Munnskurv - immunitet og vaksiner

Virus og immunitet

Det finnes ulike genetiske varianter av munnskurvviruset, men i forhold til mange andre virus er variasjonen forholdsvis liten. Ulike stammer av viruset kan gi forskjellig grad av symptomer, men siden alvorlighetsgrad er avhengig av både egenskaper ved viruset og motstandskraften til sauen, er sammenligning vanskelig. I de aller fleste tilfeller vil infeksjonen gå over av seg selv etter en måned. Problemet er at i løpet av denne tiden vil dyret ha nedsatt fôropptak og velferd, være utsatt for bakterielle følgeinfeksjoner og spre smitte.

Selv om det er en viss variasjon mellom virusstammer er det stor grad av kryssbeskyttelse. Det vil si at gjennomgått infeksjon med en stamme vanligvis beskytter mot andre varianter. Immuniteten mot munnskurv oppnås ikke på grunn av dannelse antistoffer, men som følge av en såkalt cellulær immunreaksjon. På grunn av dette vil immunitet bare stimuleres som følge av en infeksjon. Enten etter gjennomgått sjukdom, eller som følge av vaksinasjon med en «levende» vaksine. Siden det ikke er antistoffer som gir beskyttelse, vil ikke immuniteten overføres gjennom råmjølk. Det vil si at lamma ikke er beskyttet selv om søya har hatt munnskurv eller er vaksinert før lamming.

Smitte og vaksiner

Enkelte velger, mer eller mindre bevisst, å ta inn smittede dyr i besetningen på høsten. Dette er en tid på året der smitte gjør minst skade, samtidig som infeksjonen gir økt beskyttelse av søyene neste vår. En slik praksis opprettholder imidlertid en smittebelastning som lamma utsettes for om våren.

En mer kontrollert form for immunisering kan oppnås ved at dyra smittes med virus på huden et sted hvor skorpene ikke er til plage eller lett smitter videre, eller ved at smittestoffet sprøytes inn under huden på dyret. Begge deler kalles vaksinering. Man kan vaksinere søyene i god tid før lamming og/eller vaksinere lammene. Hvilke dyregrupper som vaksineres, og på hvilket tidspunkt, vurderes ut fra historikk og sjukdomsbilde i den enkelte besetning.

Tradisjonelt har det i en viss grad vært brukt såkalte autovaksiner for å forebygge munnskurv. Dette er vaksiner laget av skorper fra dyr med utbrudd av munnskurv. Skorpene inneholder mye virus. Skorpemateriale knuses i en morter og blandes ut med saltvann og noen dråper antibiotika. Dette påføres i et risp i huden, oftest bak albuen eller på innsiden av låret. Viruset vil oppformeres i huden og det dannes en skorpe, samtidig som dyret utvikler immunitet.

I utlandet finnes det kommersielle vaksiner basert på en variant av viruset som lar seg dyrke i cellekultur. Slike vaksiner brukes blant annet i Storbritannia, Australia og USA. Vanligvis påføres de på samme måte som en autovaksine.

Felles for begge vaksinetilnærmingene er at smittestoffet hele tiden vil finnes i besetningen som følge av at det dannes skorper som inneholder virus. Det er derfor ikke aktuelt å vaksinere i besetninger hvor det ikke er påvist smitte eller som kun har mindre problemer. Ved bruk av vaksine er det en risiko for å spre annen smitte i besetningen. Bruker man autovaksiner er det viktig at skorpematerialet som brukes kommer fra egen besetning, slik at man ikke introduserer smittestoffer utenfra. Likevel er det en viss fare for at man gjennom vaksineringen kan spre allerede forekommende smittestoff, særlig andre virus, i besetningen. Ved å bruke kommersielle utenlandske vaksiner er det en teoretisk mulighet for å introdusere nye ukjente smittestoff til Norge. Sannsynligheten for dette er blitt betraktelig mindre etter at det er utviklet nye metoder for påvisning av agens, men det kan ikke utelukkes. Vaksinestammen som finnes i vaksinen vil introduseres, men det er lite trolig at denne stammen skiller seg særlig fra de norske når det gjelder hvor alvorlig sjukdom den kan forårsake.

Vaksinering i norske besetninger

I et forsøk i Norge på slutten av 1980-tallet ble det laget en forsøksvaksine mot munnskurv. Dessverre var den forurenset med BVD-virus, noe som førte til kasting hos drektige geiter som ble vaksinert. Effekten mot munnskurv var imidlertid god. Vaksinen ble gitt under huden, og fordelen med å vaksinere på denne måten er at det ikke dannes skorper som sprer og opprettholder smitten i miljøet. Dessverre finnes det ingen vaksiner på markedet som er godkjent for å gis på denne måten.

Det er gjort lite forskning på munnskurv og vaksiner i Norge siden den gang. Per i dag er tradisjonelle autovaksiner det eneste tilbudet her i landet når det gjelder vaksinering. De siste to årene er det blitt samlet inn skorper fra besetninger i ulike deler av landet for å se på genetisk variasjon. I påvente av forskningsmidler ligger dette materialet nedfrosset. Det vil også være interessant å se på effekten av en kommersiell vaksine, både gitt ved risping i huden, og sprøytet under huden. Veterinærinstituttet, NSG og Helsetjenesten for sau arbeider for å skaffe mer midler til dette arbeidet.

I besetninger som har store problemer med munnskurv kan skorper fra dyr i egen besetning brukes til å lage en såkalt autovaksine. Vaksinen påføres i et risp i huden, oftest bak albuen eller på innsiden av låret. Det dannes skorper der vaksinen påføres og dyra utvikler immunitet. Ulempen er at det er en viss risiko for å spre andre smittestoffer samtidig og at smittestoffet hele tiden vil finnes i besetningen som følge av at det dannes skorper som inneholder virus. Foto: Grethe Ringdal.

Sau og geit nr. 1/2016

Av Tore Skeidsvoll Tollersrud, Veterinærinstituttet og Lisbeth Hektoen, Helsetjenesten for sau - Animalia