Go'mørning er et digitalt fagmagasin. Klikk på nedoverpilen rett under denne boksen for å sortere innholdet etter tema.
Skitne dyr til slakt gir utfordringer for mattryggheten ved kjøttet som produseres og for velferden til dyra. Nå styrker en samlet næring innsatsen ytterligere.
I Dagsnytt18 tirsdag 4.6 uttalte Linda Granlund, divisjonsdirektør folkehelse og forebygging i Helsedirektoratet at innholdet av miljøgifter i fisk er omtrent det samme som i kjøtt. Det er alvorlig at en representant for myndighetene så bevisst feilinformerer. Fisk inneholder generelt langt mer miljøgifter enn kjøtt og meieriprodukter.
I forskning kan man ikke trekke bastante konklusjoner fra enkeltstudier. Det behøver man store kunnskapsoppsummeringer for å kunne gjøre.
God forskning kombinerer kreativitet, logikk, systematikk, struktur og dokumentasjon. Metoder og resultater skal kunne etterprøves og forutsetningene spores for at konklusjonene skal kunne kritiseres og forbedres. Nedenfor ser vi på drivere for og utfordringer i forskningen.
FoU-aktivitet er resultat av langsiktig kontinuerlig arbeid, mange prosesser, enda flere aktører og mange måle- og kontrollpunkter. Så hvordan kan vi som næring sikre kvalifiserte kollegaer i framtida, nødvendig kunnskap og tekniske løsninger?
Den geopolitiske situasjonen, ettervirkningene av en global epidemi og globale konsekvenser av klimaendringer gjør matsikkerhet til en mer reell problemstilling enn på mange tiår. Flere offentlige utredninger det siste halvåret har behandlet dette, og noen har kommet med forslag til nye mål.
Noen smittestoffer kan gi sjukdom hos mange forskjellige dyrearter, inklusive mennesker. Mange såkalte «emerging diseases» er zoonoser som stammer fra dyr, men som utgjør en trussel også for folkehelsa og miljøet. «One Health», eller én-helse-begrepet er i dag globalt anerkjent som en faglig og forvaltningsmessig felles plattform for å bekjempe helsetrusler mot folk, dyr og miljø. Men hvor langt har vi kommet i å praktisere «én helse» ved konkrete hendelser?
Kunnskapsgrunnlaget som skal sikre bærekraftige kostråd er faglig og vitenskapelig oppsiktsvekkende dårlig, og vil dramatisk svekke vår matsikkerhet.
… og det skal vi være glade for.
Forskning er en forutsetning for kunnskapsbasert matproduksjon. Forskning tar tid, koster mye penger og kan noen ganger oppleves som virkelighetsfjernt. Alternativet, synsingsbasert matproduksjon, er mye dårligere og dyrere i det lange løp.
Gunhild Stordalen la i romjulen fram en ukemeny i Dagbladet som angivelig skal få «både deg og planeten sunn». Menyen inneholder svært lite husdyrprodukter og baserer seg på den såkalte «planetære helsedietten» - også kjent som EAT-dietten. En diett som hevder å være innenfor «planetens tåleevne» og skal kunne følges av alle enten de bor i Elverum eller Sudan.
Med utgangspunkt i forslag fra SV om å kutte forbruket av rødt kjøtt, har det de siste månedene pågått en debatt mellom forskere, NOAH og ulike fagorganisasjoner i landbruket om hva konsekvensene av en slik reduksjon vil være. Det har blant annet blitt hevdet at færre husdyr vil gjøre oss mer selvforsynte med mat.
I NRKs første episode av det populærvitenskapelige programmet rettet mot barn og unge – «Ikke gjør dette mot klimaet» hevdes det at storfe og sau vil føre til at det blir flere steinras i fremtiden.
Den siste tiden har det vært mye oppmerksomhet rundt kjøttkakene til de eldre på Oslos sykehjem som blir modifisert. I stedet for å lage tradisjonelle kjøttkaker med bare kjøtt, har man en gang i måneden erstattet 20 prosent av kjøttet med fababønner.
Animalske matvarer er blant annet en viktig kilde til protein i kostholdet vårt og avgjørende for selvforsyningsgraden av protein. Kjøtt, egg og melk er matvarer som nordmenn har vært avhengig av gjennom generasjoner. Kostholdet har alltid avspeilet ressursgrunnlaget. Ser man på de siste 60 årene, har inntaket av animalske proteiner vært tilnærmet stabilt.
Stortingets energi- og miljøkomite avga nylig sin innstilling om klimameldingen. For en fortsatt bærekraftig norsk matproduksjon er det avgjørende at politikerne forstår at det er få som har gjort mer enn den norske bonden når det gjelder å redusere i klimautslipp per produsert enhet.
Norge har svært god dyrehelse, og resistensen mot antibiotika går faktisk ned, skriver Ole Alvseike på forskersonen.no
Husdyrproduksjon og kjøttforbruk står på samfunnsdagsorden. Antall interessenter som engasjerer seg øker. Det er bra. Temperaturen kan være høy. Det må vi tåle. Presisjonsnivået i debatten kan tidvis være lav. Det er en utfordring.
Zoonoser, virus og korona har nå fylt spaltemetere i månedsvis. Det synes å ha vært et sjokk og en hard leksjon spesielt for den rike og moderne verden som er vant til at problemer løses og helst rammer «de andre».
Faren min er nesten åtti år og pensjonist. Han jobbet i mange år som regnskapsfører i et firma som i all hovedsak hadde bønder som kunder. Landbruksregnskap var hans fag, og som autorisert regnskapsfører deltok han på kurs hvert år. Det var et krav i regelverket. Det ble ikke stilt spørsmål ved om han skulle gå på kurs, fra verken faren min eller arbeidsgiveren hans.
NRK Brennpunkts film «Griseindustriens hemmeligheter» ligger noen dager bak oss, og det er tid for å komme videre med å bearbeide det den dokumenterte.
Det har i løpet av høsten kommet to rapporter om villsvin. Begge peker på potensialet for rask vekst i populasjonen og hvilke konsekvenser det vil få.
Andreas Wahl ønsker å gi oss sannheten om kjøtt i Folkeopplysningens første episode. Jeg vil legge til tre grunnleggende deler av sannheten som Wahl har unnlatt å ta med og som er nødvendig for en helhetlig forståelse av temaet.
Det er en langsiktig trend at dyrehelsa er under press. Risikobildet endres som en sum av flere faktorer. Globalisering med økt reising og handel, og økt bruk av utenlandsarbeidskraft er sannsynligvis det viktigste. Men klimaendringer og introduksjon av nye arter trekker i samme retning. I randsonen av det tradisjonelle matproduserende landbruket ser vi også en økende vilje til å ta risiko. Det kommer først og fremst til uttrykk gjennom ambisjoner om import av levende dyr.
I midten av juni arrangerer EAT for femte gang sin årlige konferanse i Stockholm. Utgangspunktet for konferansen er å sette søkelyset på bærekraftig matproduksjon, kosthold og helse.
Den pågående tilsynskampanjen i slaktegrisbesetninger i Rogaland, og de foreløpige resultatene som kommer ut, er en kraftig påminnelse om at det er en stor variasjon i kvaliteten på slaktegrisbesetninger. Det viser også at enkelte produsenter har en holdning til dyr og dyrevelferd som er uakseptabel.
Mattilsynet advarte i august mot å spise ikke gjennomstekte hamburgere. Kommentator Joachim Lund i Aftenposten slo likevel et slag for sine stekevaner i sin spalte. Fagfolk fra Nofima og NMBU ga umiddelbart tydelige og gode reaksjoner mot aviskommentatoren. For hvem har ansvaret når noen blir alvorlig syke? Nettopp ansvar mener kjøttbransjen noe om.
Muligheten for at resistente bakterier kan smitte fra produksjonsdyr eller mat til mennesker er blitt symbolet på «one health» eller én helse-begrepet i norsk offentlighet. Det er en forsnevring av begrepet i mer enn en forstand. Én helse; det tverrfaglige og tverrsektorielle perspektivet og erkjennelsen av sammenhengen mellom mennesker helse, dyrs helse og forholdene i miljøet vi deler, er nyttig og viktig for å forstå og bidra til å løse framtidas helseutfordringer. Men det er avgjørende å kunne sortere de mindre og de større problemstillingene. Det gjelder å løfte blikket.
Faktabasert kunnskapsformidling er nærmest et mantra i Animalia. Kjøttets og eggets posisjon i et sunt norsk kosthold utfordres fra mange kanter. Mange av debattene preges av halvsannheter og myter, og vi bruker mye energi på å formidle fakta som grunnlag for en edruelig debatt. Av og til treffer vi en nerve og klarer å trenge gjennom støyen. Ofte treffer vi ingen- ting og ser ikke skogen for bare trær. Kommentarfeltene i sosiale medier bobler over, og nøkterne fagfolk har bare lyst å trekke ned rullgardinen, la debatten gå sin skjeve gang og konsentrere seg om faget sitt.