Mest norsk i fôret
Vi mennesker kan ikke fordøye gras, men drøvtyggere som storfe, sau, lam og geiter har det fortrinnet at de kan omsette gras til høyverdige matvarer i form av kjøtt og melk. Derfor er disse dyrene viktige for å utnytte de store ressursene som ligger i graset og annet grovfôr. Til tross for behov for import av råvarer til kraftfôret, har alle husdyrproduksjonene mest norsk i fôret. Det eneste unntaket er kyllingproduksjon, men også her er andelen norsk betydelig.
Husdyrproduksjonen har gjennomgått en kraftig intensivering etter andre verdenskrig. Vi har færre dyr som produserer mer. Det krever en annen fôrsammensetning og råvarekvalitet, og har medført behov for noe mer konsentrert fôr.
Kraftfôret til alle husdyrproduksjonene produseres i Norge, og inneholder en rekke ingredienser. Felles for dem alle er at de i hovedsak er basert på korn. Bygg og havre, samt det meste av hveten, er norskprodusert. De fleste kraftfôrreseptene inneholder mer raps enn soya. Kraftfôret er altså ikke importert og soyabasert, slik det kan hevdes i den offentlige debatten.
Figur: Representative kraftfôrresepter beregnet for de ulike dyreslagene: Hvert av de fire store norske fôrfirmaene leverte oversikter over bruk av råvarer i kraftfôret til de ulike dyreslagene i et normalår. Reseptene ble vektet i forhold til markedsandeler og deretter slått sammen. Flere av tallene var i intervaller, og der ble gjennomsnitt brukt. De nye reseptene ble så sammenliknet og justert etter tilgjengelige tall fra Landbruksdirektoratet. Justeringene ble gjort i samarbeid med to av de norske kraftfôrprodusentene.
*Fiskemel/ensilasje, rug, åkerbønner, palmekjerne, luserne, erter potetmjøl, solsikkemjøl og urea.