Andre sjukdommer under

Skrapesjuke


Publisert: 06.03.2017 Oppdatert: 08.03.2017

Klassisk skrapesjuke

Klassisk skrapesjuke skyldes overføring av en type protein (PrP) som har en feil i oppbygging /folding (prioner). Ved klassisk skrapesjuke tas smittestoffet opp oralt, eventuelt gjennom sår og rifter, og fører til at andre proteiner som produseres i celler i kroppen får samme feilfolding. Denne feilfoldingen er fremtredende i nervevev. Celler som inneholder slike prioner vil gå til grunne.

Smittestoffet kan bringes inn i besetningen ved innkjøp av infiserte dyr. Det antas at de fleste dyr med klassisk skrapesjuke blir smittet som helt unge dyr, under eller rett etter fødselen. Fosterhinner og fostervann kan inneholde store mengder smittestoff, og utgjør en viktig smittekilde. Sjukdommen kan også smitte mellom eldre dyr.

Det er store forskjeller mellom raser og individer i mottakelighet for sjukdommen. For eksempel er ryggja-sauen mer utsatt enn de andre norske sauerasene. Dette kan forklares ved variasjon i genotype for PrP proteinet. Denne forskjellen kan også gjelde lengden på inkubasjonstiden, slik at selv om dyr blir smittet, er inkubasjonstiden for sjukdommen lenger enn dyrets levetid.

Nor98

Varianten av skrapesjuke som kalles Nor98, ble første gang påvist i Norge i 1998. Denne ser ikke ut til å smitte mellom sauer. Varianten er å betrakte som en tilstand som opptrer spontant hos enkelte sauer, og er trolig en ”normal” alderdomsutvikling. Ved Nor98 ser en forandringer av liknende type som en har ved klassisk skrapesjuke. Mens det ved klassisk skrapesjuke ofte forekommer flere tilfeller i samme besetning, og hos yngre dyr, opptrer det ved Nor98 som regel bare enkelttilfeller i en flokk. Ved klassisk skrapesjuke er gjennomsnittsalderen hos norske kasus 3,5 år, mens det ved Nor98 har vært en gjennomsnittsalder på 6 år.

Forekomst

I Norge har det stor sett forekommet enkelttilfeller av skrapesjuke (scrapie). Midt på 90-tallet skjedde en oppblomstring med flere tilfeller av klassisk skrapesjuke årlig i flere år. I 1996 ble skrapesjuke påvist i mer enn 30 besetninger i Norge. Det hadde sannsynligvis sammenheng med avl på sauer som var mer mottakelige for skrapesjuke og samtidig økt smittepress.

Etter 1998 er det kun påvist klassisk skrapesjuke i 11 besetninger. Forekomsten av Nor98 er noe høyere.

Symptomer

Symptomene ved skrapesjuke skriver seg fra forandringer i nervesystemet, og kan skilles i to former. Den ene formen gir kløe. Dyr med denne formen vil klø seg langs haleroten, ryggen og i hodet slik at det blir ullavfall og store hudskader. Ved den andre formen får dyra nervøse symptomer med ustøhet og skjelvinger. Sauen blir rastløs og får skjelvinger eller blir sløv og står og henger med hodet. Skrapesjuke er en langsomt progredierende sjukdom der sjuke dyr etter hvert vil dø.

Diagnostikk 

Diagnosen skrapesjuke er vanskelig å stille på levende dyr, men det er mulig å ta endetarmsbiopsier eller biopsi av tonsiller og påvise smittestoffet i lymfoid vev. Endelig bekreftelse av diagnosen krever avliving av dyret og etterfølgende histopatologiske undersøkelser.

Skrapesjuke er en B-sjukdom og inngår i det nasjonale overvåkningsprogrammet.  Dette betyr at alle dyr med kliniske symptomer som kan ligne skrapesjuke, uavhengig av alder, skal undersøkes. I tillegg skal det tas prøver fra et visst antall dyr som dør i besetninger, og et visst antall normalslakt på slakteri. Dyreeier plikter å melde fra til Mattilsynet om alle selvdøde eller avlivede dyr over 18 mnd.

Les mer om resultatene i overvåkningsprogrammet på Veterinærinstituttets sider (her)

Behandling

Det finnes ingen behandling for sjukdommen.

Forebygging

Forebygging av sjukdommen skjer på to nivåer:

Unngå at dyra er mottakelige

Mottakelighet for skrapesjuke er knyttet til et spesielt prionproteingen, det såkalte VRQ-allelet. De mest motstandsdyktige dyra har ARR- alleler. Genotyping kan gjøres, og avl for å øke frekvensen av ARR-alleler og fjerne VRQ-alleler er derfor mulig.

Unngå spredning

For å unngå at sjukdommen spres mellom besetninger er det viktig å unngå innkjøp av livdyr så langt mulig. Risikoen for smitteoverføring regnes for å være størst i forbindelse med fødsel, og skrapesjuke er hovedårsaken til at overføring av hodyr av sau mellom besetninger ikke er tillatt. Sjukdommen kan også smitte ved bruk av felles værer og ved bruk av fellesbeiter, men faren for slik smitteoverføring regnes for å være atskillig mindre.