Mangelsjukdommer

Behov og vanlige mangeltilstander

Mineralene deles inn i makromineraler og mikromineraler (sporstoffer/sporelementer). Makromineraler er de mineralene dyra trenger størst mengde av, og behovet blir ofte oppgitt som gram per dag eller gram per kg tørrstoff. Mangel på makromineraler er et mindre problem hos sau enn melkeku, men besetningsproblemer med melkefeber (kalsiummangel) og graskrampe (magnesiummangel) kan forekomme.

Mikromineraler er like viktige som makromineralene, men dyra trenger bare små mengder av disse i fôret. Behovet angis vanligvis som milligram per dag  eller milligram per kg tørrstoff,  altså i tusendels gram. Mangel på mikromineraler er en aktuell problemstilling hos sau, og det er mest vanlig med mangel på selen, kobolt (inngår som byggestein i vitamin B12), kobber og jod. I besetninger der dyra står lenge inne etter lamming (mer enn ca. 2 uker), og hos kopplam på melkefôring som står inne, kan lammene utvikle jernmangelanemi som gir økt risiko for løpetympani.

Sau og andre drøvtyggere har mindre behov for vitaminer i fôret enn mennesker og énmagede dyr. Dette er fordi mange vitaminer (særlig B-vitaminer) lages av mikrobene i vomma så lenge byggesteinene fins i fôret og vomma har en normal mikrobeflora. Det er vanligvis bare vitamin A, D og E som må tilføres gjennom fôret. Mangel på vitamin E, B12 (pga. koboltmangel) og D har størst betydning. Rakitt kan av og til opptre som et problem hos kopplam og gi hjulbeinte lam. Årsaken er trolig mangel på vitamin D kombinert med en uheldig balanse mellom kalsium og fosfor i fôret.

Problemer i besetningen

Typiske problemer ved de vanligste mangeltilstandene hos sau er:

• brunstproblemer og mange tomme søyer
• besetningsproblemer med melkefeber eller graskrampe hos søyer om våren
• mange død- og svakfødte lam
• stivsjuke hos unge lam om våren
• løpetympani hos lam
• hjulbeinte lam
• dårlig tilvekst hos lam på beite (etter å ha utelukket parasitter og dårlig beitekvalitet)

Det er dokumentert at alvorlig mangel på både selen, vitamin E og vitamin D kan ha negativ effekt på immunforsvaret, men problemer med mye infeksjoner som jurbetennelse og børbetennelse i besetningen skyldes vanligvis andre årsaker enn mangel på selen, vitamin E eller D. Tilskudd til dyr med normale nivåer vil ikke påvirke forekomsten av infeksjonssjukdommer.

For å vurdere om besetningen har et reelt problem må man se på forekomsten av sjukdom, brunstmangel, tomme søyer o.l. Ved dårlig tilvekst er vår- og høstvekter på lam (tilvekst i ulike perioder), alder ved slakting og slakteresultater nyttig informasjon. Ved tilvekstproblematikk er det viktig å vurdere om produksjonsproblemet er reelt ut fra forutsetningene i besetningen. Man kan f.eks. ikke forvente så høy tilvekst hvis søyene går med flere lam enn de har melk til, eller går på dårlige beiter. Sauekontrollen er et nyttig verktøy for å få oversikt i besetninger. Årsmeldingen til Sauekontrollen er tilgjengelig på nett, og kan brukes til å sammenligne med gjennomsnittstall for hele landet.  

Geografi og lokalkunnskap

Risikoen for mangel på flere av mikromineralene varierer mellom ulike områder, avhengig av innholdet i jordsmonnet. Geografi og lokalkunnskap om hvilke mangelsjukdommer man kan forvente å se i området, er derfor en nyttig del av vurderingen. Risikoen for koboltmangel ser ut til å være størst hos sau som går på kulturbeite/grasbeiter langs kysten hele sommeren. Risikoen for kobbermangel ser også ut til å være størst i kystområdene, og særlig på Sørlandet, Sørvestlandet, i Lofoten og Vesterålen og noen steder lengre sør i Nordland. I indre deler av Østlandet, Trøndelag og i deler av Nordland og Troms er det derimot tendens til kobberopphopning, med risiko for kobberforgiftning. Vær samtidig oppmerksom på at skillet mellom områder med risiko for kobbermangel og områder med kobberopphopning og risiko for forgiftning ikke følger et rent kyst/innland-mønster. Det kan være store forskjeller innenfor et begrenset geografisk område, f.eks. i Møre og Romsdal og Nordland.

Innlandsstrøk er også spesielt utsatt for selen- og jodmangel, spesielt i Sør-Norge. Det er imidlertid risiko for selenmangel i hele landet, siden jordsmonn og planter i Norge generelt inneholder lite selen. Fôring med mye raps og beslektede planter kan gi jodmangel fordi disse plantene inneholder stoffer som hemmer opptaket av jod. I slike tilfeller kan jodmangel også opptre ved kysten.

Driftsforhold

I norske sauehold er det et stort spenn fra høytytende besetninger til ekstensiv drift, med store forskjeller i fôring, beitebruk, lammetall og tilvekst. Risikoen for mangel kan variere mye mellom besetninger i samme område, og derfor bør driftsforholdene også vurderes.

Fôring:

Det er størst risiko for mangel i besetninger som gir lite kraftfôr eller mineraltilskudd. Særlig gjelder dette selen- og jodmangel på vinterfôring i innlandet. Besetninger med helårs utegang (villsau) får ofte lite tilskudd, i tillegg til at kvaliteten på beitet er dårlig om vinteren. Det er ofte økt behov for vitamin E-tilskudd på slutten av drektigheten ved fôring med mye høy, og evt. veldig tørt (godt fortørka) surfôr, siden vitamin E brytes ned ved tørking av graset. Bruk av bare korn som kraftfôr uten at det gis mineraltilskudd i tillegg kan føre til mangel, og kan også gi ubalanse mellom kalsium og fosfor i fôrrasjonen siden korn inneholder mye fosfor. 

 Gjødsling:

Gjødsling påvirker innholdet av mineraler i graset og kan forskyve balansen mellom mineraler. Hos melkeku er det kjent at høyt kaliuminnhold i fôret i tida før kalving kan øke risikoen for melkefeber. Dette er lite undersøkt hos sau, men i sauebesetninger med mye melkefeber er det grunn til å undersøke kaliuminnholdet i grovfôret. Bruk av mye husdyrgjødsel kan gi høye kaliumnivåer, siden husdyrgjødsel (fra alle dyreslag) inneholder mye kalium. Gjødsling med mye kalk vil øke pH i jorda. Dette kan gi lavere kobolt- og høyere molybdennivåer i plantene, og dermed økt risiko for både kobolt- og kobbermangel. Molybdenet binder kobber i vomma, og fører dermed til lavere opptak av kobber til dyrekroppen.

 Beitebruk:

Sau som går på innmarksbeite hele sommeren er mer utsatt for koboltmangel enn dyr som går i utmark. Koboltmangel oppstår sjelden på utmarksbeite fordi lauv inneholder mye kobolt, men kan forekomme dersom beiteområdet hovedsakelig består av gras. Koboltmangel kan også forekomme hos lam om høsten etter avvenning, når de går på innmarksbeiter og lauvet forsvinner.

Dyr:

Dyras produksjon vil påvirke behovet for mineraler og vitaminer. I besetninger med høyt lammetall og veldig god tilvekst kan behovet være høyere enn det som er angitt i behovsnormene. Når det gjelder kobber kan rasen også kan ha betydning. Dette skyldes trolig forskjeller i opptak, og muligens også utskillelse, av kobber. Texel er kjent for å være spesielt utsatt for kobberforgiftning, men det er også angitt at andre raser som suffolk og charollais kan være utsatt. Man har lite erfaring med betydningen av slike raseforskjeller under norske forhold, men ut fra studier gjort i andre land er det grunn til å tro at tunge raser som NKS er mer følsom for kobberopphopning enn korthaleraser som spæl og gammelnorsk sau.

Av: Vibeke Tømmerberg og Tore Tollersrud (Helsetjenesten for sau), Tore Sivertsen (NMBU Veterinærhøgskolen, Oslo) og Clare Phythian (NMBU Veterinærhøgskolen, Sandnes).