Beiting og miljøkonsekvenser

Dyr på beite innebærer å utnytte en betydelige matproduksjonsressurs. Flere dyr på beite, både på innmark og utmark, kan gi positive miljøkonsekvenser. I Norge er det gjennom flere generasjoner utviklet viktige miljøer og habitater for biomangfold, nettopp i beiteområder.

Dette mangfoldet av gener, arter, naturtyper og landskapstyper utgjør robuste økosystemer, som leverer viktige økosystemtjenester. Beiting, spesielt i utmark, bidrar også til å hindre uønsket gjengroing og til å bevare kulturlandskapet.

Å ivareta biologisk mangfold og økosystemtjenester en vesentlig faktor i framtidig bærekraft. Ifølge Artsdatabanken er det 685 arter som påvirkes så negativt av gjengroing at de står i fare for å dø ut (Strand, NIBIO). Når gjengroing av beitemarker og slåtteenger medfører at pollinerende insekter dør ut fordi de mister sitt levebrød og matfat, er dette bekymringsfullt.

Flere kan beite

I dag slippes ca. 2,1 millioner sau, storfe og geit på utmarksbeite i Norge. I prosjektet «Arealregnskap for utmark», som utføres av NIBIO og SSB, kartlegges utmarksbeite- ressursene. Foreløpige tall fra prosjektet viser at ca. 45 prosent av Norges totale land- areal er i kategoriene godt eller svært godt utmarksbeite. En samlet beregning av beitekapasitet på dette arealet viser at beitedyrtallet i Norge minst kan fordobles.  Potensialet ut fra beitekapasitet vil ifølge dette prosjektet være 4,2 millioner dyr.

Utmarksbeite er beite i naturlig vill vegetasjon, i skog og fjellterreng som ikke blir kultivert eller gjødslet. I Norge er de store arealene til utmarksbeite en svært viktig del av ressursgrunnlaget. Innmarksbeite kan foregå på andre former for grasarealer, som er gjerdet inn og som er godt egnet til beiting.