. De importerte dyra kom til en besetning i Rogaland med omfattende livdyrsalg, og sjukdommen spredte seg derfor til et større område. Da det i 2008 ble diagnostisert fotråte i en sauebesetning i Rogaland, viste oppfølgingen raskt at det var smitte i flere besetninger. I et tett samarbeid mellom sauenæringa i Rogaland, NSG og Helsetjenesten for sau, ble samarbeidsprosjektet Friske Føtter etablert. Formålet var å få oversikt over situasjonen og ha en ambisjon om igjen å gjøre landet fritt for ondartet fotråte.

Friske Føtter ble et omfattende prosjekt i årene 2008-2014. Det ble gjennomført et nybrottsarbeid både innen diagnostikk, epidemiologi og saneringsmetodikk for ondarta fotråte hos sau. Arbeidet lyktes godt, og fristatusen for fotråte dokumenteres nå årlig fra 2015 i et offentlig overvåkningsog kontrollprogram Helsetjenesten for sau gjennomfører på oppdrag fra Mattilsynet.

Kostnadene ved saneringsprogrammet var betydelige og i stor grad betalt av norske saueprodusenter gjennom økt omsetningsavgift. Samlede kostnader for prosjektet og overvåkning i årene etterpå ble beregnet til 90 millioner kroner. Dette er likevel en svært lønnsom investering sammenlignet med å la fotråte etablere seg og bre seg ut i store deler av landet.

Historien om hvordan fotråte kom til Norge, og utfordringene og kostnadene som fulgte, illustrerer betydningen av importkontroll og skadepotensialet som import av levende dyr kan ha.

Ingen garantier i fortsettelsen

Selv om det fram til nå har gått relativt bra med begrenset import og fortsatt god dyrehelse, er det ingen garanti for at det fortsetter slik. Den relative betydningen av kronetoll som importhinder er blitt gradvis mindre, og slik vil det fortsette. Det vil med andre ord bli billigere å importere.

En uforholdsmessig stor del av interessen for import kommer også fra andre enn det tradisjonelle landbruksmiljøet. Ofte er planen å importere spesielle småferaser eller kamelider. Målet med dyreholdet er sjelden tradisjonell produksjon og leveranse til etablerte aktører, men besøksgård, salg av produkter i egne kanaler eller salg av livdyr til andre med samme raseinteresse. KOORIMPs sanksjoner er derfor i slike tilfeller mindre relevante. Dersom også forståelsen for betydningen av å bevare vår gunstige dyrehelsesituasjon er liten, blir motivasjonen for å samarbeide med KOORIMP liten.

Streng regulering av innenlands omsetting av småfe kan bidra til å øke motivasjonen for import siden det kan oppleves enklere å importere enn å få tillatelse til flytting av dyr over sonegrenser i Norge.

Alt er i endring

Trusselbildet for den norske dyrehelsa er i endring, men det er foreløpig ikke primært import av levende dyr som bidrar til dette. Det kan likevel over tid få betydning fordi det vil gjøre det vanskeligere å stille legitime tilleggskrav dersom dyrehelsesituasjonen i Norge blir dårligere. Derfor legger både næring og norske myndigheter ned stor innsats i å følge med på sjukdomssituasjonen rundt oss i Europa, informere om risiko og smittevern og jobbe målrettet med bekjempelse og sanering hvis nye sjukdommer får fotfeste i landet.

Kilder

Aasheim LJ, Hopp P, Grøneng GM, Nafstad O, Hegrenes A, Vatn S. A financial cost-benefit analysis and eradicating virulent footrot. Preventive Veterinary Medicine 2017; 146: 86–93.

KOORIMPs årsrapporter 1995–2024.