Teksten er tidligere publisert på forskning.no

Vi er i høysesong for både beiting og turgåing i utmark. Det innebærer at ivrige turgåere kan risikere å møte på både kyr, sauer og geiter på tur i marka eller fjellet. Men, der mennesket er på ferietur er faktisk kua på jobb. Den er på jobb for å produsere mat til oss.

Hvorfor skal vi være glade for at kua er løs? Svaret på det er bærekraft, eller værekraft¸ i praksis:

Drøvtyggerne gjør det uspiselige spiselig ved å omdanne gress til næringsrik og verdifull melk og kjøtt for oss. Og gress har vi mye av i Norge. Når kun tre prosent av arealet er dyrka jord, og det meste av denne er best egnet til grasproduksjon, OG vi har store arealer egnet til utmarksbeite, ja da blir det mye gress. Stortingsmelding nr. 11 (2016-2017) Endring og utvikling — En fremtidsrettet jordbruksproduksjon, sier at «… husdyrproduksjonen så langt som mulig skje på grunnlag av norsk grovfôrareal, beitebruk og norske fôrråvarer, inkludert korn», og FNs klimapanel, Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC), sier at det er nødvendig å ta i bruk alle tilgjengelige ressurser til matproduksjon og at produksjonen må være tilpasset de naturgitte forholdene, hva er vel da mer riktig enn å slippe dyra ut på beite.

Avhengig av dyreslag så utgjør grovfôr (inkludert beiting) mellom 55 og 93 prosent av drøvtyggernes fôrrasjoner. Siden beiteområdene er mer hardføre mot skiftende være og klimforhold, enn for eksempel korn, er tilgangen til mat på beite ganske stabil. For å sikre grovfôr også om vinteren, høstes og tørkes graset for lagring. En annen faktor som gjør beiting viktig er at mer enn en fjerdedel av rødlisteartene er arter som er avhengig av tradisjonelle skjøtselsformer som nettopp beiting. Ved å bevege seg over store områder sprer dyra plantemateriale og frø fra ett område til et annet, og biologisk mangfold opprettholdes. I tillegg holdes landskapet åpent, og unngår gjengroing. Med beitedyr sikres landbruk, og dermed også bosetting, over hele landet. Lokalkunnskap og beredskap kan således også ivaretas.

Selv om store deler av fôrrasjonen består av grovfôr, er det behov for annet fôr også. Mer effektive dyr, som vil si at vi får mer mat igjen for den mengde fôr som brukes, krever at også fôret er godt sammensatt. Både drøvtyggere og enmaga dyr trenger ekstra tilskudd i form av kraftfôr. Slik kraftfôrresepten er satt sammen i dag er de i hovedsak basert på norsk korn. Samtidig som de inneholder noen råvarer som i liten eller ingen grad kan produseres i Norge.

Korn kan dyrkes på et svært begrenset område, kun ca 1 % av landarealet. Vanskelig og krevende klima og værforhold gjør avlingene ustabile. Særlig hvete er sårbar og kan bare dyrkes på visse områder med gode forhold. Avlingene varierer derfor både i mengde og kvalitet fra år til år. Det er strenge kvalitetskrav til hveten for å bli klassifisert som mathvete. Korn som ikke klarer kvalitetskravene, går til husdyrfôr, og vil derfor ikke konkurrere med menneskemat.

Bygg, havre og rug, derimot, er relativt hardføre og kan dyrkes flere steder enn hveten, men vi spiser bare en brøkdel av det vi dyrker. Den landbaserte matproduksjonen skjer altså gjennom et samspill mellom husdyrproduksjon og dyrking av korn direkte til menneskemat. Dette, i tillegg til beitemulighetene, gjør at en betydelig husdyrproduksjon er derfor en forutsetning for å utnytte ressursgrunnlaget her i landet.

Kilder:
IPCC, Climate Change 2014: Impacts, Adaptation, and Vulnerability.
Animalia, Kjøttets Tilstand 2020.
NIBIO, I beitedyras klauvspor, 2017.

Vokt deg for kua – den er løs...