Vaksinering mot parvovirus

Parvovirus er en viktig årsak til fosterdød. Viruset er svært resistent og sykdom kan oppstå i forbindelse med svikt i vaksinasjonsrutiner, også i besetninger som har vaksinert mot sykdommen i lang tid.

Når ikke immune drektige purker infiseres, vil virus passere placenta, infisere fosteret og medføre fosterdød. Purkene selv blir ikke sjuke. Dersom infeksjonen skjer tidlig i drektigheten (første måned) kan fostrene resorberes og purka vil bli brunstig igjen. Ved fosterdød før dag 12 - 13 vil purka løpe om til normal tid (ca. 3 uker). Ved fosterdød mellom dag 12 – 13 og ca. dag 30 vil det medføre uregelmessig omløp. Jo senere fosterdøden inntreffer, jo senere kommer omløpet. Dersom purka smittes mellom dag 30 og dag 35 vil fostrene suges opp, men purka går inn i en falsk drektighet, og ikke sjelden vil hun komme i brunst igjen når hun blir satt i fødebingen. Slike purker kan sette jur og til og med få melk i juret, men er altså tomme ved forventet grising.

Ved infeksjon i andre og tredje drektighetsmåned vil fostrene mummifiseres (svartfostre). De aborteres vanligvis ikke. Ved infeksjon mot slutten av drektighetstiden kan ungene være i live ved fødsel, men svakfødte. Det er vanlig å finne svartfostre i forskjellig størrelse og fullgåtte unger i samme kull. Dette skyldes at viruset smitter fra foster til foster.

Viruset smitter lett fra dyr til dyr, og tapene kan derfor bli store når en ikke-immun besetning rammes.

Etter gjennomgått infeksjon og ved vaksinering utvikler purkene en sterk immunrespons. Antistoffer overføres via råmelka og kan påvises hos ungene opp til 6 mnd. Ungpurker bør derfor ikke være for unge ved første inseminering.

Grunnimmunisering består av to vaksinasjoner med ca. 4 ukers mellomrom og hvor den siste gis ca. 2 uker før inseminering. Revaksinering anbefales før annenhver drektighet. Kombinasjonsvaksiner mot rødsjuke og parvovirus er vanlige.