Lungeorm hos sau - for bønder

I 2016 ble Utvidet sjukdomsregistrering (USR) innført på småfe. Etter at USR-registreringene startet opp har mange saueprodusenter fått tilbakemeldinger om funn av lungeorm, noe som kan tyde på at lungeorm er mer vanlig hos sau i Norge enn man tidligere har trodd.

Funn av lungeorm på slaktede dyr betyr ikke nødvendigvis at forandringene er så store at det påvirker dyrene. Lungeorm forårsaker knuter og flekker med betennelsesforandringer i lungene. Det er dette som blir registrert som USR-funn, og diagnosen omfatter per i dag også relativt små lungeforandringer. Hvor grensen for tilbakemelding til produsent skal gå må man i en innkjøringsfase få litt erfaring med. Ut fra alle tilbakemeldingene Helsetjenesten for sau har fått fra veldig mange veterinærer og saueprodusenter, har vi inntrykk av at svært få av besetningene med lungeormfunn har symptomer på sjukdom (hoste). Lungeorm finnes nok i mange sauebesetninger, men i så små mengder at det ikke har betydning for dyras helse og velferd.


Lungeorm forårsaker knuter og flekker med betennelsesforandringer i lungene. Det er dette som blir registrert som USR-funn på slakteriet. Foto: Guro Myhrene, Mattilsynet. (Trykk på bildet for å se hele)

Livssyklus og klinisk betydning

Sau i Norge har tre forskjellige arter av lungeorm: den store lungeormen (Dictyocaulus filaria) og de to små lungeormene (Muellerius capillaris og Protostrongylus rufescens). De samme artene finnes hos geit, og ofte kan geiter bli mer sjuk av lungeormer enn sauen. Det er vanlig at småfe har blandingsinfeksjoner.

Den store lungeormen

Sauen blir smittet ved å spise gress med lungeormlarver. Larvene vandrer så gjennom tarmveggen, og via blod og lymfesystemet til lungene hvor larvene utvikler seg til voksne ormer, se figur 1. De voksne lungeormene legger egg i luftveiene, og de klekkede larvene blir hostet eller kryper selv opp til svelget hvor de blir med ut på beite med avføringen. Det tar ca. 4-5 uker fra sauen tar opp lungeormlarver til det skilles ut nye larver med avføringen.

Sterkt infiserte dyr vil ha tette luftveier med slimhoste og bronkitt. Ofte er geiter mer utsatt enn sauer. Hos sau i Norge er det mest vanlig med en lett infeksjon med få eller ingen tegn til sjukdom. Sau utvikler delvis immunitet mot den store lungeormen.

De små lungeormene

De små lungeormene er ganske vanlig i geitebesetninger, men trolig mer sjelden i sauebesetninger. Livssyklusen er som hos den store lungeormen, men larvene som blir skilt ut med avføringen må formere seg i landsnegler før de kan fullføre utviklingen på beitet, se figur 1. Dyrene blir smittet av å spise gress med infiserte snegler.

De små lungeormene gir sjelden sjukdom, men sterkt infiserte dyr kan ha tørrhoste. Småfe utvikler sjelden noe godt immunforsvar mot de små lungeormene, og derfor er eldre dyr ofte sterkest angrepet.  

En antar at den store lungeormen ikke overlever vinteren på beite i Norge. De små lungeormene kan overleve vinteren i sneglene, så sant sneglen selv overlever vinteren. Siden parasittenes mulighet for overvintring ute er så dårlig, betyr det at utskillelsen av lungeormlarver fra eldre dyr som har hatt parasittene i seg gjennom vinteren er den viktigste kilden til nedsmitting av beitene. Beitene blir smittet ut på våren og utover beitesesongen, slik at smittepresset ofte er størst på høsten. Fuktige og relativt varme somre er gunstig for oppformeringen av parasitter i beitet.

 

Figur 1. Lungeormens livssyklus. Sauen blir smittet ved å spise gress med lungeormlarver. Larvene vandrer fra tarmen til lungene hvor de utvikler seg til voksne ormer. De voksne ormene legger egg i luftveiene, og de klekkede larvene svelges og skilles ut med avføringen. På beitet vil larvene utvikle seg til infektive larver som kan smitte sauen via beitegraset. De små lungeormene er avhengig av snegler for å fullføre utviklingen i det fri, og sauen smittes ved å spise gress med infiserte snegler. Illustrasjon: Vibeke Tømmerberg

Diagnostikk

Lungeorm kan påvises ut fra kliniske symptomer (hoste), funn av lungeorm-larver i avføringsprøver eller i lunger fra døde dyr, samt karakteristiske lungeforandringer ved slakting og obduksjon. I de fleste tilfeller vil diagnosen stilles ut fra USR-funn og kliniske symptomer. Man vil ikke alltid påvise lungeormlarver i avføringsprøver fra dyr som har lungeorm fordi utskillelsen av larver i avføringa er ujevn, i tillegg til at larvene lett kan bli ødelagt i forbindelse med transport og bearbeiding av prøven. Prøver fra flere dyr/samleprøve over flere dager øker derfor sjansen for påvisning. Lungeorm krever spesielle undersøkelsesmetoder og er ikke en del av rutineundersøkelsen av avføringsprøver. Ønsker man undersøkelse for lungeorm må det derfor presiseres ved innsending av prøven.

Unngå unødvendig behandling

Parasittmidlene mot rundorm i mage og tarm har også effekt mot lungeorm. Det er derfor viktig å unngå unødvendig behandling mot lungeorm, siden det vil føre til økt risiko for resistensutvikling hos mage- og tarmparasittene. Det er bare unntaksvis at sauebesetninger har så mye lungeorm at det gir symptomer (hoste). I de aller fleste tilfeller vil det derfor ikke være behov for å behandle særskilt mot lungeorm selv om man får tilbakemelding om funn av lungeorm fra slakteriet. Det er kun grunn til å vurdere om behandling er nødvendig i besetninger der dyra har symptomer (hoste), og behandling bør da skje etter innsett. Det er lurt å diskutere slike tilfeller med sin lokale veterinær, siden det også er andre årsaker til hoste hos sau enn lungeorm. I tillegg bør rutinene for beitebruken (dyretetthet på beite, beiteskifter o.l.) gjennomgås, for å redusere smittepresset.