Leverikter

Livssyklus

Sauen blir smittet av iktelarver på beite, og smittemengden er størst sensommer og høst. De voksne iktene lever i gallegangene i leveren og skiller ut egg med sauens avføring, se figur 8. Utskillelsen av ikteegg fra søyene om våren er en viktig kilde til utsmitting av beitene, men andre dyrearter som storfe og ville hjortedyr kan også ha leverikter og bidra til å opprettholde smitten i beitene.

Store leverikter forårsaker kun problemer på fuktige beiter, siden iktene er avhengig av en spesiell damsnegl som lever i stillestående vanndammer, grøfter o.l. for å fullføre utviklingen fra egg til iktelarver.

Figuren viser livssyklusen til store leverikter. Utviklingen i beitet krever at temperaturen er over 10° C og tar lang tid. Illustrasjon: Åshild Ø. Våge.

Symptomer

Både lam og voksne kan bli sjuke, siden sau har dårlig immunitet mot leverikter. Iktene suger blod og lager skader i levervevet som medfører blødninger, proteintap og arrdannelser som kan gi svekket leverfunksjon. De største skadene forårsakes av de unge iktelarvene som vandrer i levervevet på vei til gallegangene.

Lavt smitteopptak gir kronisk sjukdom (fasciolose), som er mest vanlig i Norge, og de fleste tilfellene opptrer fra juletider og utover vinteren. Siden det er få ikter som vandrer i leveren, tar det tid før dyra utvikler symptomer. Typiske kjennetegn er avmagring, slapphet, bleike slimhinner og væskefylning (ødem) under haka, og død i alvorlige tilfeller. Rundormen Haemonchus contortus gir lignende symptomer.

Høyt smitteopptak gir akutt sjukdom med opphørt matlyst, buksmerter og pustevansker, og dyra vil ofte stryke med etter noen dager. Sjukdomsforløpet kan også være så hurtig at man finner dyret dødt uten å ha sett sjukdomstegn. I Norge opptrer den akutte sjukdomsformen som regel fra september til november, og sjukdom om sommeren er sjelden.

Diagnostikk

Som regel stilles diagnosen ut fra de tre øverste punktene.

• Tilbakemelding fra slakteri: Dyreeier får tilbakemelding fra slakteriet ved funn av store leverikter på slaktedyr.
• Klinisk undersøkelse: Holdvurdering, se etter ødem under haka og sjekk øyeslimhinner på tynne søyer. I sauebesetninger som har problemer med leverikter (eller er i et risikoområde) bør en følge godt med for å oppdage evt. symptomer tidlig.
• Obduksjon: Ved å skjære gjennom leveren og undersøke de store blodkarene, gallegangene og galleblæren er det lett å se etter synlige leverikter eller typiske leverforandringer. Ikter finnes ofte i galleblæra.
• Avføringsprøver: Det tar som regel minst 12 uker fra smitteopptak til utskilling av egg hos nysmittede dyr, og i praksis betyr dette at det er mest aktuelt å ta avføringsprøver ved mistanke om kronisk sjukdom (etter nyttår), og for å skille dette fra sjukdom pga. Haemonchus. Siden utskillelsen av egg i avføringa er ujevn vil man ikke alltid påvise ikteegg selv om dyret har ikter. Sjansen for å påvise ikteegg øker hvis man tar prøver fra flere dyr (helst 10 dyr) som har gått på samme beite som de sjuke dyra, eller samleprøve over tre eller flere dager. Undersøkelse for store leverikter er ikke er en del av standardundersøkelsen av avføringsprøver, og må bestilles som en tilleggsundersøkelse ved innsending.
• Blodprøver: Det finnes en antistofftest for leverikter som er tilgjengelig i utlandet, men den er dyr og foreløpig lite brukt i Norge. Det er også mulig å se på nivåer av leverenzymer som GGT og/eller GLDH samt serumproteiner som albumin og globulin. Disse kan gi en indikasjon på leverikter ved at man påviser at dyret har leverskade, men dette kan jo også skyldes andre årsaker enn ikter. Blodprøver bør ikke brukes som det eneste diagnostiske hjelpemiddelet.

Forebygging

Vurder om det er mulig å gjøre tiltak i beiteområder med sjukdom:

• Grøfting og drenering av de våte områdene hvis dette er mulig. Det er også viktig å hindre vannansamlinger som dype hjulspor og opptråkking (særlig fra storfe). Kjemisk bekjempelse av sneglen er av miljøhensyn ikke aktuelt.
• Gjerde vekk eller la være å bruke de mest utsatte områdene, som myr og stillestående vann.
• Ikke bruke risikobeiter sensommer og høst
• Fôringsplasser plasseres på drenert område.

Bruk av parasittmidler

Parasittmidler skal kun brukes i besetninger som har problemer med store leverikter. Per i dag er det bare Valbazen®, med virkestoffet albendazol, som er registrert til bruk mot leverikter i Norge. Det har kun effekt på voksne ikter fra ca. 10 uker etter smitteopptak. Av medikamenter som har effekt mot alle iktestadiene er triclabendazol (Fasinex®), som må tas inn på godkjenningsfritak, mest brukt. Triclabendazol er effektivt fra ca. 1-2 uker etter smitteopptak.

Behandling av livdyr

Behandling av livdyr etter beitesesongen er vanligvis tilstrekkelig til å hindre sjukdom og utsmitting av beitene. Behandlingstidspunktet må tilpasses slik at sauene blir behandlet før det vanligvis oppstår sjukdom. Følgende kan være et utgangspunkt:

• Sjukdom før nyttår: I besetninger der man vanligvis ser symptomer om høsten før nyttår bør livdyra behandles med triclabendazol (Fasinex® el.l.) fra 2 uker etter innsett. Dyr som går ute om vinteren vil vanligvis ikke ta opp smitte i mengder av betydning etter at det blir frost om høsten, og kan f.eks. behandles når flokken samles før paring.
• Sjukdom etter nyttår: Etter nyttår kan albendazol (Valbazen®) brukes som alternativ til Fasinex®. Vær oppmerksom på at det er angitt større dose ved behandling mot store leverikter, enn for rundorm i mage/tarm. Valbazen® virker også mot rundorm og vil derfor kunne bidra til seleksjon for resistens hos rundorm. I besetninger som behandler hyppig mot rundorm bør en derfor vurdere å bruke Fasinex® som kun virker mot ikter. Valbazen® skal ikke brukes i paringa eller første drektighetsmåned.

Innkjøpte dyr fra flokker med kjent leverikte-problematikk bør behandles med Fasinex® før de slippes på beite.

Behandling ved sjukdom i beiteperioden

Ved sjukdom i beiteperioden må dyra behandles med et middel som også virker mot larvene triclabendazol (Fasinex®), og bør flyttes til et beite med lavere smittepress. Dyr som nærmer seg slakting bør ikke gå på beiter med risiko for akutt sjukdom, siden Fasinex® har lang slaktefrist. Dyr som allerede har mye ikter i leveren, eller akutt sjukdom, kan stryke med av behandlingen siden leveren allerede har fått store skader. Dette er viktig å informere husdyreiere om når en setter i gang behandling av sjuke dyr.

Dårlig effekt av behandling

Enkelte besetninger kan oppleve at det oppstår sjukdom selv om dyra har blitt behandlet. I slike tilfeller må en prøve å finne årsaken:

• Underdosering, feil oppbevaring eller parasittmiddel som har gått ut på dato
• redusert effekt av behandlingen pga. at dyret har leverskader
• middelet har ikke hatt effekt på alle larvene (mest aktuelt ved bruk av Valbazen®)
• dyra har tatt opp ny smitte på beite etter behandling
• andre dyrearter som storfe og ville hjortedyr kan ha leverikter og bidra til å opprettholde smitten i beitene. Storfe som beiter i de samme områdene som sauebesetninger med ikteproblemer bør vurderes i behandlingsopplegget.
• selv om det ikke har blitt påvist resistens mot leverikte-midler i Norge, bør en ha det i tankene og unngå unødvendig behandling