Klauvas anatomi

Figur 1. Skisse av klauvkapselen sett fra bæreflaten. A: Utvendig klauvvegg, B: Innvendig klauvvegg, C: Sålehorn, D: Ballehorn, E: Den hvite linjen (ofte ikke hvit), G: Klauvspalten

Figur 1. Skisse av klauvkapselen sett fra bæreflaten. A: Utvendig klauvvegg, B: Innvendig klauvvegg, C: Sålehorn, D: Ballehorn, E: Den hvite linjen (ofte ikke hvit), G: Klauvspalten

Klauvkapselen består av utvendig og innvendig vegghorn, sålehorn og ballehorn. Vegghornet er hardt og slitesterkt, mens er sålehornet er noe mindre slitesterkt. Ballehornet er det minst slitesterke hornet og tar lett opp fuktighet fra miljøet. Ballehornet på framklauvene i båsfjøs er ofte like hardt som vegghornet, mens det er mjukt og lite slitesterkt på kyr oppstallet i løsdrift. Kronranda i overgangen til behåret hud og den hvite linjen som forbinder de ulike delene av klauvkapselen, består av mjukt horn. Den hvite linjen er særlig utsatt for skader og sjukdom.

Den friske klauvkapselen gir god beskyttelse av klauvas indre strukturer mot infeksjon og annen ytre påvirkning. Ved stikksår og/eller stor slitasje med sprekkdannelse i den hvite linjen, eksempelvis på grunn av grove betonggulv i nye fjøs, vil klauvkapselen ikke lenger gi beskyttelse og infeksjon etablerer seg raskt i bløtvevet og klauvbeinet innenfor.

Klauvform etter beitegang med variert underlag. Foto: Terje Fjeldaas.

Klauvform etter beitegang med variert underlag. Foto: Terje Fjeldaas.