Saueraser

Animalia har laget en plakat som viser de vanligste sauerasene og ulltypene vi har i Norge. Rasene har også blitt presentert i Bondevennen med mer utfyllende tekst.

Prosjektet er et samarbeid mellom Animalia, Bondevennnen og de ulike raselagene, med innspill fra Norsk Sau og Geit og Norsk Genressurssenter. 

Nedenfor finner du en oversikt med utfyllende tekst over sauerasene som er omtalt i plakaten. 

Blæset sau

Fotograf : Ellen K. Gudmestad

De er ikke så mange, men blæset sauen er lett gjenkjennelig med hvit bles, hvit haletipp og hvite sokker.

Tekst: Ellen K. Gudmestad, Fuglestadbrogete og Blæselaget.

Blæset sau er en norsk rase av crossbredtypen. Opprinnelsen til rasen er noe uklar og det finnes ingen sikker dokumentasjon. Men det finnes flere teorier. En av dem er at rasen oppstod i Rogaland på 1920-tallet som en krysning mellom svart rygjasau og spælsau. En annen er at blæset sauen er en krysning mellom svart og hvit rygjasau, mens en tredje teori er at den stammer fra zwartbles-sauen som har sin opprinnelse i Nederland.

Rogaland Blæselag ble stiftet i 1997. I 2008 slo laget seg sammen med Interesselaget for Fuglestadbrogete Sau og dannet Fuglestadbrogete og Blæselaget. Per januar 2021 har laget 280 medlemmer.

Typiske trekk

Rasen er lett gjenkjennelig med hvitt bles som er hel eller delt, og som har gitt navnet til rasen. Hvite sokker og hvit haletipp i tillegg det hvite bleset, er et ufravikelig krav for å kunne godkjenne et dyr som blæset sau. Ørene skal være svarte og normale av størrelse. Fellen skal være svart eller brunlig, men eldre dyr får noen ganger et grått skjær. Noen dyr er også rosete.

Eksteriørmessig er rasen ganske lik rygjasauen, med middels god crossbredull. Men blir følgelig klassifisert i svart. Blæset sau er kjent for sine gode morsegenskaper, godt lynne og god fruktbarhet. Søyene har forholdsvis lette lamminger fordi lamma har relativt lite hode. Mange mener rasen har god resistens mot alveld.

Værene veier fra 95 til 125 kilo og søyene fra 75 til 95 kilo. Både værer og søyer skal være kollete.

Trua rase

I dag finnes de fleste dyrene av rasen i Rogaland, men det finnes flokker av blæset sau også i tidligere Hordaland, Agder og flere andre steder i landet. Etter at det ble satt inn værer til semin, har interessen og antallet blæset sau økt utover landet.

Blæset ble godkjent som egen rase i 2004, og har siden den gang kåra værlam på ordinære kåringssjå. Rasen regnes som trua, men stort engasjement i blæsemiljøet har gjort at det ved utgangen av 2020 finnes 3481 søyer og søyelam med godkjent rasekode i sauekontrollen. Interessen for rasen virker å være stigende.

Dalasauen

Fotograf : Gudmund Tønnesen

Stor, rolig, flott ull og lett å sanke hjem fra fjellbeite. Ikke rart dalasauen har vært populær opp gjennom tidene.

Tekst: Gumund Tønnessen, Reinrasa Norsk Sau

Dalasauen er en krysning mellom de britiske rasene leicester, sjeviot og sutherland. Vossestrand regnes for opphavsstedet for dalasauen. Navnet dalasau ble første gang brukt i 1923 på det som til da var kalt vossasauen.

Dalasauen var stor og rolig (tam), lettere å sanke hjem fra fjellbeitene og utmerka seg med store lam. Det var de viktigste årsakene til at flere sauebønder gikk fra sjeviot til dalasau.

Bredte seg over hele Sør-Norge

En stor del av æren for dalasauens opprinnelse og raske utbredelse, må tilskrives statskonsulent Jon Sæland. Han stod i bresjen for flere statsutstillinger, og reiste i flere år til Voss for å kjøpe opp flokker av livsau som han tok med til Østerdalen og til Solør.

Sauen i Sirdal lignet mye på vossasauen, men ble dømt som sjeviot. I 1923 ble disse sauene fra Sirdal slått sammen med vossasauen, som samtidig endret navnet til dalasau.

I dag er dalasauen mest utbredt i Agder, Rogaland, Vestland, Trøndelag og Innlandet. Årlig holdes det utstillinger av dalasauen på Voss og i Sirdal, Åseral, Kvinesdal, Gol, Fåvang, Tynset og Soknedal

Eksteriør og egenskaper

Dalasauen er storvokst og grovbygd. Voksne søyer veier 80-100 kilo. Værer veier 120-150 kilo. Rasen har lav skalle, brei flat panne, strak nese, store øyne, store slake ører og brei svart mule. Ryggen er strak og brei, mens brystet er stort, dypt og bredt.

Dalasauen har et langt og flatt kryss, fyldige og store lår med grove, rette og sterke føtter. Halen er lang og kraftig. Ulla er lang, myk og sterk, og har god glans.

Ulla skal gå godt framover til hode. Ullfellen skal være fri for dødhår og marghår. Fargen er rein hvit på ullfell og dekkhår. Det finnes også grå og svart dalasau.

Dalasauen er en stor sau med mye, fin ull. Den er tillitsfull og rolig, også på fjellbeite, og har samme beiteplass år etter år. Søya får to lam i snitt og passer godt på lamma sine.

Sammen med rygja og steigar dannet dalasauen grunnlaget for et felles avlsarbeid på den norske crossbred-populasjonen som i 2000 fikk rasebetegnelsen norsk kvit sau (NKS).

Dorper

Fotograf : Dorper Norge

Dorper er en middels stor kjøttrase, en krysning mellom værer av rasen dorset horn og blackheaded persians søyer, som oppstod i Sør-Afrika på 1930-talet.

Tekst: Grethe Anita Andersen, Dorper Norge

Rasen har svart hode og hals, eller er helt hvit (hvit dorper). Hvit og svart dorper skal ikke krysses i renrasa avl. Dorperkjøttet er kjent og ettertrakta verden over for sin mørhet og milde smak.

Rasen er nøysom og klarer seg spesielt godt i tørre områder og på magre beiter. De håndterer både høye temperaturer og streng kulde. Huden er spesielt tjukk for å tåle et

tøft klima. Det gjør dorperskinnet til det mest ettertrakta skinnet i verden. Fellen har et lite hårlag eller pels, som den røyter av seg en gang i året. Rasen har en naturlig motstandskraft mot parasitter. Søya blir tidlig kjønnsmoden og er svært fruktbar. På to år kan hun få tre kull med 1,7 lam i snitt.

Søya lammer lett og har gode morsegenskaper. Lamma er livskraftige med rask tilvekst og høy slakteprosent. Værene veier fra 90 til 105 kilo, mens søyene blir mellom 70 og 85 kilo.

Rasen kan med fordel krysses med andre raser. Rasen har spredt seg i Norge og finnes nå i mange av landets fylker. NSG tilbyr semin og embryo av rasen for å sikre avlsarbeidet.

Fuglestadbrogete sau

Fotograf : Ellen K. Gudmestad

Litt tilfeldig kom sauen med de brogete tegningene i ansiktet til Norge. I dag er den godt etablert på Sørvestlandet.

Tekst: Ellen K. Gudmestad, Fuglestadbrogete og Blæselaget

Fuglestadbrogete er av engelsk opphav og kom hit til landet i 1909 da Hans Hansen fra Fidsel ved Flekkefjord kjøpte to saulam og ett værlam på en utstilling i Leeds. I 1921 solgte han flokken sin til slakter Voilås på Moi. Flokken som da talte 21 vinterfôra sauer, ble solgt videre til Fuglestad i Bjerkreim og Kyllingstad i Gjesdal.

Rasekarakteristikk
Fuglestadbrogete sau er høgstilt, langlagt, og noe smalvokst og lett type. Den er spedbeint med god beinstilling og ligner i størrelse på norsk kvit sau.

Dyra er oppvakte og har lett lynne, men enkelte individ kan være litt sky. Juret skal være velformet med små spener. Den er en god melkesau med gode morsegenskaper, og egner seg godt som morrase. Vekta på værene er mellom 90 og 110 kilo. Søyene veier fra 70 til 90 kilo.

Ullkvalitet
Fuglestadbrogete sau er en norsk crossbredrase med noe grov lårull. Fellen skal være hvit, men kan ha innslag av svarte hår/flekker over hele kroppen og blir ofte klassifisert som svart.

Den lange halen er hvit, men kan ha svart innslag. Noen individ har mørk nakkeull. Ørene skal ha normale størrelse og minst femti prosent av ørene skal være svart for å få topp på rasepreg. Både værer og søyer skal være kollete.

Bunnfarge på hode og føtter skal være hvit med svarte avtegn som varierer fra prikker til nesten helt svart. Derfor blir den kalt «brokut», eller lokalt: broget, derav navnet Fuglestadbrogete.

Bevaringsverdig rase
I 1999 ble interessegruppen for Fuglestadbrogete sau startet. Året etter ble det første registreringssjået for rasen arrangert. Fuglestadbrogete sau ble godkjent som egen rase i 2004, og værlamma ble fra da av kåret på ordinære kåringssjå.

Ved utgangen av 2020 var det 876 søyer og saulam med låst rasekode for Fuglestadbrogete i sauekontrollen. De fleste er i Rogaland, men også i Hordaland og Agder er det rasegodkjente flokker. Etter at vi begynte å sette inn værer til semin dukker det også opp mindre flokker og enkelt dyr flere steder i landet.

I 2008 slo Interesselaget for Fuglestadbrogete Sau seg sammen med Rogaland Blæselag og dannet «Fuglestadbrogete og Blæselaget» som per januar 2021 har 280 medlemmer.

Gammalnorsk sau

Fotograf : Hilde Buer

Den gammalnorske sauen har like lang historie som landbruket her til lands.

Tekst: Hilde Buer, Norsk Villsaulag

Den gammalnorske sauen er den opprinnelige sauerasen som kom til Norge for 5000 år siden. Rasen er uten innblanding av andre raser, og var en del av landbruket helt fra starten.

Sauen er liten og vokser seint. Den når voksenvekt først ved femårs alder. Voksne søyer veier rundt 36 kilo, mens voksne værer veier mellom 40 og 60 kilo.

Rasen har kort hale uten ull, og uten lokk i pannen. Dyra er svært spedlemmet, med hellende kryss og tydelig manke. De har gode bein med korte, sterke kodeledd. Alle værer skal ha horn. Søyene kan være både kolla, ha nubber, eller horn. I snitt er kanskje hver femte søye i flokken horna. Værene får staselig manke- og halsragg.

Variert ullfell

Ulla er dobbel, med grovere og lengre dekkull (tog), over svært fin underull (tel). Prøver fra en representativ flokk viser tog med snitt 35 μ (uttales my, og betyr tusendels millimeter) og tel på snitt 19 μ. Lengda er tretten centimeter på tog, og seks centimeter på tel.

Sauer i god trivsel har svært tett og glansfull vinterfell. Den genetiske variasjonen er stor, både i farge og ullkvalitet. Vi har sau med den mykeste fine ull med 9 μ på telet, og sau med mye marg og dyrehår. Alle variasjoner over farge og tegning finnes, men grått med ulike tegninger er vanligst. Grelute (grevlingfarget) er relativt vanlig. Kritthvite og fargeekte kullsvarte dyr finnes, mens rene røde dyr er svært sjeldne.

Den gammalnorske sauen har kortere ullfell enn moderne spælsau, og dyra røyter fremdeles ulla slik ville dyr gjør. Gammalnorsk sau lagrer store mengder innvollsfett. Rundt tjue prosent av slaktevekta kan være reint innvollsfett. I villsaudrift er denne egenskapen helt avgjørende.

Ekstensiv drift

Den gammalnorske sauen er svært hardfør og nøysom og egner seg best i ekstensiv drift. Rasen har et sterkt flokkinstinkt, og de aller fleste holdes i villsaudrift. Det vil si at de holder til langs kysten, i vårt eldste kulturlandskap; kystlyngheia.

Dyra har god helse og lite produksjonsrelaterte sjukdommer. Lamma er født med tett fødselspels. Søyene er svært gode mødre, og produserer etter vilkår. De kan produsere godt til de er over ti år gamle, og kan bli over tjue år.

Selv om rasen er produktiv, kan de ikke konkurrere med foredla raser i slaktekvalitet eller produksjon. Men regnet per kilo mordyr er produksjonen på høyde med de beste.

I villsaudrift har sauen svært finfibret kjøtt med sunn fettsyresammensetning og viltsmak.

Gammalnorsk spælsau

Fotograf : Arnar Buseth

Da avlsarbeidet gikk mot en mer ensretta og moderne spælsau, var det noen som stod igjen for å ta vare på de mangfoldige genene til den gammalnorske spælsauen.

Tekst: Anne Lise L. Sandnes, Landslaget for Gammalnorsk Spælsau

Gammalnorsk spælsau er etterkommer etter den gammelnorske sauen som stammer fra flokkene av nordeuropeisk korthalesau som fulgte isen nordover for ti tusen år siden. Trolig var de også med vikingene til Island og Færøyene.

Korthalesauen var liten, våken, hardfør, og hornet. Fram til 1700-tallet var de ganske enerådende i Norge. Men etter hvert økte importen av større og mer moderne britiske og spanske raser, og korthalesauene ble nesten utryddet.

Tar vare på mangfoldet

I 1912 ble det opprettet to avlsstasjoner for å bevare det som var igjen av korthalesauene. Kystsauen og flokkene på Austevoll ble grunnlaget for dagens populasjon av gammelnorsk sau. Korthalesauen fra innlandet ble grunnlaget for spælsauen.

Etter 1950 ble spælsauen avla mot mer ensretta, større og mer kjøttfulle dyr, og ble det vi kjenner som den moderne spælsauen. Enkelte bønder valgte å holde på den tradisjonelle spælsauen og å ta vare på mangfoldet i farge og eksteriør.

Landslaget for gammalnorsk spælsau ble stiftet i 2001. Året etter ble gammalnorsk spælsau offisielt en egen rase. I dag er det rundt 19.300 søyer med låst rasekode i sauekontrollen, og rasen finnes over hele landet. Landslaget har definert retningslinjer for utvalg og vurdering av dyr.

Gammalnorsk spælsau har godt lynne og et sterkt flokkinstinkt. Den er hardfør, lettbeint og kjapp, som sin stammor, og er årvåken og var for farer. Søyer og værer kan både være horna og kolla, men det er klart flest horna individ.

Neseryggen er rett og hodet har en karakteristisk trekantet form, sett både fra siden og forfra. Ørene er små og framoverbøyde. Dyra kan være både høy og lavfota, lange eller kompakte, men beinbygningen er sped. Rasen har middels kjøttfylde. Kjøttet er smakfullt og magert med intramuskulært fett.

Vern mot vær og vind

Gammalnorsk spælsau er lettere enn de moderne spælrasene, men større enn gammalnorsk sau. Krysset er bredt og hellende. Søyene har lette lamminger, god melkeevne og et godt morsinstinkt.

Ulla er todelt med myk, finfibret og tett bunnull. Dekkulla er lang og sterk, og dekker den fine bunnulla. Dekkulla beskytter mot regn og vind, og tjener som isolasjon for sauene på vinterstid. Rasen finnes i svart, blått, brunt og hvitt, mønster som viltfarge (muflon),

grelet (grevlingmønster) og engelsk blå. Fargemangfoldet skal bevares, men målet er å avle bort marg og dauhår.

Grå trøndersau

Fotograf : Anna Holene

Det som truleg var dei siste dyra av rasen grå trøndersau blei redda ut av ein slaktebil i Telemark i 1992. I dag tel rasen kring to tusen søyer.

Tekst: Liv Kristin Sola, Bondevennen

Grå trøndersau var rekna som utdøydd då det kom melding om ein flokk dyr som var meld inn til slakt i Telemark. Ole Hans Lien i Tinn Austbygd fekk redda dyra og tok ansvar for den første bevaringsbesetningen av rasen.

Grå trøndersau er truleg ein kryssing mellom gammelnorsk sau og tautersau, ein utdøydd sauerase frå øya Tautra. Sauen vart rekna som eigen rase allereie frå 1930. I dag finst det grå trøndersau frå Rogaland i sør til Nordland i nord, men kjerneområdet er i Trøndelag.

Rasen er svart på buk, bein og hovud, med stålgrå ull på ryggen og sidene. Hovudet skal vere svart, men med noko innslag av kvite hår over naseryggen. Dyra skal ha ein karakteristisk kvit flekk, ein dråpe, under kvart auge. Rasen er kolla, har halvlang hale og ull av crossbred-type.

Grå trøndersau er lettbygd og høgstilt. Den er hardfør, livskraftig med sterkt flokkinstinkt og godt lynne. Søyene veg frå 55 til 80 kilo, medan vêrane vert mellom 60 og 90 kilo. Låra skal vere breie med god kjøtfylde. Brystet skal ha god breidde, ryggen er rett, litt brei, med jamn overgang frå manken, og ende i eit breitt hellande kryss.

Ull til alt

Grå trøndersau var opphaveleg avla for grå, såkalla lysekte og finfibra ull. Ulla er mjuk, glansfull og har god spenst. Trøndersauen var grunnlaget for etableringa av Selbu Spinneri.

Ulla går i mange grå fargevariantar og eignar seg svært godt til husflid, både i strikka, vevd og tova produkt.

Formålet med rasen er å avle fram ein funksjonell sau som eignar seg godt til produksjon av ullprodukt med naturleg farge og nyansar, skinn og pels til ulikt bruk, og kjøtproduksjon. I tillegg vert det lagt vekt på gode morseigenskapar, beite- og flokkåtferd, samt sjølvstendig lamming.

Norsk kvit sau

Fotograf : Animalia/ Grethe Ringdal

Norsk kvit sau er en syntetisk rase som er avla fram på 1970-tallet. Rasen er en kryssing av rasene dala, steigar, rygja, sjeviot, texel og finsk landrase.

Tekst: Siv Heia Uldal, Animalia

Norsk kvit sau (NKS) er med god margin den vanligste sauerasen vi har i Norge. NKS er en syntetisk sauerase som er avla fram fra starten av 1970-tallet. Rasebetegnelsen norsk kvit sau ble innført i 2000 og i dag finnes rasen over hele landet.

NKS er opprinnelig en krysning mellom rasene dala, steigar, rygja, sjeviot, texel og finsk landrase, som alle er langhala crossbredraser. NKS er en uensartet crossbredtype sau som skal ha hvit ullfell, uten innslag av svarte hår. Innimellom blir det også født farga lam, men disse brukes ikke i videre avlsarbeid.

Kombinasjon av kjøtt og ull

Norsk Sau og Geit driver et aktivt avlsarbeid på NKS. Avlsarbeidet foregår i væreringer fordelt over hele landet. I fjor starta NSG med avlsverdiberegning ved hjelp av genomisk seleksjon på NKS. Målet er økt avlsframgang, spesielt på lavarvelige egenskaper som moregenskaper og lammetall.

Av utseende avles den for gode bruksegenskaper. Den skal ha en fin beinbygning og hode, god høyde og et langt, bredt og hellende kryss. I avlsarbeidet er det fokus på produksjonsegenskaper som melkeevne, tilvekst og kjøttfylde.

Begge kjønn er naturlig kollet. Voksne søyer har en vekt på 80-100 kg. Rasen er svært fruktbar, rasktvoksende og kjøttrik. Av utseende minner den mest om dalasauen, men er noe mer spedlemmet.

NKS har en typisk crossbredull. Crossbredraser har bare bunnull, og mangler dekkhår. Alle ullhårene er like lange, og de er forholdsvis finfibret. En god crossbredull skal være fri for marghår og ha god spenst og krusning. God crossbredull er populært blant norske industriaktører, blant annet til strikkegarn, pledd og bunadsstoffer.

Norsk Pelssau

Fotograf : Ken Rune Birkeland
Fotograf : Simen Stokstad

Pelssauen er ei krysning mellom det svenske gotlandsfåret og blågrå spælsau. Resultatet er ein grå, glansfull og lokka fell som er svært ettertrakta.

Tekst: Knut Sveinung Kleppa, Norsk Pelssaulag

Norsk Pelssau vart godkjent som rase i 1968. Frå 1959 vart det importert vêrar av svensk gotlandsfår som vart kryssa med den gråblå varianten av spælsau. Målet var å kombinera lokk-kvaliteten til godtlandsfåret med farge og glans frå spælsauen.

For å få avlsframgang på pelseigenskapane, samt unngå innavl, blir det framleis importert noko sæd frå Sverige. Rasen har mest til felles med det svenske gotlandsfåret.

Pelssauen er grannbeint og høgstilt. Hodyra veg frå 60 til 90 kilo. Hovudet er relativt lite, utan horn, og med korte øyrer. Halen er kort. Til trass for at rasen er lett og spebeint har den god kjøttfylde.

Pelssauen lammar lett, gir rikeleg med råmjølk og har svært gode morseigenskapar. Søya har godt jur og lamma er raske på beina og finn spenen sjølve.

Avlen skal sikre eit godt pelsverk, og det særmerkte med rasen er produksjon av pelsskinn på årslamma. I tillegg til kjøtet, tener bonden godt på skinn av høg kvalitet. Pelssauen er den rasen med høgast inntektspotensiale. Det er også målet med avlsarbeidet.

Ulla skal vere lokka, med bølgelengd på sju til 21 millimeter. Fellen skal vera fri for botn-, man-, og margull. Sjølve pelshåra er silkeaktig og glansfulle, slik at det ferdige skinnet reflekterer lyset. Fargen kan vera i heile det grå spekteret, frå ekstra lys til mørk grå. Avlsmålet er einsarta farge over heile dyret.

Målet er skinn til skinnfellsaum som storfellar, babyposar og klesplagg, men blir og brukt som reine pynteskinn. Ulla, især haustulla, er etterspurd.

Rasen er spreidd over det meste av landet. Dyra ferdast lett i ulendt terreng. Åtferda på utmarksbeite kan minne om reinsdyr, den er stadig på farten og finn det beste beitet. Den er ikkje eit utprega flokkdyr, den går gjerne i mindre grupper og somme er reine individualistar.

Rygjasau

Fotograf : Lars Egil Bakka

Rygjasauen er kraftig og hardfør. Dyra har god kjøtfylde og søyene har svært gode morseigenskapar.

Tekst: Torbjørn Nordmark, Rygjalaget

Namnet rygjasau vart første gong brukt i 1924. Men allereie i 1908 vart det arrangert sauesjå for desse dyra på Sand og på Helleland i Rogaland, men då under namnet «lønsame blandingstypar». Mellom 1908 og 1924 kalla dei desse dyra for «stadeigen sau» eller «lønsam blandingstype».

Den fyrste stamboka for rygjasau som vart utgjeve av Rogalands Landbruksselskap, kom i 1926. Då var det 329 stambokførte vêrar og 548 søyer av rygjarasen.

Rygjasauen har truleg innslag både av merino, leicester, sutherland, dala og sjeviot. Rasen er i dag mest utbreidd i Rogaland og tidlegare Hordaland fylke.

Svært fruktbar

Rygjasauen er noko mindre enn dalasauen og er ikkje så grovbygd. Den har svart nase og klauver, og blankt og glansfullt hårlag i hovudet og på beina. Den kan ha svarte flekkar i hårlaget, i fjeset, på beina og på øyra. Halen skal nå ned til hasane og vere ullen.

Ulla er kjend for å være lang, tett, mjuk og sterk. Den er fri for marg og har god glans. Sauen har ein rein og kvit ullfell, med unntak for «gromet sau» (svartfarga hovud) som kan ha noko svart i fellen, samt på hals og bryst, bein og buk.

Hovud og bein har eit blankt og glansfullt hårlag, som også kan vere gult. Både søyer og vêrar skal vere kolla.

Søyene har svært god mjølkeevne og rasen er særs fruktbar og får ofte tvillingar og trillingar. Rygjasauen har god kjøtfylde. Vêrane veg frå 100 til 130 kilo. Søyene veg mellom 75 og 95 kilo. Dei seinare åra har avlen gått mot ein litt meir høgstilt sau med betre jurform.

Rasen er hardfør, og nøysam og god på fjellbeite. Dei er gode flokkdyr. Kjøtet har preg av viltsmak og rasen er fin til bruksdyrkryssing.

Shropshire

Fotograf : Uwe Rutzen

Shropshire tikkar tre boksar; dei har god tilvekst på skrinne beite, dei har ein tett kvit ullfell som eignar seg til toving og spinning, og dei et korkje barnåler eller bark.

Tekst: Liv Kristin Sola, Bondevennen

Shropshire har den eldste registrerte stamtavla i heimlandet England. Rasen vart kryssa fram på 1800-talet og vart svært populær. Mot slutten av 1900-talet vart talet på dyr kraftig redusert og rasen kom på lista over trua rasar.

Tre produksjonar per dekar

Dei siste 30 åra har shropshiresauen fått sin renessanse. Rasen er nemleg genetisk disponert slik at dei ikkje et barnåler og bark. Sauene eignar seg difor svært godt til å beite i plantefelt og frukthagar, i økologiske driftssystem, og i naturområde med stort biologisk mangfald. Rasen har blitt spesielt populær i juletrefelt. Kombinasjonen gir tre produksjonar per dekar; ull, kjøt og juletre. Med sauer beitande er plantene mindre utsette for musegnag og det blir sagt at beiting gir betre vekst og finare farge på juletrea.

Shropshire kom til Norge først i 2009, då skogforvaltar Uwe Rutzen importerte ein flokk frå Danmark. Sauene beitar i plantefelt med juletre og pyntegrønt i Lyngdal i Agder.

Tilpassingsdyktig rase

Shropshire er ein kolla og mellomstor kjøtsau som er roleg av natur og grei å handtere, også i større flokkar. Dei er tilpassingsdyktige og har høg tilvekst også på svakare beite.

Dyra har kort, sterk og kraftig hals, lang og djup bog, og brei rygg. Låra er kraftige og beina er korte. Vêrane veg frå 120 til 140 kilo.

Søyene veg mellom 75 og 90 kilo. Søyene har lang brunst, frå juli til april, og kan difor tilpassast varierte driftsopplegg. Lammetalet er i snitt mellom 1,6 og 1,8 og fødselsvekta er frå 3,5 til 5,5 kilo.

Lamma veks raskt og har ein tilvekst frå 350 til 550 gram per dag. Dei har kraftige lår og ein muskelsett rygg. Lamma er slaktemodne frå 90 til 120 dagar. Då har dei ei levandevekt på 35 til 45 kilo og ei slaktevekt frå 18 til 25 kilo. Vêren kan nyttast i kryssing med andre rasar for slaktelamproduksjon.

Ein vaksen sau gir to til tre kilo ull i året. Ullfellen er mjuk og tett og skal vere fri for marg.

Sjeviot

Fotograf : Eirin Rauø

Sjeviot har ei lang historie her til lands. Rasen var svært populær i kryssing med norske sauerasar på første halvdel av 1900-talet.

Tekst: Liv Kristin Sola, Bondevennen

Sjeviot er ein crossbredrase som opphavleg kjem frå Cheviot Hills i Skottland. Rasen er skildra alt i 1372 og er ein av dei eldste rasane i UK. Rasen er hardfør, nøysam og haldbar, og er ein av få fjellrasane i britisk sauehald.

Kryssa inn i norske rasar

Den norske reinrasa sjeviotsauen stammar frå den sør-skotske sjeviottypen, men truleg har dei større og meir høgbeinte sjeviot-typane frå Nord-Skottland, som sutherland og caithness, hatt størst innverknad på norske crossbredrasar.

Første kjende innførsel av sjeviot vart gjort av baron Rosenkrone til Rosendal i 1854. Frå 1860 reiste statsagronom Lindequist til Skottland for å hente heim sjeviotsauer som vart plassert rundt på ”Stamsjæferi” (avlsgardar). Dyra klarte seg godt og vart kryssa inn i stort sett alt ein hadde av stadeigne rasar. Frå 1900 til 1945 er det rekna at femti prosent av all sau var sjeviot eller sjeviotblandingar.

Rasepreg

Sjeviot er mindre enn andre crossbredrasar, men er tidleg slaktemoden og har gode slakteeigenskapar. Rasen hevdar seg spesielt godt på svakare beitekvalitet. Søyene har lette lammingar og eit sterkt morsinstinkt.

Karakteristiske trekk ved sjeviotsauen er rette øyre, kvikke auge, ein tydeleg bua nase og kvitt hovud med svart mule. Rasen har ikkje horn og nygler (horntappar).

Brystet er djupt og breitt og ryggen er rak. Krysset er breitt og fyldig, og låra er djupe og kjøtfulle. Beina er middels grove, rake og sterke med svarte klauver. Verane veg mellom 100 og 130 kilo og vekta på søyene er mellom 75 og 85 kilo.

Ull

Ulla er småkrusa, mjuk og fin med god glans. Ullfellen skal gå godt framover til hovudet og ned mot kne og hasar med full lengde. Det skal vere skarpt skilje mellom ull og dekkhårlag. Bryst og buk skal vere godt ullkledd og ullfellen skal vere fri for daudhår og marghår. Sjeviot er rein kvitfarga på ullfell og dekkhår. Små svarte prikkar på øyre og bein kan tolast, men dei skal vere skarpt avgrensa.

Norsk Sau og Geit har framleis eit organisert avlsarbeid på reinrasa sjeviot.

Suffolk

Fotograf : Åsne Fineid

Den kjøttsatte suffolksauen er attraktiv i bruksdyrkryssing for å øke tilvekst og kjøttfylde på lamma.

Tekst: Tellef Lima Eidland, Norsk suffolklag

Suffolk er en britisk sauerase av crossbredtypen. Opprinnelig en kryssing mellom rasene southdown (værer) og norfolk horn (søyer). Rasen er avla på siden 1810 og er i dag en av Storbritannias eldste og mest utbredte saueraser.

Høy tilvekst og god kjøttfylde Suffolk kom til Norge i 1950-årene primært med tanke på bruksdyrkryssing. God kjøttfylde og rask tilvekst gjør rasen aktuelt også i dag for å øke kjøttfylden på lammeslaktet. Rasen gir godt kjøttsatte lam, og var en periode «berykta» for å gi vel feite avkom. Etter år med avlsarbeid er fettmengden redusert og den moderne britiske suffolkværen har i dag gjerne negativ fettindeks. Det betyr at den gir redusert fettmengde når den blir brukt som farrase. Likevel bør ikke lammet gå for lenge under oppfôring, for å unngå høy fettmengde. God fôrutnytter

Suffolk har et svart, glinsende hårlag i hodet og på beina. Ullfellen er tett og finfibret, med noe kort ullengde, fra fem til 6,75 cm. Ullfellen er hvit, men har ofte innslag av pigment. Voksne søyer gir mellom 2,25 og 3,6 kilo ull. Fellen betraktes som middels ulltype med en fiberdiameter fra 25,5 til 33,0 mikron og en spinnelengde på 48 til 58. Rasen har et bredt kryss, er kjent for lette lamminger og søyer med god laktasjon og stor omsorg for lamma. Værene veier fra 113 til 159 kilo, mens vekta på søyene varierer fra 81 til 113 kilo.

Kjøttet har lite av den typiske fåresmaken. Suffolk er blant de beste rasene til å omsette ordinær fôring og beite til høy tilvekst og kjøttfylde. Dyra er hardføre og tøffe, og observante mot rovdyr, og passer godt til norske forhold med kort beitesesongen. Suffolk egner seg også godt for beiting i pyntegrøntfelt.

Kvit og Farga Spæl

Fotograf : Eirin Rauø

Då importerte sauerasar var i ferd med å fortrenge dei norske landrasane, fekk statskonsulent Jon Sæland sett i gang eit arbeid for å ta utvikle den norske spælen til det me kjenner som moderne spælsau.

Tekst: Sven Reiersen

Moderne spæl er den foredla greina av den opphavlege nordiske landrasen med kort hale (spæl). Gammalnorsk sau og gamalnorsk spæl er mindre foredla variantar av same opphav. Moderne spæl er ikkje systematisk kryssa med andre rasar, men innslag av finsk landrase kan førekome då den vart brukt litt på 1970-talet. Det vart også innført islandsk spæl i to omgangar, på 1970-talet og tidleg på 2000-talet.

Hundre år med avl

Spælsauen har vore i Norge i uminnelege tider, men den moderne varianten er foredla fram etter 1912. Den gong stod spæl, eller gamal norsk sau, i fare for å bli fortrengt av importerte kontinentale rasar.

Statskonsulent Jon Sæland fekk oppretta to avlsstasjonar for den nordiske landrasen. Den første vart etablert på Bjelland i Gjesdal (Rogaland) sidan kom ein på Uppstad i Valle i Setesdal. I desse områda var det ein del av dei mest opphavlege og rasetypiske kvite og farga spæl.

Både kvit og farga spæl er i dag utbreidd over store delar av landet, men med færre i nord. Med snautt ein million vinterfôra sau her til lands, utgjer den moderne spælen kring 125.000, eller nærare tolv prosent av søyene her til lands.

Vereringane er jamt fordelt frå Trøndelag og sørover. I nord er det ein verering i Korgen i Nordland. Det er totalt 21 ringar med 26 ringavdelingar som granskar spælvêrar.

Frå kvit til blå, brun og svart

Den kvite spælsauen er avla for kvite og kolla dyr. Dei fleste har kvit nase og lyse klauver, men det finst også andre variantar. Kjenneteikn ved rasen er ein kort hale utan ullhår, eit vakent uttrykk med små øyre, og kronlokk i panna.

Fellen skal ha god lengde og glans. Ulla har finfibra underull og lang dekkull. Dei er middels store, med ei vaksenvekt frå 65 til 85 kilo. Spælen skal vere spedlemma med tørre bein. Kjøtfylden har blitt betydeleg betre etter mange år med målretta avlsarbeid for eigenskapen. Rasen har lite feitt og feittet vert i stor grad lagra i bukhola kring nyrene.

Den dominerande fargen på den moderne spælsauen er kvit, men det finst også mange farga variantar. Dei kan vere svarte, blå, eller brune, og ha ulike fargekombinasjonar og mønstervariantar som påverkar fargen.

Ulla er samansett av to typar fiber. Botnulla er relativ kort, frå sju til ti cm, og har god finhet, mellom 20 og 30 my. Dekkulla kan bli opptil 30 cm. Den er grov (45 til 70 my) ogutan krusing, men har god glans. Det vert avla for dyr utan marg og daudhår, men begge delar førekommer i rasen.

Spælen har særs gode morseigenskapar og mjølkeevne. Søyene lammar lett og tar seg godt av lamma på beite. Dei fleste dyra har gode flokkeigenskapar, men introduksjon av islandsk spæl har i ein viss grad redusert flokkeigenskapane.

Farga spæl er nokså lik den kvite spælen i størrelse, ulltype og eigenskapar. Dei blir rekna som same rase, men rasekodane blir brukt for å skilje mellom farga og kvite dyr. Eldsjeler har teke vare på fargevariantar og mønster. Medan verdien på den farga ulla har gått ned, har interessa for skinn, særleg dei farga variantane, auka. Dette har gjort at farga spæl har auka i popularitet.

Farga spælsau har eit eige interesselag som jobbar for å ta vare på eigenskapane til den farga varianten.

Avl på moderne spæl

Moderne spæl er ein av fire rasar som Norsk Sau og Geit driv eit aktivt avlsarbeid på. Dei andre er norsk kvit sau (NKS), norsk pelssau og sjeviot.

Aktivt avlsarbeid inneber at bønder dannar såkalla vereringar for å avkomstgranske vêrlam. Kvit og farga spæl vert handtert i vereringsystemet etter same prinsipp som dei andre rasane NSG har ansvar for. Kva for eigenskapar som vert vektlagt vert bestemt etter vedtak i avlsrådet.

Populasjonen av kvit spæl er langt større enn farga. Dermed er det eit større utval og større avlsframgang for dei kvite dyra. For farga spæl vert det også lagt vekt på rasepreg og variasjon i farge og mønster. Lang og glansfull ull, og god skinnkvalitet er viktig for farga spæl.

Steigarsauen

Fotograf : Lena Sande

Den nordnorske sauerasen steigar, er ein roleg og produktiv sau med gode morseigenskapar og god ullkvalitet.

Tekst: Liv Kristin Sola, Bondevennen

Steigarsauen er opphavleg frå Steigen i Nordland. På 1880-talet tok Steigens Landboforening tak for å betre saueholdet i regionen. Dei kjøpte vêrar og søyer av den britiske rasen sutherland (nordskotsk sjeviot), og kryssa dei med dei stadeigne sauene av gammalnorsk spæl. Desse dyra hadde også islett av leicester og merino i seg.

I 1934 kom den første stamboka, og i 1954 vart steigar godkjend som eigen rasen.

Rasen vart populær i Nordland, Troms og i delar av Trøndelag. På eit tidspunkt vart steigar mest utrydda, men entusiastar tok tak og stifta Raselaget for steigarsau i 2014. I samarbeid med Genressurssenteret vart rasen berga ved blant anna å nytte nedfrosne sæddosar.

Avlsarbeidet består i å bevare rasen og ta vare på dei karakteristiske eigenskapane, førebygge innavl og sikre at steigarsauen er ein lønsam og effektiv rase.

God muskelfylde og fin ull
Steigar er ein middels stor sau, med kraftige lår og god muskelfylde i rygg og lend. Skulderpartiet er flatt og muskuløst og krysset er svakt hellande. Rasen er høgstilt på nette bein, med god hasevinkel, sterke kodar og svarte klauver. Halen er middels lang og ullkledd. Søyene veg mellom 70 og 90 kilo, og vêrane veg frå 100 til 120 kilo.

Rasen har sped beinbygning og smalt hovud og er kjend for lette lammingar. Den er produktiv og har gode morseigenskapar, og har eit godt jur med passe store spenar.

Hovudet har eit kvitt eller glinsande hårlag. Nasen er svart og naseryggen har ein karakteristisk boge. Mørke flekkar på hovud og øyre kan førekoma. Både vêrar og søyer skal vere kolla – og øyrene skal vere livlege.

Ullfellen skal vere kvit og finfibra av crossbreedtype. Svart individ kan likevel førekoma. Ulla er mjuk med fin krusing og god glans og spenst. Den kvite fellen skal vere tilnærma fri for svarte hår, dyrehår og marg.

Svartfjes

Fotograf : Gerhard Håkull

Takket være nyimporterte gener har den skotske hardhausen fått en ny vår i vestlandske lyngheier.

Tekst: Ole Johan Bergene, Svarfjeslaget

Svartfjes stammer fra fjellstrøka i Skottland tilbake til 1200-tallet. Rasen har utvikla seg til å bli en av de mest hardføre og utbredte sauerasene i Storbritannia, og har stor økonomisk betydning i landet.

Svartfjes er en mellomting mellom crossbred- og spæl, men har stort sett kort hale. Både væren og søya har horn. Rasen kjennetegnes av det svarte fjeset, som også kan ha hvite tegninger, og svarte føtter med hvit kropp. Kroppen er kort, men kraftig og har god kjøttfylde. Føttene er korte, men sterke. Rasen blir hovedsakelig brukt til kjøttproduksjon.

Grov ull til eksklusiv tekstil

Ulla er lang og grov, og består hovedsakelig av dekkhår. Internasjonalt blir ull fra svartfjessauen brukt i italiensk industri, til å fylle madrasser, til tepper og produksjon av møbelstoff. Finere ull kan brukes til klær, blant annet Harris Tweed. Harris Tweed er klær av høy kvalitet som blir produsert på Ytre Hebridene utenfor Skottland, tradisjonelt ble stoffet håndvevd.

Svartfjes, også kalt lyngfår, ble innført til Vestlandet fra Skottland midt på 1800-tallet. Dyra har et godt flokkinstinkt og er en svært god utegangersau. Slik passer den veldig godt til norske forhold.

Svartfjes har hatt en viss utbredelse i Rogaland og flere steder på Vestlandet. Tidlig på 2000-tallet ble det i flere omganger importert nytt genmateriale av rasen. Det gjorde at interessen for rasen økte og svartfjes har nå stor utbredelse langs sør- og vestlandskysten.

Texel

Fotograf : Istock

Texel er en crossbredrase som stammer fra den nederlandsk øya Texel. Rasen kom til Norge i 1970-årene, men interessen for rasen kom først da EUROP-klassifiseringssystemet ble innført her til lands i 1996. Rasen er kjent for god slaktekvalitet og blir brukt i krysning med norske saueraser for å øke kjøttfylden på lamma.

Tekst: Liv Kristin Sola, Bondevennen

Texel er hvit med svart nese og svarte klauver. Den får jevnt over færre lam enn norsk kvit sau og har lav fruktbarhet. Ulla er kvit, men ofte kort.

På begynnelsen av 2000-tallet avla Nortura fram den syntetiske rasen nor-X basert på krysning mellom texel og kjøttfull norsk kvit sau (NKS). Planen var å bruke nor-X som farrase i bruksdyrkryssing for å få høyere kjøttprosent og bedre slaktekvalitet på lamma. Dette avlsarbeidet ble lagt ned for noen år siden, men rasen har fremdeles rasekode i Sauekontrollen, og det er mulig å kåre værer av Nor-X, etter NSG sitt regelverk.

Valais blacknose

Fotograf : Leah Marina Kverme

Rasen kommer fra Valais-regionen i Sveits, der den avles for både kjøtt og ull. Rasen ble godkjent som egen rase i 1962, men funn tyder på at den har eksistert siden 1400-tallet.

Tekst: Liv Kristin Sola, Bondevennen

Svartnesesauen er opprinnelig en fjellsau og kan finne mat i de mest krevende områdene. Både værene og søyene skal ha horn som er spiralforma og sitter over og bak ørene, og skal vokse utover i en litt buet form. Værene veier fra 80 til 130 kilo, mens søyene veier mellom 70 og 90 kilo.

Ulla skal være lang, krøllete og hvit, også kalt coarsewooled eller teppeull. Valais Svartnese skal ha sorte tegninger i hele ansiktet, ørene, knærne, hæler og alle fire føttene/klauver.

Fremdeles er det få reinrasa dyr her i landet, men interessen er økende. Målet er å etablere et raselag og sikre en bærekraftig bestand, hovedsakelig gjennom import av semin fra England, Tyskland og Sveits. NSG tilbyr semin av rasen.