Omfang av utehold i svineproduksjonen
Det er vanskelig å fremskaffe gode tall for antall griser som holdes ute i Norge. I økologisk drift er det minimumskrav til tilgang på utearealer, men det er langt fra alle utehold av gris som er økologisk sertifisert. Vi kan anta at en vesentlig del av de som driver sesongproduksjon, og leverer svært små volum gris på høsten, helt eller delvis driver utendørs svinehold.
I 2021 hadde Debio godkjent 40 besetninger med totalt 2985 griser som økologiske (Debio 2022). Det utgjør ca. 0,4 prosent av alle norske griser (Statistisk sentralbyrå 2022). Sverige, som totalt har en nesten dobbelt så stor grisepopulasjon som det vi har i Norge, hadde 37 389 økologiske griser i 2021. Det utgjør ca. 2,7 prosent (Jordbruksverket 2022). Danmark hadde til sammenligning 484 443 økologiske griser i en total grisepopulasjon på godt og vel 13 millioner. Det utgjør ca. 3,7 prosent (Danmarks statistik 2022). Norge har altså forholdvis få økologiske griser i forhold til nabolandene.
Sverige og særlig Danmark har også flere større konvensjonelle besetninger som driver helårs utedrift.
I slaktestatistikken ser vi at det er omtrent 10 prosent flere produsenter som leverer gris i månedene september til november enn resten av året, uten at slaktevolumet øker i samme periode. Vi antar at majoriteten av disse driver helt eller delvis utendørs. Noen få av disse driver i relativt stor skala. Men denne gruppa har også mange småprodusenter som kanskje holder griser én sesong. Så kommer nye produsenter inn året etter. I 2020 var det 541 produsenter som leverte færre enn ti griser til slakt. Disse utgjorde hele 23 prosent av alle som leverte griser til norske slakterier dette året.
Besetninger som driver med utehold av gris registrerer i liten grad produksjonsresultater og helsehendelser i husdyrnæringas systemer for dette. Det er derfor vanskelig å finne registreringer og tall som også ville kunne gi grunnlag for sammenligninger når det gjelder f.eks. spedgrisdødelighet ved utedrift i Norge sett opp mot undersøkelser fra andre land. Selv om det er stor usikkerhet rundt tallene, vil vi anslå at rundt 1 prosent av alle norske griser i kommersiell drift i dag har tilgang til utearealer.
Krav ved utedrift
De generelle bestemmelsene i forskrift om hold av gris gjelder også for utedrift. I tillegg har forskriften to paragrafer spesifikt om dette – § 23 om krav til utearealet og § 24 om utedrift. Svin som holdes ute skal ha tilgang til tørr liggeplass som gir tilstrekkelig beskyttelse mot vind, nedbør, sol og ugunstige temperaturer. De skal også beskyttes mot rovdyr og andre potensielle farer. Liggeområdet skal ha minimum tre tette vegger og tak. Ved helårs utedrift skal det være mulig å tette også den fjerde veggen. I varmt vær skal dyra ha tilgang på gjørmebad eller andre muligheter for å kjøle seg ned. Ved grising ute i hytter skal purkene ha tilgang på tilstrekkelig redebyggingsmateriale.
Det er krav om at utearealene skal være egnet til formålet gjennom å være av en viss størrelse. Det skal være variasjon i grunnforhold og vegetasjon som gir dyra mulighet for mosjon, til å rote i bakken og å søke skjul for andre artsfeller. Arealene skal kontrolleres jevnlig med tanke på forhold som kan påføre dyra skader og lidelser. Det skal alltid sikres tilstrekkelig mengde vann av god kvalitet til alle griser. Vanntilførsel er kritisk, spesielt gjennom vinteren når vannet kan fryse. På fôringsplasser og andre sterkt belastede overflater i utearealet skal grunnen være opparbeidet, drenert og hardgjort.
Syke og skadde dyr skal kunne isoleres på egnet sted hvor temperaturen er avpasset det enkelte dyrets behov, og de skal ha mulighet for tørr og myk liggeplass. Det skal sikres at frostskader ikke oppstår.
Dyrevelferdsgevinster ved utedrift
Utedrift eller drift med adgang til uteområder gir større totalt areal og et rikere miljø som legger til rette for økt aktivitet og atferd dyra er sterkt motivert for. Selv om mangeårig avl har sørget for at grisen er blitt godt tilpasset dagens produksjonsformer, har våre tamme griser fortsatt de samme behovene som villsvinet. Ute i skogen bruker villsvinet mange timer om dagen til å søke etter mat. Da roter de rundt i bakken og eter for det meste planter, men også små dyr og insekter. Sammenlignet med kraftfôret vi gir til grisen i et vanlig innendørs driftsopplegg, er dette mat med lav energikonsentrasjon. Derfor behøves store mengder, og mye tid brukes på å finne mat.
De fleste norske griser får tildelt kraftfôr som de eter i løpet av få minutter. Kraftfôret er utviklet for å dekke dyrenes behov og inneholder alle næringsstoffer som dyret trenger. Kraftfôret eter de i løpet av få minutter, noe som medfører at de fortsatt har et behov for å rote. Derfor er det krav om at grisene til enhver tid skal ha tilgang på rotemateriale. Dette kan være halm, høy, sagspon, torv, trespon, jord eller en blanding av disse (Landbruks- og Matdepartementet 2003). I tillegg er det stadig flere besetninger som bruker andre aktivitetsmaterialer for å imøtekomme grisens naturlige behov for utforskning. Dette kan være trekubber, avispapir, opphengte tau etc. Et beriket innendørs miljø kan møte grisens rote- og aktivitetsbehov godt. Det er likevel ikke tvil om at store arealer utendørs kan møte det bedre.
Villsvinet lever oftest i stabile flokker på inntil 20 individer. Galtene holder seg for det meste alene eller sammen med opptil et par andre galter. Sugga føder fra en til tolv unger i kullet. Disse ungene er veldig utsatt i den første levetiden, og det er normalt at en betydelig andel av disse dør i løpet av de første ukene grunnet vær, sykdom, tilgang på mat eller moregenskapene til purka.
Griser som holdes tett og i stimulifattige miljøer kan utvikle stereotypier og atferdsforstyrrelser som halebiting og flankesuging. Disse problemene er langt mindre ved utendørsdrift. Men det er verdt å merke seg at det er høy forekomst av halebiting hos danske frilandsgriser sammenlignet med normal innendørs drift under norske forhold (dcapub.au.dk).
Erfaringer fra innendørs drift viser at lavere tetthet av gris kan være positivt for helse og velferd i besetningen. Større plass og et rikere miljø for grisene gir bedre muligheter for å løse konflikter. Det gjør det mulig å trekke unna og gir bedre tilgang på ressurser for lavt rangerte dyr.
Temperaturregulering
Temperaturforhold påvirker adferden og hva slags behov grisen har. Griser kan ikke svette, men har ulike måter å regulere kroppstemperaturen sin gjennom å endre adferd. Hvis det er kjølig, vil grisene ligge sammen i klynger, gjerne med maksimal kroppskontakt. Er det varmt, vil grisene endre hvor de foretrekker å ligge fra strå til betonggulv som er kjøligere (Wimmler, et al. 2022). Man kan også se griser som ruller seg i vann og gjørme for å senke kroppstemperaturen ytterligere. Griser kan bli solbrente, og de kan bruke gjørme for å beskytte seg mot solen. Når den effektive temperaturen i miljøet faller under nedre kritiske temperatur, må grisen både bruke ekstra fôr for å opprettholde kroppstemperaturen og motstandskraften mot infeksjoner blir dårligere. Nedre kritiske temperatur varierer med grisens alder, og for spedgris er den 35° C. Dette er en viktig del av forklaringen på høy spedgrisdødelighet både blant villsvin og i utedrift.
| Purker i drektighet 25° C |
| Purker i full laktasjon 10° C |
| Spedgris 35° C |
| Smågris 25° C |
| Slaktegris 20-10° C (avhengig av alder) |
I tradisjonelle innendørsbesetninger er det enklere for bonden å sørge for gode forhold, mens vær og temperatur er mer variabelt utendørs. Uansett er det viktig at grisene selv har mulighet til å regulere kroppstemperaturen.
Behov endrer seg i ulike livsfaser
I løpet av en gris sine ulike livsfaser endrer også behovet knyttet til ulike faktorer seg. Dette er faktorer som fôr, rotemateriale og varme- og arealbehov. Derfor er også driftsformen i svinehold gjerne basert på produksjonsstadiet eller livsstadiet til grisene, slik at griser som er like gamle og har samme behov holdes sammen slik at man på best mulig måte kan sikre at behovene blir oppfylt.
Slaktegris i utedrift
De aller fleste som holder utegris er slaktegrisprodusenter som kjøper inn smågris fra konvensjonelle innendørsbesetninger. Blant disse er det stor variasjon når det gjelder utforming av arealer til grisene og hvordan bonden styrer driften sin. Noen griser lever hele sitt liv ute, mens andre får tilgang også til innendørs arealer, enten bare i den kalde årstiden eller hele tiden.
For griser som har tilgang på både inne- og utearealer, varierer utearealene mye. Noen har tilgang til store beiteområder. Det som ligner mest på tradisjonelt innendørs hold av gris, er der grisene får et ekstra uteareal rett utenfor fjøsveggen i tillegg til den tradisjonelle bingen, ofte omtalt som «balkonger». som gjerne er en betongsåle med strø som flis eller halm. En utfordring ved denne type drift kan blant annet være å få ventilasjonen til å fungere godt i tilfeller hvor man skal bygge om et eksisterende grisehus til å ha balkong-løsning.
Slaktegriser kan gå ute hele året, men er betydelig mindre aktive i de mørkeste høst- og vintermånedene. Sommeren er den enkleste tiden å slippe grisene ut på siden vær og temperatur er mildere. Likevel er det viktig at de sikres beskyttelse mot sola og at det er god nok vanntilgang.
Hold av purker og smågrisproduksjon
Purker kan fint holdes ute og tåler lave temperaturer. Det er likevel viktig at purker også har tilgang til plasser som er tørre og lune, uavhengig av værforhold.
Perioden rundt fødsel er den mest sårbare tiden i grisens liv. Når grisungene blir født, har de et stort varmebehov og trenger hyppig tilsyn. I denne fasen er det vesentlige forskjeller mellom produsentene når det gjelder hvordan de velger å drive.
Noen utegrisprodusenter lar grisingen foregå i tradisjonelle fødebinger innendørs. Disse fødebingene har et eget overbygd område tilpasset spedgrisene hvor temperaturen er ca. 30 °C. Dette gjør tilsynet enkelt og klimaet stabilt. Når grisene slippes ut varierer, men det økologiske regelverket krever at grisene må ha tilgang til uteområder etter to uker. Praksisen varierer for når grisene flyttes fra fødebinge til uteareal. Andre produsenter lar grisingen foregå utendørs i små hytter der purka får være alene med spedgrisene når de blir født. Det kan gjøre tilsynet med de nyfødte grisene krevende og i praksis begrenset. Avhengig av sesong og geografi vil klimaet i disse hyttene være varierende og til tider utfordrende når det gjelder både temperatur og fuktighet.
Det er krav om at grisungene skal gå minst 28 dager med purka før de avvennes (Forskrift for hold av svin 2003). Norske grisebønder lar grisungene i snitt gå 33,2 dager sammen med purka i innendørs drift (Animalia og Norsvin 2021). Det er en generell oppfatning at grisungene blir mer robuste jo lenger de får gå med purka. Dersom purka og smågrisene skal gå sammen lenger, er det viktig at purka har mulighet for å trekke seg unna i perioder.
En undersøkelse fra Danmark med frilandsgriser i 2008 viste at 33 prosent av spedgrisene enten var dødfødte eller døde før avvenning (Sørensen og Pedersen 2013). Dødeligheten hos danske griser som ble holdt innendørs var på 24 prosent (Pedersen 2010). I dag er spedgrisdødeligheten ved innendørs drift i Norge 12,2 prosent (Animalia og Norsvin 2021).
Grisens helse
Norsk svinehelse står i en særstilling etter langvarig, kontinuerlig samarbeid mellom svinenæring, veterinærer og myndigheter for å bekjempe og kontrollere svinesjukdommer. Den norske grisen er fri for en rekke sjukdommer som er vanlig hos gris i de fleste andre land i Europa og i resten av verden. Gjennom det offentlige overvåkingsprogrammer vet vi at vi er fri for Aujeszkys sykdom (AD), smittsom gastroenteritt (TGE), porcint reproduksjons- og respiratorisk syndrom (PRRS), porcine epidemic diarrhoea (PED) og svineinfluensa virus (SI). I 2009 ble Norge erklært fritt for smittsom grisehoste forårsaket av mykoplasma (Gulliksen, et al. 2021). En del andre svinesjukdommer som skaper store utfordringer i mange andre land, som f.eks. afrikansk svinepest, har aldri forekommet blant norske griser.
For å opprettholde den gode norske svinehelsa, har vi strenge regler for import. Den norske svinenæringen har ekstra krav, forvaltet gjennom KOORIMP og som strekker seg ut over de offentlige kravene.
Smittevern i svinenæringa
For å ivareta den gode helsestatusen i svinenæringa, er et godt og nøye gjennomtenkt smittevernregime av avgjørende betydning. Smittestoffer kan overføres via mennesker, klær og redskaper som kommer inn til grisene. Derfor må det følges strenge smittevernregler dersom man skal inn i en svinebesetning. Kravene til smittebeskyttelse er enda strengere for avlsbesetninger og for spesifikk patogenfrie besetninger (SPF).
Godt fungerende smittesluser for besøkende, hvor man bytter klær og skotøy til besetningens eget, er et av de viktigste tiltakene i konvensjonell innedrift. På gårdens veier bør trafikken styres så langt det er mulig slik at kjøretøy i minst mulig grad krysser hverandres spor. Det reduserer muligheten for smittespredning. Det samme gjelder for folk som er på gården. Dette er obligatoriske elementer fra den forskriftsfestede smittevernplanen (Landbruks- og matdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet 2022).
Det er ulike krav til smittevern og persontrafikk, og til helseovervåking og prøvetaking, i ulike besetningstyper. For å komme inn i enkelte besetninger, kreves det at man dusjer før man kommer inn. For å kunne spore eventuelle utbrudd av sjukdom, føres besøksprotokoll.
Flere får SPF-status
I Norge gjennomføres det som et helse- og velferdstiltak en økende konvertering av besetninger til SPF-status. Dette er besetninger som dokumenterer frihet for de fem smittsomme og tapsbringende grisesjukdommene nysesjuke, svinedysenteri, smittsom grisehoste, smittsom lunge- og brysthinnebetennelse (APP) og skabb.
I dagens driftssystem innendørs, med tilhørende smittevern, lar det seg godt gjøre å holde grisene smittefrie. Ved å slippe grisene utendørs, vil eksempelvis svinedysenteri kunne bli et problem, siden fugler og gnagere, men også andre dyr, kan overføre bakterien til grisene. Kontakt med villsvin vil utgjøre en stor trussel for smittestatusen til utendørs besetninger. Villsvin kan smitte tamgriser med alle de aktuelle bakteriene og parasittene.
Svinedysenteri
Svinedysenteri er i dag en sjukdom som forekommer relativt sjelden hos norske griser. Men siden bakterien forekommer i jord, vil utedrift mest sannsynlig skape økte forekomster. Ved utedrift vil det være veldig vanskelig å bli kvitt bakterien når et område først har fått smitte. Bakterien smitter mellom griser, men kan også bruke mange forskjellige verter. Det er kjent at bakterien kan overføres fra gnagere, fugler, hunder, katter og andre dyr (Hampson 2012). Det er en utfordring at bakterien kan overleve flere måneder i avføring som tråkkes ned i jorda ved forholdsvis lave temperaturer, og kan derfor smitte mottagelige griser igjen senere. Dette illustrerer at det ikke bare er å vaske seg ut av et slikt problem utendørs, og smitten vil flyte forholdsvis lett mellom grisene. Bakterien forårsaker mage- og tarminfeksjoner hos grisene som gjør at de får feber og tyntflytende diaré. Dette fører til død i verste fall, men oftest generelt dårlig velferd og redusert tilvekst.
Spolorm
Grisene har en spolorm som ikke smitter mennesker, men som kan skape betydelige problemer for grisene. Grisene tar opp egg gjennom avføring og kontaminert jord. På sin vei gjennom grisekroppen, kan spolormen skape problemer både i luftveiene og fordøyelsessystemet. Avhengig av hvor mye spolorm grisene har, vil de legge på seg mindre og det vil kunne være tegn på redusert dyrevelferd og trivsel. Spolormegg kan overleve opptil sju år ute på beiter. Dermed vil spolorm kunne bli et omfattende problem dersom man ikke klarer å ha en god rullering av beiter i bruk til utedrift (Zimmerman, et al. 2012). Spolormegg er svært resistente og kan overleve lenge i miljøet. I forsøk har tilveksten til grisene blitt redusert med 10 prosent allerede ved lav smitte med spolorm (T. B. Stewart 1989).
Afrikansk svinepest
Afrikansk svinepest er en annen sjukdom som den norske svinenæringen frykter. Afrikansk svinepest er smittsom og medfører at mange griser blir sjuke. De aller fleste vil dø. Det finnes ingen behandling mot infeksjonen, og det finnes foreløpig ingen vaksine. I Europa spiller villsvinet en sentral rolle i utbredelsen, og sjukdommen har etter hvert bredt seg ut over i store deler av Europa fra øst mot vest. Foreløpig er sjukdommen ikke påvist i Norden. Med villsvin brer sjukdommen seg sakte utover (8-17 km/år) (Boklund, et al. 2018). Men viruset er veldig motstandsdyktig, og man har flere ganger sett at utbredelsen har hoppet langt – opptil 1500 km i løpet av kort tid. For at spredningen skal foregå så raskt, må det enten foregå med transport av griser, levende eller slaktet.
I kjøtt fra infiserte griser kan viruset overleve opptil 1000 dager, dvs. nesten tre år (Mazur-Panasiuk, Zmudzki og Wózniakowski 2019). Mest sannsynlig er de fleste av de lange hoppene i påvisning av afrikansk svinepest på grunn av matvarer som de altetende grisene eller villsvin har funnet. Det er derfor viktig at utegående tamgris ikke blir fôret av folk som ikke er klar over denne risikoen.
Vurderinger rundt smittevern, helse og smittetrykk i utedrift
Smittevern er like essensielt for griser som holdes inne som ute. Men det vil ikke være mulig å holde grisene like godt beskyttet utendørs. Å være sjuk påfører grisene lidelse og dårlig dyrevelferd. Derfor er god helse en viktig del av god dyrevelferd. Utegrisene kan bli utsatt for flere mulige smittestoffer enn griser inne i grisehuset. Samtidig kan større arealer på friland bidra til lavere smittetrykk og mindre sjukdom. Dette vil igjen være avhengig av hvilken bakterie, virus eller parasitt det er snakk om.
En økende villsvinbestand endrer risikobildet
Utfordringene med en økende villsvinbestand i norske skoger gjelder hele landbruket, men det blir spesielt utfordrende for de som driver med utegris. Vi vet at det allerede i dag forviller seg villsvin inn på områder hvor det holdes tamgris. Problemet med at ville villsvin blander seg med tamme griser, er at de er mottagelige for de samme sjukdommene. Villsvinene kan smitte tamme griser med alvorlige og smittsomme sjukdommer vi aldri har sett før i Norge. Det overordnete målet i Norge er å holde villsvinbestanden på et så lavt nivå som mulig (Miljødirektoratet og Mattilsynet 2019). Mye tyder på at den store villsvinbestanden som finnes i Sverige i økende grad trekker vestover til Norge. Over de siste årene er antall villsvin som er skutt mangedoblet. Samtidig er det motstridende interesser i samfunnet når det gjelder villsvinforvaltningen. En del grunneiere og jegere ser villsvin som et verdifullt tilskudd i den jaktbare faunaen og slutter ikke opp om målet om å holde bestanden nede. Vi må også anta at klimaendringene gir villsvinet bedre levekår i Norge og legger til rette for økt vekst i populasjonen og spredning til nye områder.
For å hindre kontakt mellom villsvin og tamme griser, er bygging av doble gjerder rundt områdene med tamgris viktig. I eksempelvis Tyskland og Danmark er dette påbudt. I flere andre land, som Østerrike og Sveits, er det sterkt anbefalt (Jenni, Früh og Fürst 2019, Ministeriet for Fødevarer. Landbrug og Fiskeri 2019). Solide doble gjerder vil være et nødvendig tiltak for utegrishold i Norge også, ikke bare der det er villsvin. Det vil også holde andre dyr og mennesker på avstand fra grisene.
Mattrygghet og zoonoser fra griser
Griser er av dyreslagene som er mottagelige for såkalte trikiner som finnes i muskelceller. Siden griser er altetende, vil matavfall og inntak av eksempelvis døde mus eller andre smågnagere kunne smitte grisene. Etter at grisene har spist infisert kjøtt eller matavfall, vil trikinene danne cyster i muskelvevet. Mennesker som spiser slikt kjøtt vil bli smittet med trikinene og utvikler en trikinose som medfører akutte muskelsmerter, ødemer og hudutslett. I verste fall medfører det symptomer i hjerne eller ryggmarg og hjerte. Man blir som regel frisk uten behandling i løpet av noen måneder (Folkehelseinstituttet 2019). Trikinsmittet kjøtt må enten varmebehandles eller fryses i et par uker før man kan spise det.
Griser, mus og bjørner er trikinparasittens hovedverter. Trikinene danner cyster i muskulaturen til dyrene. Nå kjøttet fra dyrene blir spist, vil cystene vekkes til liv og starte syklusen gjennom tarm og blodbane til nye muskelcyster.
Problemer med trikiner forekommer ikke i dag hos innegris, siden disse har et kontrollert inntak av fôr. På utendørsområder for griser er det umulig å kontrollere at grisene ikke eter noe som er smittet med trikiner. Alle griser kontrolleres for trikiner ved norske slakterier. Likevel er det viktig å påpeke at denne testen ikke vil oppdage lavgradige infeksjoner (Gamble 2022). I praksis er det bare hos gris som holdes utendørs at trikiner utgjør en risiko (Pozio 2014). I Europa anser man villsvinet som den primære kilden til trikininfeksjoner hos mennesker (Bilska-Zajac, et al. 2021).
Salmonella
Norske griser er tradisjonelt sett frie for salmonella. Det finnes flere forskjellige salmonellatyper som utgjør forskjellig fare for sjukdom hos mennesker, griser og andre dyr. Blant fugler er sjukdom med salmonella ikke uvanlig. Småfugl er interessert i fôr som er tilgjengelig, og de kan dermed bli smittebærere til gris som fôres på uteområder. Vi vet også at det finnes salmonella hos en del av norske villsvin. I 2020 hadde ca. 4 prosent av de analyserte villsvinene salmonella (Veterinærinstituttet 2021). I Sverige ble det avdekket et utbrudd i en innendørs avlsbesetning med Salmonella choleraesuis som hovedsakelig smitter griser, men som også kan gi blodforgiftning hos mennesker. Smitten kom inn denne besetningen med fôret fra åkrene rundt grisehuset. Området som besetningen ligger i har mye villsvin, og det ble konkludert med at villsvinets tilstedeværelse i åkrene var årsak til utbruddet (Fjelkner, et al. 2022).
Influensavirus
Influensa er et annet virus som grisene er mottagelige for. I 2009 hadde vi den vanlige influensaepidemien med et svineinfluensavirus. Grisene ble også smittet, men viste lite sjukdom. Antistoffer mot viruset ble lenge hos grisene, også de man antar aldri møtte selve viruset. Influensaviruset er et virus som muterer jevnlig. I 2021 ble det for første gang påvist høypatogen fugleinfluensa blant norske fugler og i to kyllingfjøs. Influensavirus er kjent for å mutere og det er mulig at griser vil bli mottagelige etter hvert. Hvilke konsekvenser det vil få for norsk svineproduksjon er ikke klart.
Griser som oppholder seg ute vil være mye mer utsatt for slike virus enn de som går innendørs. Spesielt utsatt vil de være i periodene hvor fuglene trekker.
Avdekking og oppfølging av sykdom hos enkelt dyr
Griser som holdes utendørs vil oftest ha større områder å bevege seg på. De er byttedyr og vil gjøre det de kan for å skjule eventuelle skavanker. Generelt sett vil det være positivt for grisen å bevege seg. Men dersom grisen blir syk eller skadet, vil det være mer ressurskrevende å avdekke og behandle sammenlignet med konvensjonell drift på mindre arealer. Dermed vil vi forvente at en del av utegrisene kan ha skavanker som ikke oppdages så fort og som vil føre til lidelse for dyret. Et eksempel er klauver som gjennom avl er tilpasset et hardere underlag og ikke vil slites tilstrekkelig på mykt underlag utendørs. Det vil kunne føre til både feil beinstilling og feilbelastninger, samtidig som det vil øke disposisjonen for sjukdommer og skader i klauven. Sjuke griser vil kunne gjemme seg bort og være vanskelig å finne igjen.
Bærekraft ved utedrift i svineproduksjonen
Det er grunn til å anta at norske svin er blant de mest klimavennlige i Europa, noe som blant annet kan tilskrives god helse og fruktbarhet og høy fôrutnyttelse. Med færre avvendte smågris per purke, høyere dødelighet og lavere tilvekst hos slaktegrisen, vil det globale oppvarmingspotensialet (GWP) pr kg slakt bli høyere (NIBIO-rapport, vol 4, nr. 103, 2018).
Det er gjort forsøk på å sammenligne målbare kriterier som er relevante for bærekraft mellom full utegangerdrift og ordinær innedrift. I bærekraftskriteriene som er valgt ut inkluderes arbeidskrav, investeringskostnader, dekningsbidrag, fôrforbruk, arealbruk og miljøbelastning og utslippsintensitet.
Økt fôrforbruk
Danske International Centre for Research in Organic Food Systems har beregnet at frilandsgriser har 12 prosent høyere fôrforbruk per kilo tilvekst enn griser i danske fjøs. NIBIO har i sin rapport (NIBIO RAPPORT 6 (158) lagt til grunn at frilands slaktegris har et fôrbehov som er 15 prosent større enn innegris ved samme slaktevekt.
Grisen er alteter og spiser gjerne gras. Spesielt gjelder det drektige purker. Evnen til å nyttiggjøre seg graset øker med alderen og utviklingen av bakteriefloraen til grisen. NIBIO mener likevel at om yngre griser skal vokse bra, må det meste av fôrbehovet dekkes med kraftfôr. De mener at utegrisen ikke spiser så mye gras at det vil gi redusert opptak av kraftfôr sammenliknet med innegris.
Økt arealbruk og miljøutfordringer
Helårs utedrift forutsetter tilgang på mye areal. Anbefalt minsteareal til utegris for å begrense avrenning fra gjødsel er 4,03 daa årlig for purker med 18 smågriser per år. For slaktegris over 25 kg er anbefalingen 0,18 daa per gris sommerstid (etterfulgt av høstsåing), og 0,37 daa per gris vinterstid (etterfulgt av våronn). (Gjefsen 2017, svenske normer). Debio har lavere minimumskrav. Disse arealene har i de fleste tilfeller alternativ bruksverdi. NIBIO har i sine beregninger valgt å sette verdien til 350 kr/daa uavhengig av type areal og uavhengig av om man eier eller må leie. De har videre lagt til grunn at arealet som grisene går på om vinteren kan brukes til annen produksjon om sommeren. Derfor har de ikke regnet kostnad ved dette arealet.
Vær og klima
Norge er et langstrakt land med store forskjeller i klima og topografi, og årsnedbøren varierer fra ca. 250 mm til over 4000 mm. Grisen behandler områdene de går på ute på en helt annen måte en drøvtyggere som ku og sau. Mens ku og sau beiter av vegetasjonen, vil grisen endevende all jorda. Dermed får røtter liten mulighet til å etablere seg, noe som vil føre til økt erosjon. De tørreste stedene vil erosjonen bli mindre enn de våteste. Med griser på våte områder vil det blir store skader – noe som igjen fører til at arealbehovet øker.
Økonomi
Investeringskostnadene ved utedrift er betydelig lavere enn ved innedrift. Ifølge NIBIO er de hele 90 prosent lavere (NIBIO, vol 6, nr. 158, 2020). Man må regne kortere avskrivingstid på skjul og annet utstyr ved utedrift enn bygg og utstyr til innendørs grisehold. Dersom man ser på årlige kostnader til avskriving og renter, beregner NIBIO det til kr. 6,31 per kilo kjøtt for innegris og kr. 1,06 per kg kjøtt for utegris.
NIBIO har også beregnet at dekningsbidraget per årspurke blir lavere ved utedrift; kr. 23 354 kr per årspurke ved innedrift, og kr. 6 701 per årspurke ved utedrift. Færre slaktegriser per årspurke ved utedrift forklarer mer enn 60 prosent av forskjellen i dekningsbidrag. Økt fôrforbruk er den nest viktigste kostnadsfaktoren, etterfulgt av økt arealbruk og strø.
I dag tar de som driver med utedrift ut en betydelig høyere pris i markedet. Forskjellen i dekningsbidrag og kjøttmengde per årspurke indikerer at det trengs en merpris ved utedrift på kr 10,17 per kg for at dekningsbidraget per årspurke skal være det samme for utegris som for konvensjonell innedrift.
Det er viktig å merke seg at drift som baserer seg på at man har griser både ute og inne medfører merarbeid i tillegg til investeringskostnader.
Referanser
American Association for the Advancement of Science. Science.org. 06 9, 2022. https://www.science.org/content/article/news-glance-african-swine-fever-vaccine-low-dose-radiation-and-bees-fish.
Animalia AS. Dyrevelferdsprogram for svin. 01 04, 2022. https://www.animalia.no/no/Dyr/svin/dyrevelferdsprogram-for-svin/.
Animalia og Norsvin. Ingris Årsstatistikk. Hamar: Norsvin, 2021, 40.
Bilska-Zajac, Ewa, et al. "Trichinella Outbreaks on Pig Farms in Poland in 2012–2020." Pathogens, november 18, 2021: 1-9.
Boklund, Anette, et al. Epidemiological analyses of African swine fever in the European Union (November 2017 until November 2018). Parma: John Wiley & Sons, Inc., 2018.
Danmarks statistik. Statistikbanken. 2022. https://www.statistikbanken.dk/KOMB07 (accessed september 2, 2022).
Debio. Debio. 2022. https://debio.no (accessed august 31, 2022).
Fjelkner, Johanna, Cecilia Hultén, Magdalena Jacobson, Erik Nørregård, and Beth Young. "A case of Salmonella enterica subspecies enterica serovar Choleraesuis in a Swedish giltproducing herd." Proceedings 13th European Symposium of Porcine Health Management. Budapest: The European College of Porcine Health Management, 2022. 58.
Folkehelseinstituttet. Smittevernveilederen. 04 15, 2019. https://www.fhi.no/nettpub/smittevernveilederen/sykdommer-a-a/trikinose/#symptomer-og-forloep.
"Forskrift for hold av svin." 02 18, 2003. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2003-02-18-175.
Gamble, H. Ray. "Trichinella spp. control in modern pork production systems." Food and waterborne parasitology, juli 30, 2022: 1-9.
Gulliksen, Stine Margrethe, et al. "Successful eradication of Mycoplasma hyopneumoniae from the Norwegian pig population – 10 years later." Porcine Health Management, 05 17, 2021: 10.
Hampson, David J. "Brachyspiral colitis." In Diseases of Swine, 10., by Jeffrey J. Zimmermann, Locke A. Karriker, Alejandro Ramirez, Kent J. Schwartz and Gregory W. Stevenson, 680-696. John Wiley & Sons Inc., 2012.
Jenni, Anna, Barbara Früh, and Eva Fürst. Freihaltung von Schweinen. Forschunginstitut für biologischen Landbau, Bio Suisse, KAGfreiland, 2019.
Jordbruksverket. Antal omställda ekologiska djur, andel ekologiskt hållna djur och antal företag efter län, variabel, djurslag och år. 2022. https://statistik.sjv.se/PXWeb/pxweb/sv/Jordbruksverkets%20statistikdatabas/Jordbruksverkets%20statistikdatabas__Ekologisk%20produktion__2%20Antal%20omstallda%20ekologiska%20djur/JO0115B1.px/table/tableViewLayout1/ (accessed september 2, 2022).
"KRAV." Gällande regler. 2022. https://regler.krav.se/regler2022.
Landbruks- og matdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet. "Forskrift om dyrehelse (dyrehelseforskriften)." lovdata.no. 04 28, 2022. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2022-04-06-631.
Mattilsynet. Regelverksveileder Økologisk landbruk. 05 11, 2021. https://www.mattilsynet.no/om_mattilsynet/gjeldende_regelverk/veiledere/veileder_for_okologisk_landbruk.2651/binary/Veileder%20for%20%C3%B8kologisk%20landbruk.
Mattilsynet. "Veileder for tildeling av aktivitets- og rotemateriale for gris." 2020.
Mazur-Panasiuk, Natalia, Jacek Zmudzki, and Grzegorz Wózniakowski. "African swine fever virus – persistence in different environmental conditions and the possibility of its indirect transmission." Journal of Veterinary Research, 8 12, 2019: 303-310.
Meteorologisk institutt. Været i Norge, Klimatologisk oversikt, Året 2021. Oslo: Meteorologisk institutt, 2022.
Miljø- og Fødevareministeriet, Danmark. Rapport om husdyr - MRSA overvågningen af produktionsdyr i 2018. Glostrup, Danmark: Miljø- og Fødevareministeriet, 2019.
Miljødirektoratet og Mattilsynet. Handlingsplan mot villsvin 2020-2024. Miljødirektoratet, 2019.
Ministeriet for Fødevarer. Landbrug og Fiskeri. Retsinformation. 12 12, 2019. https://www.retsinformation.dk/eli/lta/2019/1394.
Pedersen, Lene Juul. Pattegrisdødelighed i DK. DJF Rapport, Århus: Det jordbrugsvidenskabelige fakultet ved Aarhus universitet, 2010.
Pozio, Edoardo. "Trichinella: not all pigs are created equal." Trends in parasitology, januar 1, 2014: 4-11.
Statistisk sentralbyrå. Småvilt- og rådyrjakt. 2022. https://www.ssb.no/statbank/table/03886.
—. Statistikkbanken. 2022. https://www.ssb.no/statbank/table/05984/tableViewLayout1/ (accessed september 2, 2022).
Sørensen, Jan Tind, and Lene Juul Pedersen. Status, årsager og udfordringer i forhold til løsning af forhøjet dødelighed hos økologiske pattegrise. Århus: Aarhus universitet, 2013.
T. B. Stewart, O. M. Hale. "Losses to internal parasites in Swine production." Journal of Animal Science, 1989.
Veterinærinstituttet. Flere katter med Salmonella og utbrudd av småfuglsalmonellose. februar 28, 2020. https://www.vetinst.no/nyheter/flere-katter-med-salmonella-og-utbrudd-av-smafuglsalmonellose (accessed august 31, 2022).
Veterinærinstituttet. "MRSA hos svin." 2021.
Veterinærinstituttet. The surveillance programme for diseases in wild boars in Norway 2020. Veterinærinstituttet, 2021.
Wimmler, Caecilia, H.M. Vermeer, C. Leeb, E. Salomon, and H.M.-L. Andersen. "Review: Concrete outdoor runs for organic growing-finishing pigs – a." Animal - The international journal of animal biosciences, Januar 5., 2022: 1-11.
Zheng, D. M., M. Bonde, and J. T. Sørensen. "Associations between the proportion of Salmonella seropositive slaughter pigs and the presence of herd level risk factors for introduction and transmission of Salmonella in 34 Danish organic, outdoor (non-organic) and indoor finishing-pig farms." Livestock Science, 09 26, 2006: 189-199.
Zimmerman, Jeffrey, Locke Karriker, Alejandro Ramirez, Kent Schwartz, and Gregory Stevenson. Diseases of Swine. Chichester: John Wiley & Sons, 2012.